Maleri

Maleriet kom sammen med åtte andre malerier til museet i forbindelse med flyttingen av vegdirektoratet sine kontorlokaler fra Brynsengfaret 6A til Helsfyr i Oslo. Maleriene ble gitt som gave fra vegdirektoratet i oktober 2023.

Til forskjell fra sine tre forgjengere var Andreas Baalsrud sivilt utdannet ingeniør, og han bryter derfor tradisjonen med offiserutdannete vegdirektører. Hans forgjengere var dessuten alle sønner av embetsmenn, mens Baalsruds far var allmueskolelærer. Ut fra de opplysningene vi har fra folketellingene, til - brakte Andreas Baalsrud det meste av oppveksten i området i og rundt Høne - foss på grunn av farens yrke. Hans evner var gode, og det må ha vært grunnen til at han kunne begynne på KTS rett fra middelskolen, uten å ha tatt examen artium. Hans valg av ektefelle er interessant. Christine Baalsrud skiller seg ut fra datidens kvinner både med hensyn til utdannelse og samfunnsengasjement de første årene av ekteskapet. Det er nær - liggende å tro at hun var en fortrolig samtalepartner for sin mann. Dessverre vet vi lite om hennes liv etter at familien vendte tilbake til hovedstaden i 1919. Med ektefellenes bakgrunn fra tysk talende land og sønnens politiske aktiviteter i Fedrelandslaget før den tyske okkupasjonen, aner vi en sterk konservativ politisk grunntone i hjemmet. Måten Andreas Baalsrud fikk stillingen som vegdirektør setter ham i et lite fordelaktig lys, da han utmanøvrerte sine konkurrenter ved å være illojal mot en felles beslutning om å framsette krav om høyere lønn i søknaden. Her er det noen av hans karaktertrekk kommer sterkt til syne: nemlig hans ærgjerrighet, ambisjoner og selvoppfatning. Andreas Baalsrud må ha ansett seg selv som den beste kandidaten til stillingen, og tok sjansen på å utmanøvrere de andre. Slikt blir ikke møtt med velvilje, men til tross for noe intern motstand ble han snart en respektert leder, da han var offensiv på vegne av etaten. Johan Skougaard hadde gjort en betydelig innsats for å få den kombinerte vegadministrasjonen til å fungere. Dette arbeidet kunne Baalsrud nyte godt av. Da han tiltrådte var det mange oppga ver å ta fatt på. Bilen eller rutebilen var nå for alvor blitt en del av trafikkbildet, men de krevde andre og bedre veger. Det var også behov for å regulere trafikken, og hvilket dekke vegene skulle ha var et diskusjonstema både i og utenfor Vegvesenet. Som relativt fersk vegdirektør bidro han til at oppgaver som før hadde ligget under Statens bilsakkyndige ble overtatt av Statens vegvesen. Dette gjorde sitt til at Baalsrud snart vant respekt som leder. Etter motorvognloven av 1926 ble ansvaret for de bilsakkyndige overført fra Justisdepartementet til Arbeidsdepartementet. Bilavdelingen i Vegdirektoratet fikk ansvaret for den faglige oppfølging av dem, men de var fremdeles ikke en del av Vegvesenet. De fortsatte som selvstendige næringsdrivende, direkte underlagt Arbeidsdepartementet. Først i 1939 ved - tok Stortinget at de bilsakkyndige skulle få fast ansettelse som statstjenestemenn, lønnet etter samme regulativ som ingeniørene i Statens vegvesen. Baalsruds vegplan fra 1926 var ikke en fylkesvis oppdatering av tidligere planer. Han valgte å se hele landet under ett, men fortsatt skulle deler av Vestlandet og de tre nordligste fylkene prioriteres, da de manglet et sammenhengende vegnett. Baalsrud hadde en visjon om å binde vårt langstrakte land sammen, for på denne måten gjøre det mindre, eller sagt på en annen måte, mer tilgjengelig. Han fattet tidlig interesse for den amerikanske vegbyggingen, hvor standarden varierte etter trafikkbehovet, det «progressive prinsipp», og mente dette var den beste måten å bygge ut vegnettet på, også på grunn av kostnadene. Unntaket var trafikkerte steder på sentrale ste - der på Østlandet. Her kunne det satses på fast dekke. Andre, både i og utenfor Veg vesenet, mente fast dekke over hele lan det var å foretrekke. Dessuten var ved likeholdet av faste dekker enklere enn av grusvegene. Næringslivets behov for infrastruktur var ikke Baalsrud opptatt av i samme grad som Holter og Munch, som lanserte en egen vegplan. Som medlem av «Prinsippkomiteen» fikk Baalsrud på bakgrunn av sine beregninger og erfaringer fra Sørlandet, gjennomslag for at biltrafikk er mer lønnsomt enn jernbane på kortere strekninger. Vegarbeidet var sesongbetont og arbeiderne var ikke fast ansatt, i motsetning til jernbanearbeiderne, som var sysselsatt gjennom hele året. Forståelig nok opplevdes det som urettferdig. Vegarbeiderne, som etter hvert organiserte seg i Arbeidsmandsforbundet, kjempet for å få samme vilkår som de som arbeidet ved jernbanen, og dessuten lik lønn over hele landet. Sinnene ble derfor satt i kok da Baalsrud etter pålegg fra departementet, uten forvarsel, reduserte arbeidernes lønninger. Konflikten resulterte i en streik våren 1932, og det ble nødvendig med tvungen megling. Lønnsreduksjonen ble godtatt, men heretter var kollektive forhandlinger en mulighet, og lønns reduksjon skulle varsles med en måned. Flere ganger senere på trettitallet for - søkte Baalsrud igjen å kutte lønningene. Først i 1938 etter en frivillig voldgift steg vegarbeidernes lønn mer enn konsum - prisindeksen. (Norsk vegmuseum sin årbok fra 2017 artikkel av Ane Cecilie Røed)

Produksjon: 1945 (Basert på datareing fra en konservator.)