aboutModell av vev med innlagt stoff og utskåret, påkledd, tredukke. Tekstilene som er representert i modellen er bananfiber, ramie og silke. Bananfiber var det mest vanlige materiale i eldre tider, men også det fineste.
Veven har et rammeverk, som har skrå retninger fra benken, som kvinnen sitter på, oppover til garnbommen. Rammens sidestykker hviler på gulvet rett bak benken. De løftes opp fra gulvet i den andre ende av to ben, som er innfeldt i en tverrgående planke. På begge sidestykker er oppreist to planker. Mellem de to bakerste er en bevegelig bom, hvortil et hovelskaft er festet. Til bommen er også festet en stokk, som peker rett bakut. I dens ytterste ende er festet et tau, hvis andre ende går ned til kvinnens høyre fot, slik at hun med foten kan danne skille i renningen. Det ferdigvevde stoff er rullet opp på en løs bom foran kvinnen. Bommen er med en snor bundet fast til kvinnens kropp, slik at hun ved å bevege kroppen kan regulere renningens spenning. Hun har et vevsverd av (ibenholt) mørkt tre med en fordypning midt på, hvor en liten spole er anbrakt. En vevskje og en rundstokk hører også med. En mørkblå og hvit ikatfarget renning av ramie (kinagress) sitter i veven. På hodet har kvinnen et blått silketørklede. Hennes kimono er av bananfiber, stripet i fargene hvitt, lysblå og mørkblå med ikatmønster. Disse tre materialer er karakteristiske for stedets tekstiler. Under kongedømmet ble klesdraktene til medlemmer av hoff og embetsstand vevd i bananfiber. (Bananfiber = bashaa.) Ikatmønstre (Okinawa: i ichirii; Japan: kasuri) ble vevd inn i dette materialet, mens etterhvert ble flere og flere utførelser gjort i ramie (asa), slik som det kimonobeltet som danner en renning i veven. Silke (Okinawa: itu; Japan: kinu) kom inn i lokaltradisjon etter at silkeormavl ble lært av japanere. Under kongedømmet ble klesdraktene til medlemmer av hoff og embetsstand vevd i bananfiber. (Bananfiber = bashaa.) Ikatmønstre (Okinawa: i ichirii; Japan: kasuri) ble vevd inn i dette materialet, mens etterhvert ble flere og flere utførelser gjort i ramie (asa), slik som det kimonobeltet som danner en renning i veven. Silke (Okinawa: itu; Japan: kinu) kom inn i lokaltradisjon etter at silkeormavl ble lært av japanere.
Modellen er utført av en tømmermann fra øya Taketomi, bosatt i flere år på naboøya Iriomote. Han er en av de få, om ikke den siste gjenlevende tømmermann som har erfaring i konstruksjon av jibata-veven. Jibata type vevkonstruksjon er kjent også fra de japanske hovedøyene. I Izuøyene utenfor Hanshu, hvor det også er en meget kjent vevetradisjon, har jibata også vært i bruk, men ikke senere enn utløpet av Meiji (1912).
