1
8
100
Garnmerke - i Rendalen kalt «en vatta». Gjenstanden er sammensatt av ei oval flyteskive med 11,2 X 7,2 centimeters diameter og 2,9 centimeters tjukkelse. I sentrum av denne skiva er det skåret et rektangulært hull, der det er inntappet en trepinne. Denne pinnen er 13,6 centimeter lang. Den ene enden av pinnen er forholdsvis bred (opptil 3,6 centimeter innerst mot korkskiva), med en konkav form i lengderetningen. I den andre enden er det en tapp med rektangulært tverrsnitt. Den er tappet gjennom den nevnte skiva med et utstikk på cirka 4,1 centimeter på motsatt side. Her er den låst fast ved hjelp av en liten kile som er ført gjennom tappen, langsmed skiva. I den ytre enden av den utstikkende tappen er det boret et hull der det er påknyttet et snøre - «vattasnøre». Snøret er spunnet av kvite nylonfibre. Endetappen og skiva er kvitmalt, mens handtaket i den andre enden er rødmalt. Vattaen er merket med eierens navn - «JOSTEIN HAUGSETH» - påført med svart sprittusj. Vattasnørene ble altså knyttet fast til garnlenkene, slik at det skulle være enkelt å finne endene på garna. I Jan Hoff Jørgensens magistergradsavhandling «Sølensjøfisket» (1987) er dette beskrevet slik: «Hvis garna står i sjøen enkeltvis, brukes det en vatta for hvert garn. Vanligvis festes flere garn sammen i en garnlenke. For lett å se begynnelsen og slutten på garnlenka, festes det en vatta i hver ende. For å holde garnet eller garnlenka på plass i sjøen, er det i hver ende av stentelna [undertelna] festet en snor som er bundet til en sten. Denne kalles "endesten". Når garnet settes, slippes endestenene ned på bunnen. Disse må ha tilstrekkelig tyngde, så garnet ikke driver vekk i dårlig vær. Det kan være temmelig hardt vær ved Sølensjøen i september-oktober, og det forekommer at garn sliter seg eller at vattan forsvinner. ...»
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Garnmerke - i Rendalen kalt «en vatta». Gjenstanden er sammensatt av ei oval flyteskive med 11,2 X 7,2 centimeters diameter og 2,9 centimeters tjukkelse. I sentrum av denne skiva er det skåret et rektangulært hull, der det er inntappet en trepinne. Denne pinnen er 13,6 centimeter lang. Den ene enden av pinnen er forholdsvis bred (opptil 3,6 centimeter innerst mot korkskiva), med en konkav form i lengderetningen. I den andre enden er det en tapp med rektangulært tverrsnitt. Den er tappet gjennom den nevnte skiva med et utstikk på cirka 4,1 centimeter på motsatt side. Her er den låst fast ved hjelp av en liten kile som er ført gjennom tappen, langsmed skiva. I den ytre enden av den utstikkende tappen er det boret et hull der det er påknyttet et snøre - «vattasnøre». Snøret er spunnet av kvite nylonfibre. Endetappen og skiva er kvitmalt, mens handtaket i den andre enden er rødmalt. Vattaen er merket med eierens navn - «JOSTEIN HAUGSETH» - påført med svart sprittusj. Vattasnørene ble altså knyttet fast til garnlenkene, slik at det skulle være enkelt å finne endene på garna. I Jan Hoff Jørgensens magistergradsavhandling «Sølensjøfisket» (1987) er dette beskrevet slik: «Hvis garna står i sjøen enkeltvis, brukes det en vatta for hvert garn. Vanligvis festes flere garn sammen i en garnlenke. For lett å se begynnelsen og slutten på garnlenka, festes det en vatta i hver ende. For å holde garnet eller garnlenka på plass i sjøen, er det i hver ende av stentelna [undertelna] festet en snor som er bundet til en sten. Denne kalles "endesten". Når garnet settes, slippes endestenene ned på bunnen. Disse må ha tilstrekkelig tyngde, så garnet ikke driver vekk i dårlig vær. Det kan være temmelig hardt vær ved Sølensjøen i september-oktober, og det forekommer at garn sliter seg eller at vattan forsvinner. ...»
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Garnmerke - i Rendalen kalt «en vatta». Gjenstanden er sammensatt av ei oval flyteskive med 11,2 X 7,2 centimeters diameter og 2,9 centimeters tjukkelse. I sentrum av denne skiva er det skåret et rektangulært hull, der det er inntappet en trepinne. Denne pinnen er 13,6 centimeter lang. Den ene enden av pinnen er forholdsvis bred (opptil 3,6 centimeter innerst mot korkskiva), med en konkav form i lengderetningen. I den andre enden er det en tapp med rektangulært tverrsnitt. Den er tappet gjennom den nevnte skiva med et utstikk på cirka 4,1 centimeter på motsatt side. Her er den låst fast ved hjelp av en liten kile som er ført gjennom tappen, langsmed skiva. I den ytre enden av den utstikkende tappen er det boret et hull der det er påknyttet et snøre - «vattasnøre». Snøret er spunnet av kvite nylonfibre. Endetappen og skiva er kvitmalt, mens handtaket i den andre enden er rødmalt. Vattaen er merket med eierens navn - «JOSTEIN HAUGSETH» - påført med svart sprittusj. Vattasnørene ble altså knyttet fast til garnlenkene, slik at det skulle være enkelt å finne endene på garna. I Jan Hoff Jørgensens magistergradsavhandling «Sølensjøfisket» (1987) er dette beskrevet slik: «Hvis garna står i sjøen enkeltvis, brukes det en vatta for hvert garn. Vanligvis festes flere garn sammen i en garnlenke. For lett å se begynnelsen og slutten på garnlenka, festes det en vatta i hver ende. For å holde garnet eller garnlenka på plass i sjøen, er det i hver ende av stentelna [undertelna] festet en snor som er bundet til en sten. Denne kalles "endesten". Når garnet settes, slippes endestenene ned på bunnen. Disse må ha tilstrekkelig tyngde, så garnet ikke driver vekk i dårlig vær. Det kan være temmelig hardt vær ved Sølensjøen i september-oktober, og det forekommer at garn sliter seg eller at vattan forsvinner. ...»
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Garnmerke - i Rendalen kalt «en vatta». Gjenstanden er sammensatt av ei oval flyteskive med 11,2 X 7,2 centimeters diameter og 2,9 centimeters tjukkelse. I sentrum av denne skiva er det skåret et rektangulært hull, der det er inntappet en trepinne. Denne pinnen er 13,6 centimeter lang. Den ene enden av pinnen er forholdsvis bred (opptil 3,6 centimeter innerst mot korkskiva), med en konkav form i lengderetningen. I den andre enden er det en tapp med rektangulært tverrsnitt. Den er tappet gjennom den nevnte skiva med et utstikk på cirka 4,1 centimeter på motsatt side. Her er den låst fast ved hjelp av en liten kile som er ført gjennom tappen, langsmed skiva. I den ytre enden av den utstikkende tappen er det boret et hull der det er påknyttet et snøre - «vattasnøre». Snøret er spunnet av kvite nylonfibre. Endetappen og skiva er kvitmalt, mens handtaket i den andre enden er rødmalt. Vattaen er merket med eierens navn - «JOSTEIN HAUGSETH» - påført med svart sprittusj. Vattasnørene ble altså knyttet fast til garnlenkene, slik at det skulle være enkelt å finne endene på garna. I Jan Hoff Jørgensens magistergradsavhandling «Sølensjøfisket» (1987) er dette beskrevet slik: «Hvis garna står i sjøen enkeltvis, brukes det en vatta for hvert garn. Vanligvis festes flere garn sammen i en garnlenke. For lett å se begynnelsen og slutten på garnlenka, festes det en vatta i hver ende. For å holde garnet eller garnlenka på plass i sjøen, er det i hver ende av stentelna [undertelna] festet en snor som er bundet til en sten. Denne kalles "endesten". Når garnet settes, slippes endestenene ned på bunnen. Disse må ha tilstrekkelig tyngde, så garnet ikke driver vekk i dårlig vær. Det kan være temmelig hardt vær ved Sølensjøen i september-oktober, og det forekommer at garn sliter seg eller at vattan forsvinner. ...»
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Garnmerke - i Rendalen kalt «en vatta». Gjenstanden er sammensatt av ei oval flyteskive med 11,2 X 7,2 centimeters diameter og 2,9 centimeters tjukkelse. I sentrum av denne skiva er det skåret et rektangulært hull, der det er inntappet en trepinne. Denne pinnen er 13,6 centimeter lang. Den ene enden av pinnen er forholdsvis bred (opptil 3,6 centimeter innerst mot korkskiva), med en konkav form i lengderetningen. I den andre enden er det en tapp med rektangulært tverrsnitt. Den er tappet gjennom den nevnte skiva med et utstikk på cirka 4,1 centimeter på motsatt side. Her er den låst fast ved hjelp av en liten kile som er ført gjennom tappen, langsmed skiva. I den ytre enden av den utstikkende tappen er det boret et hull der det er påknyttet et snøre - «vattasnøre». Snøret er spunnet av kvite nylonfibre. Endetappen og skiva er kvitmalt, mens handtaket i den andre enden er rødmalt. Vattaen er merket med eierens navn - «JOSTEIN HAUGSETH» - påført med svart sprittusj. Vattasnørene ble altså knyttet fast til garnlenkene, slik at det skulle være enkelt å finne endene på garna. I Jan Hoff Jørgensens magistergradsavhandling «Sølensjøfisket» (1987) er dette beskrevet slik: «Hvis garna står i sjøen enkeltvis, brukes det en vatta for hvert garn. Vanligvis festes flere garn sammen i en garnlenke. For lett å se begynnelsen og slutten på garnlenka, festes det en vatta i hver ende. For å holde garnet eller garnlenka på plass i sjøen, er det i hver ende av stentelna [undertelna] festet en snor som er bundet til en sten. Denne kalles "endesten". Når garnet settes, slippes endestenene ned på bunnen. Disse må ha tilstrekkelig tyngde, så garnet ikke driver vekk i dårlig vær. Det kan være temmelig hardt vær ved Sølensjøen i september-oktober, og det forekommer at garn sliter seg eller at vattan forsvinner. ...»
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Garnmerke - i Rendalen kalt «en vatta». Gjenstanden er sammensatt av ei oval flyteskive med 11,2 X 7,2 centimeters diameter og 2,9 centimeters tjukkelse. I sentrum av denne skiva er det skåret et rektangulært hull, der det er inntappet en trepinne. Denne pinnen er 13,6 centimeter lang. Den ene enden av pinnen er forholdsvis bred (opptil 3,6 centimeter innerst mot korkskiva), med en konkav form i lengderetningen. I den andre enden er det en tapp med rektangulært tverrsnitt. Den er tappet gjennom den nevnte skiva med et utstikk på cirka 4,1 centimeter på motsatt side. Her er den låst fast ved hjelp av en liten kile som er ført gjennom tappen, langsmed skiva. I den ytre enden av den utstikkende tappen er det boret et hull der det er påknyttet et snøre - «vattasnøre». Snøret er spunnet av kvite nylonfibre. Endetappen og skiva er kvitmalt, mens handtaket i den andre enden er rødmalt. Vattaen er merket med eierens navn - «JOSTEIN HAUGSETH» - påført med svart sprittusj. Vattasnørene ble altså knyttet fast til garnlenkene, slik at det skulle være enkelt å finne endene på garna. I Jan Hoff Jørgensens magistergradsavhandling «Sølensjøfisket» (1987) er dette beskrevet slik: «Hvis garna står i sjøen enkeltvis, brukes det en vatta for hvert garn. Vanligvis festes flere garn sammen i en garnlenke. For lett å se begynnelsen og slutten på garnlenka, festes det en vatta i hver ende. For å holde garnet eller garnlenka på plass i sjøen, er det i hver ende av stentelna [undertelna] festet en snor som er bundet til en sten. Denne kalles "endesten". Når garnet settes, slippes endestenene ned på bunnen. Disse må ha tilstrekkelig tyngde, så garnet ikke driver vekk i dårlig vær. Det kan være temmelig hardt vær ved Sølensjøen i september-oktober, og det forekommer at garn sliter seg eller at vattan forsvinner. ...»
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Garnmerke - i Rendalen kalt «en vatta». Gjenstanden er sammensatt av ei oval flyteskive med 11,2 X 7,2 centimeters diameter og 2,9 centimeters tjukkelse. I sentrum av denne skiva er det skåret et rektangulært hull, der det er inntappet en trepinne. Denne pinnen er 13,6 centimeter lang. Den ene enden av pinnen er forholdsvis bred (opptil 3,6 centimeter innerst mot korkskiva), med en konkav form i lengderetningen. I den andre enden er det en tapp med rektangulært tverrsnitt. Den er tappet gjennom den nevnte skiva med et utstikk på cirka 4,1 centimeter på motsatt side. Her er den låst fast ved hjelp av en liten kile som er ført gjennom tappen, langsmed skiva. I den ytre enden av den utstikkende tappen er det boret et hull der det er påknyttet et snøre - «vattasnøre». Snøret er spunnet av kvite nylonfibre. Endetappen og skiva er kvitmalt, mens handtaket i den andre enden er rødmalt. Vattaen er merket med eierens navn - «JOSTEIN HAUGSETH» - påført med svart sprittusj. Vattasnørene ble altså knyttet fast til garnlenkene, slik at det skulle være enkelt å finne endene på garna. I Jan Hoff Jørgensens magistergradsavhandling «Sølensjøfisket» (1987) er dette beskrevet slik: «Hvis garna står i sjøen enkeltvis, brukes det en vatta for hvert garn. Vanligvis festes flere garn sammen i en garnlenke. For lett å se begynnelsen og slutten på garnlenka, festes det en vatta i hver ende. For å holde garnet eller garnlenka på plass i sjøen, er det i hver ende av stentelna [undertelna] festet en snor som er bundet til en sten. Denne kalles "endesten". Når garnet settes, slippes endestenene ned på bunnen. Disse må ha tilstrekkelig tyngde, så garnet ikke driver vekk i dårlig vær. Det kan være temmelig hardt vær ved Sølensjøen i september-oktober, og det forekommer at garn sliter seg eller at vattan forsvinner. ...»
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Garnmerke - i Rendalen kalt «en vatta». Gjenstanden er sammensatt av ei oval flyteskive med 11,2 X 7,2 centimeters diameter og 2,9 centimeters tjukkelse. I sentrum av denne skiva er det skåret et rektangulært hull, der det er inntappet en trepinne. Denne pinnen er 13,6 centimeter lang. Den ene enden av pinnen er forholdsvis bred (opptil 3,6 centimeter innerst mot korkskiva), med en konkav form i lengderetningen. I den andre enden er det en tapp med rektangulært tverrsnitt. Den er tappet gjennom den nevnte skiva med et utstikk på cirka 4,1 centimeter på motsatt side. Her er den låst fast ved hjelp av en liten kile som er ført gjennom tappen, langsmed skiva. I den ytre enden av den utstikkende tappen er det boret et hull der det er påknyttet et snøre - «vattasnøre». Snøret er spunnet av kvite nylonfibre. Endetappen og skiva er kvitmalt, mens handtaket i den andre enden er rødmalt. Vattaen er merket med eierens navn - «JOSTEIN HAUGSETH» - påført med svart sprittusj. Vattasnørene ble altså knyttet fast til garnlenkene, slik at det skulle være enkelt å finne endene på garna. I Jan Hoff Jørgensens magistergradsavhandling «Sølensjøfisket» (1987) er dette beskrevet slik: «Hvis garna står i sjøen enkeltvis, brukes det en vatta for hvert garn. Vanligvis festes flere garn sammen i en garnlenke. For lett å se begynnelsen og slutten på garnlenka, festes det en vatta i hver ende. For å holde garnet eller garnlenka på plass i sjøen, er det i hver ende av stentelna [undertelna] festet en snor som er bundet til en sten. Denne kalles "endesten". Når garnet settes, slippes endestenene ned på bunnen. Disse må ha tilstrekkelig tyngde, så garnet ikke driver vekk i dårlig vær. Det kan være temmelig hardt vær ved Sølensjøen i september-oktober, og det forekommer at garn sliter seg eller at vattan forsvinner. ...»
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo