STAVKINNEN. Stavkinnen ble i løpet av 1800-tallet erstattet av vindekinnen.
Fra middelalderen og et godt stykke inn på 1800-tallet var stampekjerna eller stavkinna det dominerende redskapet.
Allerede på 1700-tallet var det flere typer kjerner i bruk; den viktigste nest etter stavkinna var vindekjerna. De eldste vindekjernene var visstnok tønner. Senere kom det runde eller kasseformede kjerner der selve beholderen stod stille. Innvendig var det en aksel med skovler som ble dratt rundt med en utvendig sveiv. Omkring 1900 kom så roterende kjerner av stål. Disse kjernene ble drevet rundt med en sveiv.
Kinne eller kjerne, også kalt smørkinne, er et redskap som brukes til å lage smør. Kinnestaven, har som oftest et trekors i enden. Med kinnestaven piskes fløte eller rømme i kinna, og smøret skiller seg ut. Dette redskapet er kjent over store deler av Europa.
Det er flere ulike typer kinner som var tilpasset produksjon hjemme på gården, på setra, eller på et meieri. Kinnene bearbeidet fløten etter ulike prinsipper og hadde ulike størrelser, var laget av ulike typer materialer og ble drevet med håndkraft eller maskiner. Stavkinna er enklest og eldst. Redskapet var et høyt kar av tre, ofte avsmalnende mot toppen. Det var lagget, og har ofte lokk for å hindre spruting. I tillegg er det vindekinner eller sveivekinner og voggekinner.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».