Den 13. juni 1913 sto denne notisen i avisa Arbeidets Rett:
«En tjærefabrik skal oprettes paa Hanestad. De som starter foretagendet er Otto Aakrann og A. Mohr Øvergaard. Tre stubbebrytere er i virksomhet for at skaffe raastof til fabrikationen, og efterhvert som stubberne fjernes og skogbunden blir oprensket, blir der foretat saaning av skogfrø. Ogsaa set fra den side har derfor foretagendet ikke liten betydning.»
Den 21. mai 1918 meldte «Avisen» dette:
«Indtil i fjor var der bare en eneste Tjærefabrik i hele Østerdalen, nemlig Hanestad Tjærefabrik, som i 1911 oprettedes av Hr. Mohr-Øvergaard, der eier store Skogstrækninger paa Stedet. Fabriken blev anlagt nærmest for at faa renset Skogbunden for overflødige Stubber og nyttiggjøre dem. Ved Fabriken utvindes av Tyristubbere foruten Tjære ogsaa Træolje, Tjæreolje og Træsyre. Fabriken blev forreste prisbelønnet med Sølvmedalje paa Jubilæumsutstillingen i 1914 for sin Fabrikation av Tjære.
Der findes i Østerdalens vidtstrakte Skoger i Tusenvis for ikke at si Millionvis av Furustubber, som hittil upaaagtet har hindret ny Skogvekst. Men foretagsomme og fremsynte Mænd har i det stille faat Øinene op for denne Stubberigdom kunde komme til at danne Raastof for en mangeartet Industri samtidig med at Skogbunden derved kunde bli gjort bekvem for ny Skogvekst. ….»
Den 25. mars 1918 hadde skogbruksspalta i avisa Tunsbergeren dette innholdet:
«Trædestillation.
I disse tider, da priserne paa de produkter, som fremstilles ved trædestillation, er meget høie, har flere skogeiere vist sterk interesse for destillationsanlæg.
Allerede i 1911 blev der av A. Mohr Øvergaard startet en tjærefabrik ved Hanestad i Østerdalen. Denne fabrik, som har 2 retorter, hver rummende 13 m3 ved, er forholdsvis stor. Fyldingen av ovnen kan utføres av 2 mand i 15 timer. Til brændingen medgaar 48 timer og til «garing» 20 timer. Til fyringen benyttes der alslags vedaffald, og som raamateriale for trædestillationen anvendes tyristubber, som rives op ved hjælp av den saakaldte «ekstrator». Denne stubbebryter er nødvendig, saasandt arbeidet med at opta stubbene skal falde tilstrækkelig billig. Stubbebryteren, der er en svensk opfindelse, fabrikeres av A/B Karlstad mekaniske verksted. Efter prøver foretat i Sverige skal stubbebryteren taale en belastning av 20 ton uten at ødelægges. Den er saaledes meget sterk, og kan betjenes av 2 a 3 mand. I skogsmark, hvor der er tilstrækkelige mængder av stubber, har 3 mand kunnet bryte op og hugge 12 kubikmeter pr. dag. Stubbebryteren har ogsaa den fordel, at man ved hjælp av den kan faa op alle rotgrene. Dette opnaar man ikke, naar man benytter øks og spet. Efter erfaring fra Danmark faaes der av 2 ¼ favnt buskfuru 52 hl. (750 kg.) kul og ca. 80 kg. tjære.
Ved statens anlæg paa Drevsjømoen i Rendalens skogforvaltning har man faat op til 275 kg. tjære av kun 2 favner ved. Dette anlæg bestaar av en tjæreovn og er kun beregnet paa fremstilling av trækul og trætjære. Man faar ikke her nyttiggjort biprodukterne, som tilfældet er ved de moderne retortanlæg. Ved retortforkulling vil utbyttet efter fagfolks mening bli større. Efter en svensk rentabilitetsberegning for trædestillation av 1 kubikmeter furuved faar man følgende produkter: 90 kg. kul, 35-40 kg. tjære og 5-8 kg. terpentinolje.
Skal et destillationsanlæg forretningsmæssig set bli heldig, maa det for det første ha en saadan beliggenhet, at der blir let og rikelig adgang paa raamaterialer, tyrived og tyristubber, og for det andet ligge saaledes til at fragten av de færdige produkter blir mindst mulig. Endvidere bør anlægget utstyres saaledes, at man faar utnyttet samtlige biprodukter, d. v. s. foruten trækul og tjære ogsaa lys træolje (terpentin), mørk træolje og træsyre. Hertil kan man ikke benytte ovner til trækulbrændingen. Man maa benytte retorter. De mest moderne større retorter er bygget som vogner, der fyldt med ved skyves ind i ildstedet, som er opvarmet fra foregaaende brænding. Naar veden i retorten er forkullet, skyves retortvognen ut paa et sidespor, og en ny retort skyves ind i ildstædet igjen. Anlægget kan paa denne maate holdes i stadig drift. De forskjellige produkter som tjære, træolje og træsyre trækkes ut ved hjælp av ledninger til dertil bestemte beholdere. I specielle renseapparater blir saaledes tjæren som ojen renset, før den sendes ut som handelsvare.»
Under overskriften «Arbeidet for utnyttelsen av skogens avfaldsprodukter» beskrev avisa Nationen den 4. februar 1919 framveksten av en trekjemisk industri i Østerdalen:
«... Den egentlige hensigt med denne artikel var imidlertid at fortælle litt om den nye industri, som nu blomstrer op i Østerdalen – væsentlig fra Aamot og nordover. Den kan sammenfattes under navnet trædestilation, og den er – ialfald foreløpig – basert på utnyttelse av røtterne, som blir staaende igjen efter hugsten.
Røtterne indeholder mange værdifulde stoffer og det er ogsaa rent forstmæssig set en fordel, at de blir rykket op og tat væk. Derved utføres det saakalte markberedningsarbeide, som skogeierne ganske naturlig sætter saa megen pris paa – marken blir revet op og mulden blotlagt, slik at den byr de bedste betingelser for modtagelsen av frøet. Rotbrydningen fremmer altsaa ved siden av sit egentlige formaal skogens gjenvekst.
Det er fra gammelt av i Østerdalen en fabrik som har basert sin virksomhet paa utnyttelsen av røtterne. Det er godseier A. Mohr Øvergaards tjærefabrik ved Hanestad. Senere er der av firmaet Schwencke & Co., Kristiania, bygget en tjærefabrik i Elverum. Begge disse anlæg var, til at begynde med ialfald, væsentlig anlagt med produktion av tjære og trækul for øie. I 1918 har imidlertid utviklingen fortsat og i øieblikket er der fra Rena og nordover til Hanestad ikke mindre end 11 trædestillationsanlæg under arbeide eller planlæggelse. Og de nye anlæg tar sigte paa utnyttelse av alle røtternes værdifulde bestanddele – biprodukter som terpentinolje, træsprit, eddiksyre og hvad det nu er altsammen, skal tilgodegjøres.
Foruten av bygdefolk anlægges alle disse fabrikker av aktieselskaper, som har sat sig som opgave at tilføre vor kemiske og medicinske industri nødvendige raastoffer.
Foruten A/S Carbon og Trækemisk industri A/S er det vel A/S Norske Kemikalier som har de største anlæg deroppe. Dette selskap bygger et fabrikanlæg ved Rena og et ved Rasten. De er beregnet for et forbruk av 20 000 kubikmeter røtter pr. aar. Det blir ikke faa maal, som maa ransakes med stubbebryteren om aaret bare til disse to anlæg, og for alle anlæg tilsammen blir det ganske anselige arealer. Man nærer imidlertid ingen frygt for mangel paa raamaterialer. Østerdalen har store vidder. Det som stiller sig vanskeligst er transportforholdene efterat man har «avsøkt» de nærmeste distrikter. Men karter, som er optat, viser, at der er nok at ta av. Det viser sig ogsaa, at røtterne nordover dalen – hvor der er mere sentvoksende skog – er av bedre kvalitet end længere syd. Dette var bl. a. en medvirkende aarsak til, at A/S Norske Kemikalier ikke la ialfald et av sine anlæg til Elverum.
Til fabrikerne paa Rena og ved Rasten er der isommer optat mellem 15 000 og 20 000 kubikmeter røtter, saa man har dækket et aars produktion. Der er endnu ikke færdig nogen av fabrikbygningerne hverken paa Rena eller Rasten, men de imponerende rothauger har man liggende paa tomterne.
Det er ingen anledning til at komme nærmere ind paa de tekniske anordninger ved de forskjellige anlæg. Røtterne tørdestileres selvfølgelig i alle tilfælde. Men retorterne er forskjellig anordnet. Ved A/S Norske Kemikaliers anlæg løper de paa hjul, saa de simpelt hen som almindelige vogner kjøres ind i den ene ende av fyrhuset og efter endt destillation ut av den anden. Ved «Carbons» anlæg i Tresdalen ved Koppang heises retorterne op av fyrhuset, naar de er utbrændt og skal fyldes eller tømmes.
I begge tilfælder utnyttes de gasarter, som ikke kan overføres i flytende form, under opfyringen.
Det er ikke liten kapital, som nu nedlægges i denne industri opover Østerdalen. Og at den paa mange maater griper ind i tilvante forhold er givet. Der har altid, kanske specielt i Nordre Østerdalen, været sterk konkurrance om arbeidskraften. Naar der nu melder sig saa stort behov for ny arbeidskraft til stubbebrytning, saa er det kanske ikke saa rart, om enkelte skogeiere griner, naar det blir for vanskelig at faa driften i gang og at faa den til at gaa godt. Dertil kommer, at mange skogeiere kanske har sat for stor pris paa det ved stubbebrytningen utførte markberedningsarbeide og som følge derav har git selskaperne ret til brytning i sine skoger enten gratis eller for en rent minimal skogleie. Det viser sig i dette tilfælde som i saa mange andre, at det har baade lys- og skyggesider, at der blomstrer op industri paa landsbygden. Men i dette tilfælde tror jeg industrien overveiende medfører fordele, og hvis skogeierne nu efterpaa finder, at muligheterne kanskje kunde været bedre utnyttet, saa betyr ikke det andet end at bekræftelse av den kjendsgjerning, at skogeieren – bonden i det hele tat – ofte ikke kjender sin besøkelsestid. Han har magten, men han savner saa altfor ofte samholdet og initiativet – derfor gaar chansen tapt.» [teksten er signert K-r]
Den 2. mai 1919 kunne leserne av avisa Tidens Tegn orientere seg om følgende:
«Træteknisk Industri A/S.
Ordinær generalforsamling avholdtes paa børsen tirsdag. Selskapet bygger en tjærefabrik ved Atna i Østerdalen. Direktionen bestaar av godseier, cand. jur. A. Riiser-Moe, formand, direktør Henry Benham, administrerende direktør, skogeier O. H. Svenkerud og gaardbruker Hans Stabo.»
Den 29. mars 1919 sto denne notisen i avisa Aftenposten:
«A.s. Carbon.
Norsk trædestillations kompagni afholdt ordinær generalforsamling i Kristiania den 27de ds. under ledelse av styrets formand grosserer Thv. Johnsen jr. Selskabets store moderne tjærefabrik ved Koppang i Østerdalen er i fuld drift siden i januar iaar. Disponentens arbeide blev sterkt kritiseret af de fremmødte aktionærer bl. a. af Thomas Juel, ingeniør O. Theodorsen o. fl. Regnskabet blev ikke godkjendt i den stand, som det var fremlagt, men der blev besluttet at indkalde til ny ekstraordinær generalforsamling i slutten av juni maaned, hvortil nyt regnskab skal fremlægges.»
Den 11. april 1921 sto denne annonsen i avisa Lillehammer Tilskuer:
«Tjære.
Prima trætjære, hvori træoljen og terpentinen ikke er uttat, tilsalgs i blikkander paa 10 – 15 – 20 kg. samt i trækander. Egner sig udmerket til utvendig beisning av træhuse. Kleber ikke.
Tjære uten træolje og terpentin kan leveres i mai for 58 øre pr. kg. i tønder.
Rendalen Tjærefabrik
Leif Heiberg»
I åra etter 1. verdenskrig ble situasjonen for de mange tjærefabrikkene vanskelig. Den 23. august 1923 forsøkte avisa Østlendingen likevel å argumentere for videreføring av virksomheten:
«TJÆREPRODUKSJONEN.
Gode avsetningsforhold, men vanskelig eller endog umulig å få arbeidsfolk til å skaffe råmateriale.
Vi kunde utføre en mengde tjære, men innfører i stedet – tildels slett vare!
I en Nordlands-avis leser vi en meddelelse om, at i en liten bygd langt oppe i Troms fylke brenner man i år 3 a 400 tønder tjære, og da prisen er 50 a 60 kr. pr. td. blir dette en nett liten skilling av 15 a 24 000 kr. Det er jo ganske bra for en bygd med bare 1 800 mennesker.
Denne notis ga os foranledning til å undersøke, hvorledes det står til med tjærebrenningen her i Østerdals-skogene. Men det oplysninger vi fik var ikke meget tilfredsstillende, - serlig når en tar hensyn til den rådende arbeidsløshet og ropet på nødsarbeide og arbeidsledighetsbidrag. Så vidt vi har kunnet bringe på det rene er det bare en tjærefabrik som for tiden er i virksomhet i Østerdalen, nemlig Elverums, men derimot vistnok ingen i Solør.
På Hanestad er der to tjærefabriker, men de er ute av virksomhet begge to. Den ene var dog i virksomhet en kort tid i vår; men det har været uråd å få folk til å bryte stubb, - iallfall til en betaling så fabrikasjonen kan lønne sig. Beste år blir det vel hel stans meddeles det oss. Og dog kan fabriken producere 70 a 80 000 kg. om året. Prisen på tjære er ikke høi – bare ⅓ a ¼ av prisen i krigstiden – men dog er ikke prisen lavere enn at det ville lønne sig at produsere tjære, bare en fikk folk til å skaffe tilveie råproduktet, men det er håpløst deroppe. Avsetningsforholdene er gode.
Også Tjærefabriken i Tresa er i uvirksomhet og vel av samme grunn som fabrikerne på Hanestad og de øvrige nord i Østerdalen. På henvendelse til bestyreren i Østerdalens Trædestilation meddeler denne, at fabriken er igang og har været i gang hele tiden, siden den beg. for 5 a 6 år siden. I fjor f. eks. produserte fabriken ca. 60 000 kg. tjære, men solgte ca. 100 000 kg., idet fabriken dels hadde en del på lager fra før og dels kjøpte en del.
Hittil i år har fabriken brendt ca. 50 000 kg. og solgt alt sammen, hvorav ca. 15 000 kg. til Frankrik og Portugal. Likesaa er al råterpentin solgt, - den går til norske bergverker. Endelig har fabrikken solgt hele sin beholdning av trekull – og vel så det.
Avsetningsforholdene er i det hele bra, - man kan få solgt så fort man kan produsere. Men prisene derimot er lave. Bestyreren også av denne fabrik uttaler, at det hittil iår har været meget vanskelig å få råprodukter. Det viser sig, at det ikke er lett å få folk til dette arbeide, skjønt fortjenesten slett ikke er så verst f. eks. i forhold til hvad der har været betalt for tømmer- og vedhugst.
Imidlertid uttaler bestyreren, at han innen oktober måneds utgang håpet å ha så meget råmateriale, at driften kan kunne fortsettes også til vinteren, - han er allerede på god vei i så måte, idet der er ophugget alt brenne man trenger og råstoff for 3 måneder. Fabrikken har i sommer beskjeftiget i alt ca. 30 mann.
Ovenstående oplysninger er ganske karakteristiske for de forhold som nu er rådende. Det er altså forbundet med den største vanskelighet – tildels endog umulig – at få arbeidsfolk til å skaffe råmaterialer til våre tjærefabriker, skjønt der efter hvad der meddeles oss kan tjenes optil 70 a 80 kr. uken. Serlig skal det være vanskelig å få unge folk til å ta fatt på dette arbeide. Men imens skal der øses ut penger til nødsarbeide og vel til dels også til ledighetsbidrag.
Det er den ene side av saken. Den annen er, at der innføres en mengde tjære fra utlandet – også til Østerdalen fra Sverike, Finnland, Polen og Rusland. Og for en del er dårligere vare enn den norske. Hvis man nu kunne få arbeidskraft i gang på dette område, var det ikke nok med, at vi kunne tilfredsstille vårt eget forbruk, men vi kunne visselig utføre en god del.
Sannelig: Det er ikke meget opmuntrende.»
Enkelte aktører kom altfor seint i gang og kom aldri inn i dette markedet. Den 5. mars 1926 sto denne annonsen i Aftenposten:
«Fabrikanlæg til salgs.
Større tjærefabrik ved Atna i Østerdalen er til salgs. Til anlægget hører fabrikbygning av sten, en 2 etages bolig, 50 maal grund samt sidespor fra jernbane. Fabrikken, der aldrig har været i drift, egner sig ogsaa til andet bruk og reflekterer man ogsaa paa bud paa fabrikbygning, maskiner etc. hver for sig. Interessenter bedes forlange nærmere oplysninger under mrk. «Fabrikanlæg» til Heroldens Annoncebureau A/S, Stortingsplads 7.»
Andre holdt det likevel gående. Den 27. juni 1927 sto denne annonsen i avisa Fjell-Ljom:
«Stubb-brytere.
6 dygtige mann kan få arbeide med stubbryting for sommeren. Henvendelse
Øvergaard, Hanestad Tjærefabrik.»
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».