Bogesaga eller busaga består, som redskapsnavnet antyder, av en boge, enten av stål eller tre, der det er oppspent et forholdsvis smalt sagblad av valsestål mellom ytterendene. Denne sagtypen ble antakelig introdusert i Norge mot slutten av 1800-tallet. De smale bladene skulle redusere noe som var et problem for skogsarbeidere som brukte tømmersvanser med bredere blad: Når de hadde arbeidet seg et stykke inn i stammen, begynte det å klemme, friksjonen i skåret ble stor og arbeidet gikk tungt. Derfor anbefalte ekspertene bogesagene, ofte med henvisning til praktiske tester der man sammenliknet effektiviteten til de to sagtypene. Johannes Kåsa (1895-1980) skriver for eksempel i sin klassiske lærebok «Skognytting»:
«Ved vanlig tømmer- og vedhogst står valget mellom bogesag og svans. Det kan da fastslås at bogesaga skjærer både lettere og hurtigere enn svansen. Dette er en naturlig følge av at bogesaga har tynnere blad og at dette står i strekk. Følgende tall, som er gjennomsnittet av en rekke enkeltresultater, viser dette. Tallene er hentet fra en skurkonkurranse på Buskerud landbruksskole, og de viser hvor mange drag og hvor mange sekunder det tok å skjære av en stamme:
Svans:
Antall drag: 50,4
Sekunder: 19,2
Bogesag:
Antall drag: 34,9
Sekunder: 13,3
Disse tallene viser at en bør velge bogesaga overalt hvor den er brukbar. Ved alminnelig tømmerhogst er den imidlertid ikke så mye brukt. Det er ofte vanskelig å komme til med den nede ved rota, og ved større trær blir det for liten avstand mellom blad og boge. Ved kapping [oppdeling av nyfelte, liggende trestammer i høvelige stokklengder] er det ofte vanskelig å komme til med saga på undersida av stammen. Fra svensk hold blir oppgitt at bogesag bør brukes til felling for trær med diameter ved stuveavskjæret inntil 30 cm [12 tommer var lenge et vanligere begrep i skogen], for større trær bør brukes svans og for de største trærne er stokksaga best. Det beste ville derfor være om tømmerhoggeren hadde med seg både bogesag og svans. De fleste synes imidlertid at det da blir for mye redskap å dra på, og når valget står mellom bogesaga og svansen, foretrekker de fleste svansen. Ved vedhogst bør imidlertid bogesaga foretrekkes.»
Et fortrinn bogesagene hadde under felling av trær i skogen, som ikke er nevnt i sitatet fra Kåsas «Skognytting», er at bladene var utskiftbare. Dermed var det en overkommelig sak å montere et blad som passet til forholdene, enten det var hard eller løs ved som skulle kappes. Dette var dels avhengig av treslag, men også av om det ble arbeidet med frosset eller «tiugt» virke. Var virket hardt og frossent lønte det seg å bruke et blad med forholdsvis små, tettsittende tenner. I løst og rått virke ble flispartiklene større, og da var det blader med romsligere sponrom mellom hver tannspiss, altså mer grovtannete blader som fungerte best.
Til tross for bogesagenes mange muligheter var det nok, som Kåsa antydet, særlig i tynningshogster der det ble avvirket dimensjoner som ble brukt til ved (brensel) at bogesaga ble foretrukket framfor svansen. Og når virket fra slike hogster skulle kappes opp i vedkabber, var bogesaga for de fleste et sjølsagt redskapsvalg, om man ikke hadde tilgang til kappsag som kunne drives med petroleumsmotor eller elektrisk strøm. I mange hjem ble guttungene satt til å kappe husholdningsved med bogesag. Når vedstokkene lå på sagkrakken var det for øvrig greit for to guttunger å dra i hver sin ende av sagbogen.
Sagbogene kunne være av tre. Dette var naturligvis et billig og lett tilgjengelig materiale i skogbygdene. Emnene til sagbogene ser ofte ut til å ha vært forholdsvis grov kvist fra grantrær. Virket i slikt virke var gjerne tettvokst og smidig, så det tålte både å bli spent i boge og de påkjenningene materialet ble utsatt for under saginga. De fleste bogesagene hadde likevel boger av stålrør. De ble levert i to utgaver – faste og stillbare. De faste sagbogene ble lagd av ett rør, som ble bøyd til en boge med forholdsvis rett rygg og krummere ender. Slike bogerør fikk gjerne et ovalt tverrsnitt. De stillbare bogene fikk samme form, men de besto av to rørdeler, hvorav den tynneste ble stukket inn i den groveste på den forholdsvis rette, midtre delen av sagbogen. Her ble posisjonen mellom de to delene låst ved hjelp av ei klemme som ble strammet med ei skrueklemme. Den svenske produsenten Sandvikens Jernverks Aktiebolag hadde en såkalt «patentlås» som besto av to koniske ringer som ble tredd utenpå hverandre ved skjøtepunktet. De faste sagbogene – lagd av ett enkelt stålrør – var de letteste. De stillbare – todelte – bogene hadde den fordelen at de lett kunne tilpasses sagblad med varierende lengder. Med det ene røret stukket inn i det andre fikk dessuten bogeryggen en stivhet og soliditet som overgikk de faste bogesagmodellenes. Enkelte sagboger var forlenget med et handtak på undersida av tannlinja. Denne løsningen kunne i noen sammenhenger gi økt arbeidseffekt, men den kunne også være til bry når skogsarbeideren skulle stubbe trærne tett ned mot marka for å kunne utnytte mest mulig av trestammen.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».