History
-
-
Denne tilhører en samling på ca. 130 objekter (premier og annet) etter Eugen Bjørnstad, gitt til museet i 2018 av Morten Larsen.
Gjenstanden er en pokal (1. premie i klasse V) utdelt av Kongelig Norsk Automobilklubb (KNA) i forbindelse med et motorsportstevne (Gjersjøløpet) i 1931. Gjersøløpet var et israce.
Med basis i historikk fra Morten Larsen
Eugen Bjørnstad (1909 – 1992):
Nordens fartskonge på 1930-tallet
Eugen Bjørnstad regnes som den første som satte Norge skikkelig på motorsportkartet. Han var eventyreren, kremmeren og livsnyteren som ble en av Norges største kjendiser i sin tid.
Hans motorsportkarriere begynte som 18-åring. Han fikk låne en motorsykkel som han dro til Hønefoss og deltok i et løp med. Det uheldige var at han fikk en så god plassering på resultatlisten at det ble referert i avisen. Som enebarn ble naturlig nok foreldrene forferdet over sønnens lek med liv og helse. Han måtte love å ikke gjøre noe slikt igjen. Men bortskjemt som han var fikk han lov til å delta flere ganger, og til slutt overtalte han foreldrene til å kjøpe sin egen motorsykkel.
Han kjørte israce og grusbaneløp, men da han hadde pådratt seg den tredje hjernerystelsen sa foreldrene stopp. Dette var ikke trygt, og gutten fikk lov til å kjøpe seg bil, en sportslig Fiat.
En av dem som kjørte fra Eugen var datidens fartskonge John Erik Isberg i sin Bugatti. Eugen foreldre kjøpte så en Bugatti usett i England, men bilen hadde ikke kompressor og ble litt senere byttet i en kompressormatet Bugatti i Frankrike.
Det viste seg raskt at Eugen Bjørnstad hadde store evner bak rattet. Han kjørte så mange løp han kunne og ofte med flere forskjellige kjøretøy i samme løp. Ved å stille i racerklassen, sportsklassen og motorsykkelklassen skaffet han seg raskt erfaring og ble en publikumsyndling med sin brede kjørestil. Jonn Erik Isberg ble slått ettertrykkelig og Eugen overtok som fartskonge. Men han fikk også en ny stor konkurrent i svenske Per Wictor Widengren i sin Alfa Romeo.
I 1932 var Eugen og foreldrene hos Alfa Romoe i Italia og kjøpte en Alfa Romeo 8C 2300 Monza. Dette var noe noe av det beste en kunne få tak i på den tiden. Etter noen israce i Norge meldte han seg på til Polens Grand Prix i 1933, i Polen skulle også svensken Widengren delta. Eugen fikk montert inn en ekstra bensintank i bilen og han vant fordi han slapp å stoppe for å fylle bensin. Svensken ledet lenge men ble forbikjørt da han måtte fylle bensin. Hjemme i Norge ble Eugen mottatt som en helt og var sammen med Sonja Henie de to aller mest kjente norske sportsidolene på den tiden.
Eugen vant en mengde løp, blant annet et stort Grand Prix-løp i Finland i 1936. Han kjørte bakkeløp, isbaneløp, sommer- og vinter-Grand Prix i Norden. Han bygget også et stort og moderne bilverksted med bensinstasjon i Askim. Men motorsporten var hans prioritet nummer én.
I 1937 kjøpte han en britisk ERA racervogn. Uten skikkelig prøvekjøring dro han til Torino for å kjøre et voitrette-løp i Valentino-parken, og vant. Deretter dro han til Napoli og havnet på 3. plass i et løp der. Så gikk det slag i slag med finske Grand Prix, Berlin og Avus.
Etter å ha gått konkurs i 1937 var karrieren over og han levde deretter et rolig liv som skraphandler. Men han ble dratt frem fra glemselen og reiste rundt og holdt foredrag om sin motorsportkarriere. Dette medførte æresmedlemsskap i Klubb Alfa Romeo Norge samt Norsk Sportsvogn Klubb.
Eugen Bjørnstad er godt kjent og respektert i utlandet, mer enn i Norge, og medlem i den eksklusive klubben «Club International des Anciens Pilotes de Grands Prix».
Gjersjøløpet 1922-36 av Dagfinn Jakobsen, 1. februar 2021:
På 1920- og 1930-tallet ble det arrangert billøp på Gjersjøen hver vinter så sant isforholdene tillot det. Arrangør var Kongelig Norsk Automobilklub (K.N.A.). Bildet denne måneden er fra et slikt løp som ble arrangert i 1923.
En forløper til Gjersjøløpet
Veistandarden i Norge i mellomkrigstiden var ganske skrøpelig, og det var heller ikke lagd egne baner der det gikk an å arrangere billøp. Et alternativ var imidlertid å benytte seg av islagte vann og fjordarmer på vinterstid. Her var det store arealer å ta av og det gikk an å brøyte lange racerbaner. På de smale og svingete veiene var det ikke mulig å oppnå så stor fart, men på isflatene kunne bilene presses til det ytterste og komme opp i hastigheter på både 80, 90 og 100 km/t. Ja, noen ganger kunne farten også overskride dette.
Det første hastighetsløpet ble arrangert på Bunnefjorden allerede i 1912. Dette var nytt og spennende og folk strømmet til. Antakelig kom det over 10.000 tilskuere for å overvære begivenheten. Dette var imidlertid ikke noe arrangørene hadde regnet med og det skulle fort vise seg at de var kraftig underbemannet. Kun fem politimenn og 20 kontrollører skulle holde orden på alle de frammøtte. Det hele utviklet seg fort til å bli et ganske kaotisk og farlig arrangement.
Det var bare noen enkle tausperringer som markerte skillet mellom publikum og selve racerbanen. Det viste seg fort at disse ikke ble respektert. Folk strømmet gjennom sperringene og kom inn på banen. Der tråkket de ned banemarkeringene slik at bilførerne hadde vansker med å se hvor de skulle kjøre. Langt verre var det at det kunne befinne seg folk i veien når bilene kom susende i stor fart. I tillegg viste det seg at isen ikke var like trygg over alt. En av deltakerne, konsul C. M. Bryde fra Sandefjord, rotet seg borti en råk og holdt på å drukne, men ble til alt hell reddet.
Selve banen var opprinnelig en lang rettstrekning med start og mål i hver sin ende som skulle tilbakelegges raskest mulig, men overvann på isen noen steder førte til at ruta ble lagt om til en rundbane med start og mål på samme sted. Arrangørene hadde imidlertid ikke noe høyttaleranlegg. Dermed var det mange som ikke fikk med seg endringene og farlige situasjoner oppstod. Riktig ille ble det da ingeniør Haakon Braathen kom susende mot mål i sin Overland og oppdaget at det sto en bil i veien for ham på målstreken. Dette var tyskeren Curt Gross som hadde fått beskjed om å gjøre seg klar til start. Selv om Braathen bremset det han var god for, var ikke ulykken til å unngå. Bilen suste inn i tyskerens bil og knuste forstellet på denne. Til alt hell kom bilførerne fra det med livet i behold, men en av tilskuerne, sadelmaker O. C. Olsen, ble truffet i hodet av løsrevne bildeler. Han fikk alvorlige skader som innebar både kraniebrudd og knust overkjeve. Sadelmaker Olsen ble fraktet i all hast til Rikshospitalet der han svevde mellom liv og død. Selve løpet ble stanset etter denne ulykken.
En slik gedigen fiasko fristet selvsagt ikke til gjentagelse og det skulle gå ti år før man forsøkte med løp på isen igjen – denne gangen på Gjersjøen.
Det første Gjersjøløpet
Det første Gjersjøløpet ble arrangert søndag 19.februar 1922. Isen var rundt en halvmeter tykk og dekt med et tynt snølag. Arrangøren, K.N.A., hadde fått brøytet opp en oval bane på 3.600 m. Bilene ble delt inn i fire klasser etter motorstørrelse. Start og mål var på vestsiden av vannet, like ved Sandviken. Det var tydelig at arrangøren hadde lært av feilene som ble begått ti år tidligere. Denne gangen hadde de hyrt inn militært personell for å ta hånd om publikum.
Konkurransen gikk ut på å kjøre to runder på banen så fort som mulig. Den som hadde best tid, vant. Bilene kjørte parvis på den måten at det var to biler i aksjon på banen samtidig, men den første startet 30 sek før den neste. På grunna av få påmeldte i klasse 1 og 2, ble disse slått sammen. Her vant Sverre Strand i en Steyr med tiden 6,02,2. I klasse 3 vant Bjarne Felix i en Templar med tiden 5,20,5. Den raskeste klassen var klasse 4. Her vant Macken Aas i en Stutz med tiden 4,53,8. Dette tilsvarer en gjennomsnittsfart på 88,2 km/t.
Søndagen etter dette første bilracet på Gjersjøen, var det et nytt stevne på den samme banen. Denne gangen var det motorsyklistenes tur. Været hadde imidlertid slått om til mildvær og det var en god del overvann på banen. Dette førte til at flere av de forhåndspåmeldte trakk seg. Likevel var det 17 deltakere som prøvde seg. Det hele ble en prøvelse både for førere og motorer. Riktig dramatisk ble det i klassen for motorsykler med sidevogn. Sofus Mortensen var sistemann ut i denne klassen, og ga alt for å sette bestetid. Han kom inn i siste sving i altfor stor fart, suste inn i en vanndam, fikk vannplaning og traff brøytekanten i ytterkant av banen. Motorsykkelen gjorde en voldsom koldbøtte og både fører og passasjer fikk motorsykkelen over seg. I det redningsmannskapene hadde kastet seg i bilen for å komme til unnsetning, reiste de to seg, fikk motorsykkelen på rett kjøl og kjørte i mål – til 2.plass. Både fører og passasjer hadde fått en del skrammer, men var ellers i god behold.
Seinere løp
Det ble etter hvert så å si en årviss begivenhet med billøp på Gjersjøen i februar, i alle fall når isforholdene tillot det. I årene 1923 og 1924 ble det arrangert ordinære billøp på sjøen. I 1925 var imidlertid isforholdene så dårlige at det ikke ble noe løp. I 1926 var det løp igjen, men i 1927 ble det ordinære løpet i februar avlyst. Isen ble imidlertid bedre utover på ettervinteren. Det ble derfor arrangert et såkalt privat billøp på Gjersjøen i mars.
I 1928 ble det arrangert hele tre løp. 19.februar var det trening, samt et privat løp. En uke seinere gikk hovedarrangementet av stabelen med ordinært billøp. 20.mars ble det arrangert nok et løp som ble kalt ‘Nachspiel.’ I 1929 ble det arrangert to billøp, mens isforholdene førte til avlysning i 1930.
Løpet i 1931
Løpet i 1931 skulle bli ganske så spesielt og svært dramatisk. Det vil si, selve løpet var det ikke noe spesielt med, men arrangementet fikk en dramatisk avslutning. I reneste Top Gear-stil, ble det arrangert et oppvisningsløp der en bil, en motorsykkel og et fly skulle kjøre om kapp. I flyet satt pilot Aagenæs. Han hadde med seg løytnant Wilhelm Omsted som passasjer. Aagenæs foretok en rekke vågale manøvrer med flyet sitt. I det ene øyeblikket var han 50-100 m oppe i luften før han stupte rett ned og fløy lavt over konkurrentene. Plutselig inntraff noe som fikk publikum til å gispe. Flyet, som var utstyrt med ski i stedet for landingshjul slik at det kunne lande på isen, fikk problemer. Den ene skien hadde kommet ut av stilling og hang rett ned. Dette var svært farlig. Med skien i denne stillingen var det umulig å lande trygt. Da ville flyet antakelig snurre rundt og krasje. Da fikk publikum se noe virkelig spektakulært. Løytnant Omsted som altså var passasjer, klatret ut av setet og steg ut på vingen. Han klarte å få tak i den løse skien. På merkverdig vis fikk han hektet den inn på rett plass igjen, før han klatret tilbake i setet. Piloten kunne da sette flyet trygt ned på isen og alle kunne puste lettet ut.
Siste akt
Det ble bare arrangert ett billøp til på Gjersjøen på 1930-tallet. Dette fant sted søndag 8.mars 1936. I årene 1932-34 hadde løpene blitt arrangert på Mjøsa og i 1935 på Bogstadvannet. K.N.A. hadde på sett og vis gitt opp Gjersjøen som racerbane. Løpet i 1936 skulle egentlig ha gått på Semsvannet i Asker, men isen der var ikke god nok. Dermed ble løpet flyttet til Gjersjøen igjen.
Banen denne gangen var på 3 km og var lagt til den nordøstre bukten av Gjersjøen. Det ble konkurrert i tre klasser; standardbiler, sportsbiler og racerbiler. Klassen for standardbiler var den største. Her deltok i alt sju biler og de skulle kjøre fem runder på banen. Alle bilene startet samtidig. De to kvinnelige deltakerne, Märta Melin og Lina Christiansen, kivet om ledelsen i begynnelsen, men ganske fort ble det klart at Arvid Johansen i sin Chrysler Airflow, kom til å bli for rask for dem. Johansen vant til slutt klassen et knapt halvminutt foran Melin med Christensen på tredjeplass.
De to raskeste klassene hadde svært få deltakere. Det startet bare tre sportsbiler og to av de kom i mål. Seieren gikk til finske Aleksi Patama foran Arvid Johansen som også hadde en sportsbil. Også i racerklassen startet tre biler, men det ble aldri spennende. Løpet gikk over 20 runder og førstemann forsvant ut i 4.runde. Eugen Bjørnstad vant løpet nesten 4 minutter foran nummer to.
Dette skulle altså bli siste gangen det ble arrangert billøp på Gjersjøen. I 1937 var isforholdene så dårlige i nærheten av Oslo at det ikke var mulig å arrangere løp. I 1938 og 1939 ble løpene arrangert på Øyeren.
-
Produksjon - 1931 (Antatt grunnet merking.)
-
Classification
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- Identifier NVM 00-G-09355
- Part of collection Norsk Vegmuseum
- Owner of collection Norsk Vegmuseum
- Institution Norsk vegmuseum
- Date published July 3, 2021
- Date updated March 1, 2022
- DIMU-CODE 0210210485693
- UUID 782d881e-56a0-4969-86d4-ad738965c483
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».