Nimslo 3D er et stereokamera med fire linser og kan produsere fotografier som oppleves tredimensjonalt uten bruk av en stereobetrakter. Denne typen kamera kalles også for lentikulært stereokamera. Det produserer et fotografi som består av flere bilder av samme motiv tatt med litt avstand. Fotografiene vises som ett bilde der de ulike eksponeringene har blitt delt opp i striper, satt sammen og dekket med et plastlag av lentikulære riller. Den tredimensjonale effekten viser seg når fotografiet betraktes fra forskjellige synsvinkler. Et lentikulært bilde gir inntrykk av dybdesyn eller bevegelse i motivet.
Det mer tradisjonelle stereokamera med to objektiver ga en svært populær form for bilder på slutten av 1800-tallet. Stereofotografi var med på å forme fotoindustrien. Folk ønsket å se mer av verden, og stereofotografiet gjorde det mulig å forestille seg at man var til stede i motivet, grunnet en optisk effekt som utnytter dybdesynet vårt.
Et vanlig stereokamera har to objektiver med en avstand på litt over seks centimeter, omtrent samme avstand vi har mellom pupillene. En eksponering gir dermed to bilder av samme motiv. Når dette paret med fotografier blir montert, f.eks. på en papplate, og sett på gjennom en stereobetrakter, fremstår motivet som tredimensjonalt.
Photo:
Preus museum
Nimslo 3D er et stereokamera med fire linser og kan produsere fotografier som oppleves tredimensjonalt uten bruk av en stereobetrakter. Denne typen kamera kalles også for lentikulært stereokamera. Det produserer et fotografi som består av flere bilder av samme motiv tatt med litt avstand. Fotografiene vises som ett bilde der de ulike eksponeringene har blitt delt opp i striper, satt sammen og dekket med et plastlag av lentikulære riller. Den tredimensjonale effekten viser seg når fotografiet betraktes fra forskjellige synsvinkler. Et lentikulært bilde gir inntrykk av dybdesyn eller bevegelse i motivet.
Det mer tradisjonelle stereokamera med to objektiver ga en svært populær form for bilder på slutten av 1800-tallet. Stereofotografi var med på å forme fotoindustrien. Folk ønsket å se mer av verden, og stereofotografiet gjorde det mulig å forestille seg at man var til stede i motivet, grunnet en optisk effekt som utnytter dybdesynet vårt.
Et vanlig stereokamera har to objektiver med en avstand på litt over seks centimeter, omtrent samme avstand vi har mellom pupillene. En eksponering gir dermed to bilder av samme motiv. Når dette paret med fotografier blir montert, f.eks. på en papplate, og sett på gjennom en stereobetrakter, fremstår motivet som tredimensjonalt.
Photo:
Preus museum
Nimslo 3D er et stereokamera med fire linser og kan produsere fotografier som oppleves tredimensjonalt uten bruk av en stereobetrakter. Denne typen kamera kalles også for lentikulært stereokamera. Det produserer et fotografi som består av flere bilder av samme motiv tatt med litt avstand. Fotografiene vises som ett bilde der de ulike eksponeringene har blitt delt opp i striper, satt sammen og dekket med et plastlag av lentikulære riller. Den tredimensjonale effekten viser seg når fotografiet betraktes fra forskjellige synsvinkler. Et lentikulært bilde gir inntrykk av dybdesyn eller bevegelse i motivet.
Det mer tradisjonelle stereokamera med to objektiver ga en svært populær form for bilder på slutten av 1800-tallet. Stereofotografi var med på å forme fotoindustrien. Folk ønsket å se mer av verden, og stereofotografiet gjorde det mulig å forestille seg at man var til stede i motivet, grunnet en optisk effekt som utnytter dybdesynet vårt.
Et vanlig stereokamera har to objektiver med en avstand på litt over seks centimeter, omtrent samme avstand vi har mellom pupillene. En eksponering gir dermed to bilder av samme motiv. Når dette paret med fotografier blir montert, f.eks. på en papplate, og sett på gjennom en stereobetrakter, fremstår motivet som tredimensjonalt.
Photo:
Preus museum
Nimslo 3D er et stereokamera med fire linser og kan produsere fotografier som oppleves tredimensjonalt uten bruk av en stereobetrakter. Denne typen kamera kalles også for lentikulært stereokamera. Det produserer et fotografi som består av flere bilder av samme motiv tatt med litt avstand. Fotografiene vises som ett bilde der de ulike eksponeringene har blitt delt opp i striper, satt sammen og dekket med et plastlag av lentikulære riller. Den tredimensjonale effekten viser seg når fotografiet betraktes fra forskjellige synsvinkler. Et lentikulært bilde gir inntrykk av dybdesyn eller bevegelse i motivet.
Det mer tradisjonelle stereokamera med to objektiver ga en svært populær form for bilder på slutten av 1800-tallet. Stereofotografi var med på å forme fotoindustrien. Folk ønsket å se mer av verden, og stereofotografiet gjorde det mulig å forestille seg at man var til stede i motivet, grunnet en optisk effekt som utnytter dybdesynet vårt.
Et vanlig stereokamera har to objektiver med en avstand på litt over seks centimeter, omtrent samme avstand vi har mellom pupillene. En eksponering gir dermed to bilder av samme motiv. Når dette paret med fotografier blir montert, f.eks. på en papplate, og sett på gjennom en stereobetrakter, fremstår motivet som tredimensjonalt.
Photo:
Preus museum