Terskeldam og hengebru i den nedre delen av elva Brumunda, som da dette fotografiet ble tatt markerte grensa mellom Furnes kommune og Veldre sokn i Ringsaker i Hedmark. Fra 1964 bl...
Brumunda kommer fra Brumundsjøen, en cirka 1 kvadratkilometer stor innsjø i et myrområde nordvest for Brumundkampen, som ligger i Vang allmenning på Hedmarken. Sjøen ligger dels i ...
Brumunda kommer fra Brumundsjøen, en cirka 1 kvadratkilometer stor innsjø i et myrområde nordvest for Brumundkampen, som ligger i Vang allmenning på Hedmarken. Sjøen ligger dels i Vang, dels i Furnes allmenning, men den drenerer vestover, altså mot Furnessida. Derfra renner Brumunda som ei lita å nordvestover før den dreier vestover og, etter sammenløpet med Ljøsåa, sørover. Brumunda tar opp vann fra flere myrområder, bekker og åer, og får gradvis mer elvekarakter, sjøl om vannføringa varierer mye gjennom året. Nedslagsfeltet er estimert til drøyt 210 kvadratkilometer. Langs den nedre delen av elveløpet - der kommunesenteret Brumunddal seinere vokste fram - var det såpass fall i elveløpet, at vannet kunne gi energi til ulike virksomheter som foredlet produkter fra primærnæringene i de fruktbare Hedmarksbygdene. I første omgang var det kverner og oppgangssager det dreide seg om, men på 1800- og tidlig på 1900-tallet ble kvernene til møller, sagbruksvirksomheten ble mer industrialisert. Den nesten to kilometer lange Kvernveita, som var et flere hundrede år gammelt, menneskeskapt sideløp til den nedre delen av Brumunda, gav også grunnlag for etablering av brennerier, bryggeri, garveri, meieri og potetmjølfabrikk. I tillegg ble det etablert en ullvarefabrikk et stykke ovenfor, og i en kort periode var det til og med et lite tresliperi ved Fossum. Her, og seinere også på Naruds grunn, ble det etter hvert bygd små kraftverk.
Brumunda rant gjennom allmenninger med mye barskog, og også en del gardsskoger i Veldre og Furnes befant seg i nedslagsfeltet. Følgelig oppsto det tidlig interesse for å fløte tømmer på elva ned mot de nevnte oppgangssagene nederst i vassdraget. Og med industrialiseringa av skurlastproduksjonen, med to forholdsvis store sagbruk i Brumunddal (Lundby bruk og Berger Langmoen), samt treforedlingsindustri videre nedover i Glommavassdraget som kjøpte det tømmeret som ikke hadde skurtømmerkvalitet, ble denne interessen styrket. I 1911 ble det etablert en fellesfløtingsforening i dette vassdraget, som organiserte fløting ned mot Furnesfjorden, der det tømmeret som skulle til den lokale industrien ble skilt fra det som skulle bukseres videre sørover Mjøsa med Christiania Tømmerdirektions (seinere Glomma fellesfløtingsforenings) slepebåter. Aktiviteten i fellesfløtingsforeningen ebbet ut i 1930-åra, og organisasjonen ble formelt avviklet i 1948. Noe av bakgrunnen for denne tidlige avviklinga av fløtinga var nok at allmenningene, som var de største tømmerleverandørene i Brumundas nedslagsfelt, ønsket å produsere trelast til sine bruksberettigede og andre interesserte sjøl. De ville med andre ord ha kontroll over verdikjeden i skurlastproduksjonen. Dette ble mulig ved ny teknologi som kom mot slutten av 1800- og på begynnelsen av 1900-tallet. Allmenningene investerte mobile sagbruk med damplokomobiler og petroleumsdrevne motorer, og etter hvert fikk de stasjonære sagbruk med elektromotorer som drivkraft. Alt før fellesfløtingsforeningens tid ble det, i 1891, stiftet en damholdsforening som skulle forvalte vannressursene og dermed interessene til de industrielle aktørene langs Kvernveita. Dette ble gjort ved å regulere det vannmagasinet Brumundsjøen var med en dam, og ved hjelp av en terskeldam ved innløpet til veita. Elektrisitetens gjennombrudd reduserte også Kvernveitas industrielle betydning. Bedriftene ble etter hvert tilknyttet elektrisitetsverk med fallrettigheter som gav grunnlag for atskillig større energiproduksjon. Veita fortsatte ei stund å levere driftsvann og være et reservoar for brannberedskapen i nærområdet. Etter at bedriftene også fikk vanntilførsel fra andre kilder ble veita redusert til et sted der ungene kunne lære å svømme på grunt vann og en stilleflytende idyll gjennom et tettsted som ellers var preget av modernisering og vekst, på godt og vondt. Veita krevde imidlertid et vedlikehold, som ingen lenger ville ta ansvar for. I 1975 ble innløpet ved Streket gjenmurt, veita ble tørrlagt og deler av arealet den hadde lagt beslag på ble omdisponert til utbyggingsformål.
SubjectTerskeldam og hengebru i den nedre delen av elva Brumunda, som da dette fotografiet ble tatt markerte grensa mellom Furnes kommune og Veldre sokn i Ringsaker i Hedmark. Fra 1964 ble ble både Furnes og Veldre innlemmet i storkommunen Ringsaker. Fotografiet er tatt i motstrøms retning. Vi ser teskeldammen, som kan se ut til å ha vært en drøy meter høy. Den bidro til å stuve opp vanntilsiget ovenfra, slik at vanndybden i elveløpet ble noe djupere, noe som gagnet fløtinga. Slike terskeldammer kunne også tjene som vanninntak til nedenforliggende industrielle aktiviteter, noe som sannsynligvis var tilfellet her. Den nevnte hengebrua var ei gangbru, med trapp opp fra vestre elvebredd og skråplan på østsida av elva. Fotografiet viser også hvordan den vestre elvebredden (til venstre i forgrunnen) var plastret med steinheller som skulle forebygge erosjon. Ved damstedet var det bygd ei steinfylt tømmerkiste på den vestre landsida, der strømmen i flomperiodene antakelig øvde størst trykk på konstruksjonene.
Dette fotografiet er fra samlinga etter Glomma fellesfløtingsforening og forløperne, Christiania Tømmerdirektion (Øvre Glommens fællesfløtningsforening) og Fredrikstad Tømmerdirektion (Nedre Glommens fællesfløtningsforening). Da det ble klart at det gikk mot avvikling av fløtinga i Glommavassdraget i midten av 1980-åra initierte Norsk Skogbruksmuseum noe som ble kalt «Prosjekt Glomma». Dette innebar at historikeren Øivind Vestheim og fotografen OT Ljøstad fulgte fløtinga i vassdraget med kamera de siste to fløtingssesongene, mens museumsdirektør Tore Fossum samarbeidet med administrasjonen og styret i Glomma fellesfløting om best mulig ivaretakelse av levningene etter den viktige aktiviteten fløtinga hadde vært. En del installasjoner i vassdrag måtte imidlertid fjernes, slik vassdragslovgivningen forutsatte. Mange husvære ble overdratt til grunneiere for en rimelig pris, og noe ble overlatt til aktører som ville drive formidling av vassdrags- og fløtingshistorie. Arkivene etter virksomheten ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la det bli liggende i en av kontorbygningene ved Fetsund lenser. Ordning av dette materialet ble påbegynt under ledelse av Øivind Vestheim. Etter at det ble etablert et museum ved Fetsund lenser i 1990 har personale derfra hatt det daglige forvaltningsansvaret for protokoll- og dokumentarkivet etter Glomma fellesfløtingsforening. Fotomaterialet etter organisasjonen ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum da fløtinga opphørte. Det besto av 72 album, samt en del «løse» kopier og negativer. OT Ljøstad reproduserte størstedelen av motivene ved hjelp av mellomformatkamera med negativ svart-hvitt-film. Materialet ble også enkelt registrert, i første omgang med stikkord (ofte stedsnavn og opptaksdatoer) som var skrevet inn i albumene. Skanning og fyldigere registrering tas innimellom andre oppgaver, og ettersom samlinga er stor, vil det ta lang tid før dette arbeidet er fullført.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».