Elvelandskap med bare delvis intakte forbygninger i elva Brumunda. Dette fotografiet er antakelig tatt i den øvre delen av Elvsdalen, der elvebreddene på vestsida av elveløpet, mot...

Brumunda kommer fra Brumundsjøen, en cirka 1 kvadratkilometer stor innsjø i et myrområde nordvest for Brumundkampen, som ligger i Vang allmenning på Hedmarken. Sjøen ligger dels i Vang, dels i Furnes allmenning, men den drenerer vestover, altså mot Furnessida. Derfra renner Brumunda som ei lita å nordvestover før den dreier vestover og, etter sammenløpet med Ljøsåa, sørover. Brumunda tar opp vann fra flere myrområder, bekker og åer, og får gradvis mer elvekarakter, sjøl om vannføringa varierer mye gjennom året. Nedslagsfeltet er estimert til drøyt 210 kvadratkilometer. Langs den nedre delen av elveløpet - der kommunesenteret Brumunddal seinere vokste fram - var det såpass fall i elveløpet, at vannet kunne gi energi til ulike virksomheter som foredlet produkter fra primærnæringene i de fruktbare Hedmarksbygdene. I første omgang var det kverner og oppgangssager det dreide seg om, men på 1800- og tidlig på 1900-tallet ble kvernene til møller, sagbruksvirksomheten ble mer industrialisert. Den nesten to kilometer lange Kvernveita, som var et flere hundrede år gammelt, menneskeskapt sideløp til den nedre delen av Brumunda, gav også grunnlag for etablering av brennerier, bryggeri, garveri, meieri og potetmjølfabrikk. I tillegg ble det etablert en ullvarefabrikk et stykke ovenfor, og i en kort periode var det til og med et lite tresliperi ved Fossum. Brumunda rant gjennom allmenninger med mye barskog, og også en del gardsskoger i Veldre og Furnes befant seg i nedslagsfeltet. Følgelig oppsto det tidlig interesse for å fløte tømmer på elva ned mot de nevnte oppgangssagene nederst i vassdraget. Og med industrialiseringa av skurlastproduksjonen, med to forholdsvis store sagbruk i Brumunddal (Lundby bruk og Berger Langmoen), samt treforedlingsindustri videre nedover i Glommavassdraget som kjøpte det tømmeret som ikke hadde skurtømmerkvalitet, ble denne interessen styrket. I 1911 ble det etablert en fellesfløtingsforening i dette vassdraget, som organiserte fløting ned mot Furnesfjorden, der det tømmeret som skulle til den lokale industrien ble skilt fra det som skulle bukseres videre sørover Mjøsa med Christiania Tømmerdirektions (seinere Glomma fellesfløtingsforenings) slepebåter. Aktiviteten i fellesfløtingsforeningen ebbet ut i 1930-åra, og organisasjonen ble formelt avviklet i 1948. Noe av bakgrunnen for denne tidlige avviklinga av fløtinga var nok at allmenningene, som var de største tømmerleverandørene i Brumundas nedslagsfelt, ønsket å produsere trelast til sine bruksberettigede og andre interesserte sjøl. De ville med andre ord ha kontroll over verdikjeden i skurlastproduksjonen. Dette ble mulig ved ny teknologi som kom mot slutten av 1800- og på begynnelsen av 1900-tallet. Allmenningene investerte mobile sagbruk med damplokomobiler og petroleumsdrevne motorer, og etter hvert fikk de stasjonære sagbruk med elektromotorer som drivkraft. Alt før fellesfløtingsforeningens tid ble det, i 1891, stiftet en damholdsforening som skulle forvalte vannressursene og dermed interessene til de industrielle aktørene langs Kvernveita. Målet var å bidra til jevnere vannføring og dermed forebygge langvarig driftsstans i lavvannsperioder. Dette hadde man alt fra midten av 1700-tallet av forsøkt å gjøre ved å regulere det vannmagasinet Brumundsjøen var med en dam, men nå ble dammen fornyet og bestrebelsene for å bruke vannet mest mulig effektivt ble underlagt et organisert fellesskap. Brukseierforeningen hadde også ansvar for en terskeldam ved innløpet til veita. Elektrisitetens gjennombrudd reduserte også Kvernveitas industrielle betydning. Bedriftene ble etter hvert tilknyttet elektrisitetsverk med fallrettigheter som gav grunnlag for atskillig større energiproduksjon. Veita fortsatte ei stund å levere driftsvann og være et reservoar for brannberedskapen i nærområdet. Etter at bedriftene også fikk vanntilførsel fra andre kilder ble veita redusert til et sted der ungene kunne lære å svømme på grunt vann og en stilleflytende idyll gjennom et tettsted som ellers var preget av modernisering og vekst, på godt og vondt. Veita krevde imidlertid et vedlikehold, som ingen lenger ville ta ansvar for. I 1975 ble innløpet ved Streket gjenmurt, veita ble tørrlagt og deler av arealet den hadde lagt beslag på ble omdisponert til utbyggingsformål.

Collapse text