Utislag ved Holmen i elva Tannåa, Nord-Odal, Hedmark. John Bergsødegården med fløterhake.
Lørdag 24. februar 1951 hadde avisa Glåmdalen reportasjer om skipstrafikken på Storsjøen i Odalen og om John Bergsødegårdens rolle i denne virksomheten:
«30 år siden dampskipene p ...
Lørdag 24. februar 1951 hadde avisa Glåmdalen reportasjer om skipstrafikken på Storsjøen i Odalen og om John Bergsødegårdens rolle i denne virksomheten:
«30 år siden dampskipene på Storsjøen la opp
«Odølingen» og «Storsjø» var nordodølingenes forbindelse med utenverdenen ved begynnelsen av århundret.
Kan en lignende virksomhet gjenopptas med turisttrafikk for øye?
Blanth de morsomme sjøfartsminner i Odalen, er Erik Tjagholens uttalelse ved brygga på Skarnes en gang «Odølingen» var lastet ferdig: Her kommer siste kolli. Han leide ei eldre dame om bord.
I 1954 er det 60 år siden det tok til å gå større båter i passasjer- og godtrafikk på Storsjøen i Odalen. Når odølingene har forsømt 50-årsjubileet, bør de vel huske på det ved passerte 60 år. Det er imidlertid også i år adgang til å feire et slags jubileum i forbindelse med Storsjø-båtene. Det var visstnok i 1921 at «MS Storsjø» ble benyttet siste sesong. Dette er altså 30 år siden.
Det knytter seg mange romantiske og fram for alt morsomme minner til de to skipene «Odølingen» og «Storsjø» for odølinger som nå er godt og vel voksne. De minnes selskapsturer på Storsjøen i vakkert sommervær, fester på Rovøya med dans og moro, for ikke å snakke om sangerferder oppover Oppstadåa og rundt Storsjøen om helgene. Noen heldige turdeltagere befant seg ombord i skipet, mens de aller fleste sang og skrålte i en av laste-lekterne som hang på slep, vakkert pyntet med lauv.
Det knytter seg mange navn til båtens historie, og nedenfor er en del av dem tatt med. Blant de meste kjente er maskinisten på «Storsjø» fra 1902 til 1917, Marius Karlsen, Skarnes. Den siste skipperen på Storsjø, John Bergsødegården, har fortalt oss, at da Marius Karlsen sluttet, var det ikke råd å få båten til å gå som den skulle lenger. Karlsen er nå død, men sjømannstradisjonen i hans familie er overtatt av hans datter, som innehar 1. klasses internasjonalt skipsradiosertifikat, og som har seilt på de store verdenshav.
Den som huskes best i forbindelse med «Odølingen» var Ole Næsmyren – alle barns gode venn. Han hadde vært til sjøs og hadde utallige skrøner fra sin tid der. Det var en stående spøk fra hans side å stikke hodet opp gjennom gluggen fra maskinrommet og se utover sjøen og si til folk: «Jeg ser ikke noen hval i dag». Han fortalte om den gang han kjøpte skinnbukser av en jøde i Antwerpen, og da det bare var papp i dem «hølje buksa ta mæ, da je kom ut i regnværet». Eller den gang han fraktet okser fra Athen til Egypt og det var med ei ku som mannskapet stadig mjølet i mørke natta for å få kaffefløte. En skøyer hadde flyttet en okse til kuas plass, og Ole satte seg under og begynte å mjølke. «Men je skal si at je temmelig fort vart sperke til den are enden av båten je». Eller da han var ned og skjøt en hai som lå under ei berghelle ved Middelhavet. Blodspruten stod høyt til værs over berget, og «enten du trur mæ eller itte, så var det blodpannekake der da vi kom att på stellet noen daer senere». Ole hadde et lite rom ved siden av maskinen, og der trakterte han gjerne kaffe på gjester som han likte. Om kveldene fisket han oftest med stang ved brygga sammen med stedets smågutter.
Ole endte sine dager ved Thorvald Meyers minde og døde ca. 90 år gammel for en del år siden. Det fantes ikke en rynke i ansiktet hans.
I begynnelsen av 1890-årene tok stasjonsmester Ludv. Opsahl ved Skarnes stasjon initiativet til å få dannet et aksjeselskap til innkjøp av et dampskip som skulle frakte gods og passasjerer fra Nord-Odal til Skarnes og omvendt. Det ble innkjøpt et gammelt dampskip som fikk navnet «Odølingen». Det hadde midtskips et lasterom og foran ei lita kahytt til passasjerer med ei meget trang og bratt trapp fra dekket. Den begynte sin fart våren 1894 og hadde 4 manns besetning: føreren Olaf Lommerud, som seinere ble lærer i Solør og Kongsvinger, maskinist Ole Sørensen Næsmyren, som hadde vært til sjøs, Søren Gardvikbråten og Erik Tjagholen (Erik Hol) som sjauere. Båten seilte alle hverdager og tøffet ut fra Sand brygge mandag morgen klokka 5 til Skarnes, returnerte ved 1-tiden til Sand, hvor den losset det meste av godset, og gikk derfra om Austvatn til Østmoen, hvor den lå om natta. Den neste dag drog den fra Østmoen om Austvatn til Skarnes, som regel gjennom Grunnsjøen, returnerte til samme tid om Austvatn og Østmoen til Sand, hvor den kom ved 18.30-tiden. Så gjorde den samme turen fra Sand neste dag (retur Sand-Austvatn-Østmoen).
Det var ansatt ekspeditører som tok mot godset på Sand (Hans Sand), Austvatn (P. O. Disen) og Østmen (J. Nyhuus). De hadde som betaling 3 øre for hvert kolli. Faste øvrige stoppesteder var Seim og Ringnes.
Etter en del år sluttet Lommerud og Gardvikbåten – og Erik Hol ble ansatt som fører, og seinere overtok Lars P. Viken stillingen som sådan. Som sjauere fungerte forskjellige, bl. a. Julius Lishagen, Anders Vestby og Emil Blådammen, som ennå lever.
Etter ei tids forløp ble båten ombygd slik at lasterommet gikk inn i passasjerrommet, og det ble innkjøpt 2 store lektere til godstransporten. Det var mange passasjerer som foretrakk å være i lekterne. Sjølve dampbåten var ustø, og gikk et par mennesker over til den ene sida, hvelvet den seg straks noe over.
Det viste seg å bli nødvendig med mudring ved Svennebyholmen og andre steder, således også ved Osbrua. Grøftene ble oppmerket med busker.
Båten hadde sine store framkomstvanskeligheter under tømmerfløtinga i sundene og i Oppstadåa. Det var stadig kiv mellom fløtningsinspektøren og styret for båten. Det hendte således ikke sjelden om våren at båten ble forsinket på grunn av tømmerhindringer i åa, og at toget fra Skarnes til Oslo gikk fra passasjerene. Disse måtte se på hurtigtoget som kom en halvtimes tid senere, kjøre forbi. Det var den gang umulig å få jernbanemyndighetene til å la hurtigtoget stanse på signal ved Skarnes. Passasjerene måtte være på toget om ettermiddagen, og følgen var at de ikke kom til Oslo før klokka 18.30 – en lang tur fra Sand og Østmoen klokka 5 om morgenen.
Var det høy vannstand i sjøen la båten til like ved Osbrua, Det ble så å gå fra Os til Skarnes eller rettere sagt å springe for å nå toget.
På Skarnes gikk det et trallespor fra pakkhuset og ned til brygga ved Glåma, og sjauerne hadde en stri jobb med å laste lekterne. Båten gikk ca. 1 ½ times tid etter togets ankomst til Skarnes ved 1-tiden, og da passasjerene drakk mange kopper kaffe hos «Marie ved brua». Hun hadde en utmerket liten kafé i et lite hus som stod på nåværende Skog og Ekviperingens tomt. Hun var mor til fru Kaja Martinsen på Skarnes.
Båtene gikk i rute til begynnelsen av 1920-årene eller der omkring, da den ble solgt, visstnok til Sarpsborg. Da begynte rutebiltrafikken med furer Per Ødegaard som sjåfør på en 7-seters bil tilhørende Monthei Haug. Seinere overtok Anders Hagen ruta. Theodor Holtet begynte å kjøre varer med en liten Ford lastebil etter at han en tid hadde kjørt med motorbåten «Storsjø», som eiedes av lastehandlerne i Mo. Disse hadde innkjøpt båten for å konkurrere med Odølingen og for å få noe bedre forbindelse med Skarnes. Storsjø ble liggende i mange år ved Østmo brygge, inntil den ble solgt utenbygds. C
Skipsrederiene i Odalen ga gode inntekter.
John Bergsødegården var skipper på «Storsjø».
En lekter full av varer sank ved Os, og svullen tobakk og sildetønner fløt opp i Storsjøen.
Da John Bergsødegården var skipper på M/S «Storsjø» i 1915-16 og 17, hadde denne båten tatt opp konkurranse med «Odølingen» med frakttrafikk både for Mo og Sand. Det var 4 kjøpmenn i Mo som eide båten, L. H. Bergstuen, Erik A. Fjeld, P. O. Disen og J. Nyhus. De hadde dannet et aksjeselskap.
Etter John Bergsødegårdens skippertid var skipet bare en kort tid i trafikk. Det var Torger Kirkenær som førte det etter ham. Det var svær trafikk den tiden Bergsødegården var skipper. Skipet hadde så å si all varetrafikk både i Sand og Mo. Etter «Storsjø» hang 3 store lektere. 2 var fylt av varer, og den tredje hadde som regel trematerialer fra kommunesaga i Sand.
Bergsødegården er 64 år, og første gang han var med på sjøen var i 1902. Han var da passasjer. Seinere arbeidet han som skogskar, og før han fylte 30 ble han skipper uten å ha arbeidet på sjøen tidligere. Men det var ikke så farlig. Skipperens arbeid besto vesentlig i å skrive godslister og sørge for å selge billetter á 3 kroner til passasjerene. Ved Skarnes måtte skipperen ringe til kjøpmennene i Nord-Odal og fortelle hvilke ting og hvilke kvanta last båten hadde med for at kjøpmennene kunne sende hester og mannskap til å ta i mot lasta.
På Skarnes gikk lastinga raskt og greit. Varene kjørtes på tralle fra lasterampen på stasjonen (den står ennå, nærmest høvleriet) ned til brygga, der det var lagerhus for begge båtene. Som regel var det travelt for å få alt med til avgang.
Lekterne to, 14-15 tonn varer hver seg, og det var således ikke småtterier som ble fraktet nordover fra Skarnes. Gjødsel utgjorde det største kvantum.
En godt lastet lekter – den bakerste – kom en gang inn i bakevje ved Os, - tett ved løa til Moss. Dette gjorde at båten ble dreid rundt og heldte akkurat nok over på den ene sida til å bli fylt av vann og gå til bunns. Det måtte dykkere til for å få den opp igjen. Det meste av varene ble reddet, men adskillig mjøl, tobakk og annet gikk tapt. I lange tider etterpå kunne en finne oppsvulmede og digre tobakkspakker flytede langt oppe i Storsjøen. 5 nye sykler, 1 symaskin og annet lignende ble reddet opp.
På «Storsjø» kunne en ta 50 passasjerer. Resten av de reisende måtte gå om bord i lekterne. På båten var det herrelugar, damesalong, kontor og kjøkken. Det var servering om bord. Maskinisten gjennom 15 år, Marius Karlsen, hadde også eget kontor om bord. Det var ingen som kunne behandle motoren som han. Da han sluttet i 1917, fikk ingen båten til å gå som den skulle mer.
De som eide båtene gjorde god forretning på dem. Det ble i Bergsødegårdens tid solgt for 1 200 – 1 300 kroner bare i passasjerbilletter pr. måned, og det var bra med penger da. I tillegg kom så inntekten av godstransporten.
Mange foreninger leide også båten til utflukter på Storsjøen. Det var arbeiderforeninger, sangforeninger og andre. Ved slike høve ble båten og lekterne pyntet med bjørkelauv og blomster.
Bergsødegården trur at en lignende båt kunne gjøre nytte for seg den dag i dag. Iallfall kunne «Storsjø» holdt seg atskillig lenger i trafikken, selv etter at vei og biler kom, hvis bare virksomheten var blitt lagt mer om til turer med passasjerer.
Sin sjømannsvirksomhet har Bergsødegården fortsatt i årene etter 1917 som sjøfløter for Glommen Fellesfløtningsforening. Han har vært med på Storsjø-fløytinga i 30 år.
Det kan være storm på Storsjøen?
Ja, når det blåser fra nord kan det være stygt på sjøen. Men noen fare for «Storsjø» var det aldri. Men ofte måtte vi vente ved land før vi dro utover sjøen. Det var på grunn av lekterne, som ikke var sjødyktige.
Det var ved Østmoen i Gardvik «Storsjø» hadde sitt nattlosji. Skipet ble ankret opp ute på sjøen, mens lekterne ble tatt inn til brygga, som lå like ved der Brødrene Ruds etterfølger nå har forretning.
Den tida Bergsødegården var skipper, var mannskapet følgende: Torgeir Kirkenær, Einar Nymoen, Søren P. Bergsødegården, Ole Bjørnstadhaug, Marius Karlsen og Bergsødegården.»
Dette fotografiet er fra samlinga etter Glomma fellesfløtingsforening og forløperne, Christiania Tømmerdirektion (Øvre Glommens fællesfløtningsforening) og Fredrikstad Tømmerdirektion (Nedre Glommens fællesfløtningsforening). Da det ble klart at det gikk mot avvikling av fløtinga i Glommavassdraget i midten av 1980-åra initierte Norsk Skogbruksmuseum noe de kalte «Prosjekt Glomma». Dette innebar at historikeren Øivind Vestheim og fotografen OT Ljøstad fulgte fløtinga i vassdraget med kamera de siste to fløtingssesongene, mens museumsdirektør Tore Fossum samarbeidet med administrasjonen og styret i Glomma fellesfløting om best mulig ivaretakelse av levningene etter den viktige aktiviteten fløtinga hadde vært. En del installasjoner i vassdrag måtte imidlertid fjernes, slik vassdragslovgivningen forutsatte. Mange husvære ble overdratt til grunneiere for en rimelig pris, og noe ble overlatt til aktører som ville drive formidling av vassdrags- og fløtingshistorie. Arkivene etter virksomheten ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la det bli liggende i en av kontorbygningene ved Fetsund lenser. Ordning av dette materialet ble påbegynt under ledelse av Øivind Vestheim. Etter at det ble etablert et museum ved Fetsund lenser i 1990 har personale derfra hatt det daglige forvaltningsansvaret for papirarkivet etter Glomma fellesfløtingsforening. Fotomaterialet etter organisasjonen ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum da fløtinga opphørte. Det besto av 72 album, samt en del «løse» kopier og negativer. OT Ljøstad reproduserte en del av motivene ved hjelp av mellomformatkamera med negativ svart-hvitt-film. Materialet ble også enkelt registrert, i første omgang med stikkord (ofte stedsnavn og opptaksdatoer) som var skrevet inn i albumene. Skanning og fyldigere registrering tas innimellom andre oppgaver, og ettersom samlinga er stor, vil det ta lang tid før dette arbeidet er fullført.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».