Vinstra Bruks dam ved Loholet i Vinstra-elva i Nord-Fron kommune i Midt-Gudbrandsdalen. Dette fotografiet ble tatt i 1960.
Lørdag 6. juli publiserte Pål Kluften (1888-1942) denne artikkelen i avisa Arbeiderbladet:
«Av arbeidets saga
Ola Tømmerfløter forteller om fløting i Vinstra-elven.
Og i morgen er ...
Lørdag 6. juli publiserte Pål Kluften (1888-1942) denne artikkelen i avisa Arbeiderbladet:
«Av arbeidets saga
Ola Tømmerfløter forteller om fløting i Vinstra-elven.
Og i morgen er han 80 år.
Oppe i Rustbygden ved Vinstra i Gudbrandsdalen bor en gammel gubbe, rak i ryggen, kvass i synet og barket av skogsvær og fjelluft. Han er rene kunstneren til å fortelle. Søndag 7. juli er Ole Larshaugen 80 år.
«De skulle vært optatt på grammofon, disse fortellingene hans Ola,» sier ordfører Kvammen. Og det er sant. Den mandige røsten, det malmfulle sproget og måten å ordlegge sig på, det er noe å feste sig ved.
Men det var nå ett og annet jeg hadde lyst til å prate ved Ola om, her en dag vi tittet innom den vesle stugu hans. Om han husket noe til den gamle verden i Rustbygden? Jo, han husket en feitvedkost på Vardhaugen mellom Karlrud og Hov. Der var det en varde. Ellers stod det en varde oppa Vetan, den som skulle varsle Kviknefolket når det ble ufred.
Om han hadde vært tømmerfløter lenge? Å jo, han hadde fløtt ut i Vinstra og ned i Mjøsa 9 ganger, ellers så hadde han fløtt hele Gudbrandsdalen fra nordøst i Otta og utover, likeså Sjoa. Hvilken elv var den farligste? Å, det var nå vel Vinstra som hadde drept de fleste.
Så kommer ulykker slag i slag. Iver Skulstugun, og Børre Borolien druknet under fløtning på Graupsanda i Skåbu. Børre kunde svømme, han skulle redde far, men så ble de borte begge to. Og aldri fantes de igjen. Vinstra gjemmer dem hun tar.
Ola var 17 da han var med og bygget dammen ved Vinstra bruk, Bråtningsfossen, som blev så sørgelig kjent da gårdbruker Harildstad og de 3 arbeiderne druknet for et par år siden. Det første som hendte da dammen skulde bygges, var at en arbeider i 60-årsalderen, Anders Torson, druknet i Vinstra. Ola gikk innom ham da de skulde på arbeid om morgenen, og det var en fattigslig morgovæl Anders hadde: han drakk svart knupp-kaffe og spiste noe stomp av brente erter. Det samme hadde han med sig til niste på arbeidet, men den fikk han ikke bruk for, for han druknet før frokost. Ola og Anders hugget isen vekk, så damarbeidet kunde begynne, men de blev begge tatt av elven. Ola blev hengende efter grevskaftet, inntil Hans Midtmoen fikk reddet ham ut av isvatnet som gik langt op på livet på ham. Så sprang han av sted og skulde redde Anders, hadde tak i ham også, men Andres greide ikke å komme op på isbrua; Ola fikk bare reddet raulua hans. «Nå får du i Guds navn vera der du er, for nå er du dau,» sa Ola da Anders reiste i elven. Det var trist.
Så var det Ola Sundstugun som blev knust av tømmeret fra Bråtningsholet en søndag formiddag. Det var livsfarlig for Ola Larshaugen, Jehans og Amund Kluften å redde liket i land, men de greide det. Liket la de oppå Losaga og dekket det med bakhon, mens presten kjørte forbi til Kviknekirken. Så var det Ola Vetlmoa som reiste over Keiserfossen, og så var det mange, mange flere. Men av alle dem som er druknet i Vinstra i alle disse årene, så er det bare 3 som er gjenfunnet – de andre er blitt helt borte. Det er en stor gryte i Loholet, «der trodde vi støtt at’n far var nedi,» sier Ola. Det samme har flere av dem som har mistet sine pårørende ment.
Det var lasthandler Karlsen som bygget dammen ved Vinstra bruk. Den reiste flere ganger, men Karlsen gav sig ikke. «Dammen skal stå om jeg så skal bygge’n av jønn eller stål,» sa Karlsen. Og stod gjorde den til slutt. Da dammen var bygget, var det bare en smal stri renne i elven, men nå er det så dypt under dammen at 12-alens tømmerstokker blir borte i dypet lenge, og så skyter den gjerne helt op av vannet hele stokken når de kommer op igjen. Ola Larshaugen, Jehan, Amund og Hans Kluften var de første damarbeiderne med Jehans Bryn til bas. Hans Kluften var en særling – da han skulle reise til Amerika, så gikk han hjem fra Ringebu og lå om natta (25 kilometer), og begrunnet dette med at det ble for dyrt å ligge borte (det kostet 2 skilling, 7 øre)!
Karlsen vilde også bygge ut Harpefossen i Laugen, men det strandet på Petter Suleng ikke vilde overlate ham rettighetene. «Er det til gangs nå, så blir det til gangs senere au, og da kan det ligge som det ligg,» sa ‘n Petter. Karlsen kjørte til mye tømmer, men det blev liggende å råtne op, og Harpefossen er fremdeles ikke utbygget.
Karlsen var en godt likt kar av arbeiderne. Han betalte bra daglønn og beholdt folkene hos sig helst gjennem lengre tid. De gjorde spenning av gran og knepte i hop lenser med den tida, og Karlsen hadde karene til å gjøre spenninger når de hadde god tid. Lensa over Olstappet i Skåbu krevde 11 tylfter langt tømmer, og det skulde gilde spenninger til dersom det skulde holde når det blev stridt vær, og mye tømmer la sig på. Presten Christie som var kjær om penger, mulkterte arbeiderne for 4 skilling hver fordi de arbeidet om søndagen, men Karlsen betalte mulkten for dem.
Dette og mye annet fortalte 80-åringen i Nord-Fron. Han har 10 barn som alle undtagen én er i Amerika. Ola er en kjempekar; ingen bærer nakken rakere enn den gamle tømmerfløteren.»
Dette fotografiet er fra samlinga etter Glomma fellesfløtingsforening og forløperne, Christiania Tømmerdirektion (Øvre Glommens fællesfløtningsforening) og Fredrikstad Tømmerdirektion (Nedre Glommens fællesfløtningsforening). Da det ble klart at det gikk mot avvikling av fløtinga i Glommavassdraget i midten av 1980-åra initierte Norsk Skogbruksmuseum noe som ble kalt «Prosjekt Glomma». Museet satte historikeren Øivind Vestheim og fotografen OT Ljøstad til å følge fløtinga i vassdraget med kamera de siste to fløtingssesongene, mens museumsdirektør Tore Fossum samarbeidet med administrasjonen og styret i Glomma fellesfløting om best mulig ivaretakelse av levningene etter den viktige aktiviteten fløtinga hadde vært. En del installasjoner i vassdrag måtte imidlertid fjernes, slik vassdragslovgivningen forutsatte. Mange husvære ble overdratt til grunneiere for en rimelig pris, og noe ble overlatt til aktører som ville drive formidling av vassdrags- og fløtingshistorie. Arkivene etter virksomheten ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la det bli liggende i en av kontorbygningene ved Fetsund lenser. Ordning av dette materialet ble påbegynt under ledelse av Øivind Vestheim. Etter at det ble etablert et museum ved Fetsund lenser i 1990 har personale derfra hatt det daglige forvaltningsansvaret for protokoll- og dokumentarkivet som Glomma fellesfløtingsforening hadde skapt. Fotomaterialet etter organisasjonen ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum da fløtinga opphørte. Det besto av 72 album, samt en del «løse» kopier og negativer. OT Ljøstad reproduserte størstedelen av motivene ved hjelp av mellomformatkamera med negativ svart-hvitt-film. Materialet ble også enkelt registrert, i første omgang med stikkord (ofte stedsnavn og opptaksdatoer) som var skrevet inn i albumene. Skanning og fyldigere registrering tas innimellom andre oppgaver, og ettersom samlinga er stor, vil det ta lang tid før dette arbeidet er fullført. Norsk Skogbruksmuseum publiserte i 1998 Øivind Vestheims bok «Fløtning gjennom århundrer» hvor mye av materialet fra «Prosjekt Glomma» og fotografier fra Glomma fellesfløtingsforenings arkiv ble presentert. I 2012 utgav Fetsund lenser/Akershusmuseet ei bok med tittelen «Stemmer fra elva», med Thomas Støvind Berg som hovedforfatter. Denne publikasjonen presenterer mye fotomateriale fra miljøet rundt lensestedet Fetsund.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».