Den gamle nåledammen som var bygd ved utløpet av innsjøen Olstappen for å regulere vannføringa i den nedenforliggende delen av Vinstravassdraget. Fotografiet ble tatt i mai 1955, m...

I 1916 møttes ordførerne i hedmarkskommunene Hamar, Vang, Furnes, Stange, Romedal, Løten, Ringsaker og Nes for å drøfte oppkjøp av fallrettighetene i Vinstravassdraget i Nord-Fron i Oppland. Prisen på disse rettighetene var satt til en million kroner. Ordførerne så behovet for elektrisk energi, og kommunene aksepterte tilbudet. Eierne startet med å bygge et provisorisk kraftverk for å kunne levere strøm innen fem år etter kjøpet av fallrettighetene, slik konsesjonsbetingelsene forutsatte. Strømmen herfra gikk til lokalsamfunnene omkring Kamfossen, grendene Kvikne og Skåbu. Da fallrettighetene i Vinstra ble kjøpt ble det også dannet et felles kraftselskap for kommunene på østsida av Mjøsa, «Hedemarken kommunale kraftselskap». Selskapet eksisterte bare som driftsselskap for det provisoriske kraftanlegget ved Kamfossen, som for øvrig var et underskuddsforetak. Gjelda fra kjøpet av fallrettighetene var dessuten tyngende. Hamar, Vang og Furnes kommunale kraftselskap overtok derfor interessene til Stange og Romedal kommuner. Tidlig i 1930-åra gikk Hedemarkens kommunale kraftselskap konkurs, og Hamar, Vang og Furnes overtok boets eiendeler og rettigheter for 100 000 kroner. Selskapets egne strømkunder hadde foreløpig ingen glede av investeringa, for selskapet hadde verken konsesjon for å bygge kraftlinjer fra Nord-Fron til Hamar-området eller nødvendig kapital til å realisere store utbyggingsplaner i vassdraget. I første omgang ble det satset på ei mindre utbygging som skulle gi strøm til de to Frons-kommunene og en del storforbrukere av strøm i Gudbrandsdalen. Slik sikret eierne inntekter og overskudd i regnskapene, noe som var en forutsetning for å kunne fortsette ekspansjonen. Vassdragsvesenet, som var opptatt av å få omsatt uutnyttet kraft fra Nore, satte seg imidlertid imot søknader om overføring av elektrisk energi fra Kamfossen til Mjøsbygdene. Fra 1937 fikk Nore-kraftverket solgt all sin kraft, og en stigende etterspørsel etter elektrisitet på Østlandet bidro til at Hamar, Vang og Furnes kraftselskap fikk godkjent sin konsesjonssøknad i 1938. Dermed kunne selskapet sette i gang utvidelse av kraftstasjonen med en ny, kraftig turbin og bygging av høgspentledning til Lillehammer. Nyanlegget, Kamfoss II, med kraftstasjon som var innsprengt i fjellet, ble åpnet like etter krigsutbruddet i 1940, og cirka et halvår seinere var ledningsnettet til Hedmarksbygdene klart for bruk. Utbyggingsarbeidene i Vinstravassdraget fortsatte etter krigen, i første omgang som et samarbeid mellom Hamar, Vang og Furnes kommunale kraftselskap og Aker elektrisitetsverk under navnet Vinstra kraftselskap. Da ble det sprengt en nesten 24 kilometer lang tunnel fra Olstappen til underjordisk basseng ved Baukhol i Sør-Fron med rørledninger videre til en kraftstasjon ved Harpefoss. Dette anlegget ble satt i drift i 1953. På denne tida ble det også lansert planer for utbygging av Øvre Vinstra, som et samarbeid mellom Vinstra kraftselskap og Opplandskraft. Her grep imidlertid staten inn med krav om at Oslo, Akershus, Hedmark og Oppland fylker skulle stå for denne utbygginga.

I 1947 behandlet Stortinget Glommens og Laagens Brukseierforening søknad om å regulere Olstappen og Vinstra ble Glomma fellesfløtingsforenings interesser i denne saken oppsummert slik:

«Glomma Fellesfløtningsforening fremholder i uttalelse 23. februar 1946 angående Olstappen at dammen der ble bygd for fløtningens skyld, som kompensasjon for den skade Bygdinreguleringen medførte. Dammen er en betingelse for at fløtningen kan foregå i Vinstra, nå så meget mer som også vatna nedenfor Bygdin reguleres.
Fløtningsforeningen antar at Brukseierforeningen er enig i dette og henviser til at det i søknaden anføres at «Fløtningen anses ikke skadelidende» og at det i forslaget til manøvreringsreglement heter: «Dog skal fløtningen beholde sin rett til å disponere dam og magasin i fløtningsøyemed».
Men denne bestemmelse i reglementet finner Fellesfløtningsforeningen for svak. Foreningen har gjort bitre erfaringer i så henseende, idet Hamar, Vang og Furnes Kraftselskap (Kamfoss) helt ulovlig har grepet inn i fløtningens disposisjon. Den foreslår derfor at reglementets pkt. 2, siste punktum gis følgende ordlyd:
«Dog skal fløtningen beholde sin uinnskrenkede enerett til å disponere dam og magasin i den tid fløtning i Vinstravassdraget foregår og inntil dette er utfløtt i Lågen.»
Fellesfløtningsforeningen nevner at Brukseierforeningen ikke må tilbakeholde vann i magasinene ovenfor Olstappen i den utstrekning at det blir for lite vann til disposisjon for fløtningen.
Hva dammen angår fremholdes at det i sin tid oppnåddes overenskomst med Brukseierforeningen om at den skulle bygge fløtningsdam ved Olstappen som kompensasjon i anledning av Bygdinreguleringen. Fløtningen mente at denne kompensasjon også skulle vedlikeholdes i konsesjonstiden av Brukseierforeningen, hvilket denne bestred, og saken gikk da til skjønn. Etter forhandlinger gikk Vinstra-fløtningen med på at den skylle bidra med kr. 200 årlig til dammens vedlikehold og overta vedlikehold og fornyelse av damnålene. Dette ble også skjønnets avgjørelse.
Da fløtningsbudsjettet i Vinstra er meget begrenset og omkostningene pr. m3 forholdsvis store tynger disse vedlikeholdsutgifter ganske meget på fløtningen. I betraktning av at fløtningen disponerer dammen en kort tid og at den slitasje fløtningen forårsaker blir helt inferiør i forhold til det slit som reguleringen vil forvolde, mener Fellesfløtningsforeningen at fløtningens vedlikehold av nåler i hvert fall må bortfalle og at Brukseierforeningen også bør frafalle at Vinstraforeningen bidrar med penger til dammens vedlikehold.
Fellesfløtningsforeningen ber om at også dette spørsmål om mulig tas opp til løsning.»

I en stortingsproposisjon om ytterligere utbygginga av Vinstravassdraget fra 1950 beskrives ambisjonene for Olstappen slik:

«Olstappen, som har et areal på ca. 2,7 km2 og ligger 660 m.o.h.t, ble i 1948 tillatt regulert 2,2 m. ved oppdemning (ved en bestående fløtningsdam). Den er nå søkt tillatt regulert ytterligere 10,8 m., nemlig ved 5 m. ytterligere oppdemning (samlet oppdemning 7,2 m.) og ved 5,8 m. senking. Den samlede reguleringshøyde blir således 13 m.»

Glomma Fellesfløtingsforenings kommentar til utbyggingsforslaget hadde primært fokus på endringer i vannføringa i hovedvassdraget, Gudbrandsdalslågen:

«Den planlagte utvidede regulering av Vinsteren og Olstappen berører i første rekke fløtningen i Vinstravassdraget, men i videre forstand fløtningen i Lågen og fløtningen i vassdraget ovenfor Mjøsa.
På vegne av Vinstra Tverrelvforening, Lågen Tverrelvforening og vår egen forening tillater vi oss å fremkomme med nedenstående bemerkninger.
Fløtningen i Vinstravassdraget er siktet ved de bestemmelser, som er inntatt i manøvreringsreglementene for henholdsvis reguleringsdammen for Vinsteren og for Olstappen. Vi gjør bare oppmerksom på at det på tegningen for reguleringsdammen for Olstappen ikke er anført noe arrangement for gjennomfløtningen av tømmeret gjennom denne dam. Vi forutsetter som en selvfølgelighet at det her lages et tilfredsstillende arrangement, som vi om vi ønsker kan få brakt inn for skjønn etter vassdragslovens § 112.
Brukseier anfører at virkningen av de planlagte reguleringer neppe vil bli merkbare i Lågen. Dette er vi ikke enig i.
Først og fremst vil vi sette fingeren på at det ikke går an å se på virkningen av de enkelte reguleringer hver for seg. Hver for seg kan virkningen bli beskjeden. I fløtningen får vi imidlertid føle virkningen av de forskjellige reguleringer samlet. Hertil er det aldri tatt hensyn ved tidligere reguleringsarbeider, hvorfor vi må kreve at det tas hensyn hertil når denne utvidede regulering skal realiseres.
Fløtningen i Lågen kan sjelden begynne før ut i juni måned og vil ofte ikke være avsluttet før omkring midten av august.
I den første del av fløtningsperioden er det et rikelig avløp fra snøsmeltningen i fjelltraktene. Dette avløp er rikelig også etter at sjøene er blitt regulert, fordi det fremdeles er så store arealer utenfor regulering.
Etter avslutningen av den egentlige snøløsning har i tidligere tid avløpet fra de mange store sjøer, som har tjenstgjort som naturlige reguleringsbassenger, gitt et jevnt og stort tilskudd til vassføringen i Lågen.
Etter hvert som reguleringen av sjøene realiseres avskjæres flere og flere av disse naturlige magasiner.
Mange av de opprettede magasiner er overregulert, som f. eks. Bygdin og Vinteren. Tappingen fra disse blir praktisk talt null, og de store nedslagsfelt til disse sjøer skjæres helt ut av området.
Det samme vil gjelde nedslagsfeltene til Breidalsvatn, Raudalsvatn og Tesse.
Virkningen herav blir meget følbar. Først og fremst fordi vannføringen etter snøløsningens avslutning vil skrumpe inn raskere enn før, men dessuten fordi vassføringen vil falle lavere enn før. Dette er uomtvistelig.
Vassføringene i Lågen i fløtningstiden har alltid svinget sterkt. Flomtopp omkring månedsskiftet juni-juli, normalt 1 000 – 1 500 m3 pr. sek. og nedover til 5-600 m3 pr. sek. i midten av august. Vassføringene kan være meget forskjellige i de forskjellige år.
Den gunstigste vassføring for fløtningen er mellom 700 og 800 m3 pr. sek. Under 500 m3 pr. sek. bør den ikke være.
Grunnen til at det trenges så meget vann for fløtningen skyldes elveløpet. Dette er mange steder så vidt og forgrenet. Det trenges meget vann for å fylle elveløpene. Faller vannstranden under en viss grense, kommer det opp skjær og øyer, som er til stor gene og hinder.
Ifølge vannmassekurver fremlagt fra Brukseierforeningens side i 1946, vil de planlagte reguleringer for sjøene i Otta samt Vinsteren og Olstappen (uten hensyn til Bygdin), bevirke en senkning av vassføringen i fløtningsperioden på opp til 100 m3 pr. sek. Tar vi også hensyn til Bygdinreguleringene – og det må vi jo gjøre – bevirker reguleringene en senkning av vassføringen i Lågen på oppover til 150 m3 pr. sek., kanskje mere. Vi har ikke materiale til helt å kunne bedømme dette, en vi kan jo anføre at de planlagte reguleringer vil skape følgende magasiner:
Breidalsvann ……….. 70 mill. m3
Raudalsvann ……….. 166 mill. m3
Tessevann …………… 130 mill. m3
Bygdin ……………….. 350 mill. m3
Vinteren ……………… 100 mill. m3
Olstappen …………… 33 mill. m3
Sum …………………… 849 mill. m3
Denne vannmengde ville uten regulering stort sett flyte ut i fløtningsperioden.
Vi skylder å si at dette tall ikke er noe mål på sjøenes tidligere naturlige magasineringsevne, som er av sånn viktighet for fløtningen. Skal man måle skaden for fløtningen, må altså ovenstående tall reduseres, hvor meget vet vi ikke.
Vi skylder også å si, at magasineringen, i den utstrekning den tjener til å senke flomtoppene, er til nytte for fløtningen.
Storflommer og høye vannstander vil skape vanskeligheter for oss, i og med at tømmeret dermed kastes høyere opp på land og lengere inn på land, og medføre ekstraarbeider under landrenskningen.
Vi nevnte ovenfor at reguleringene også vil ha virkning på fløtningen i vassdraget utenfor Mjøsa.
På grunn av Lågenvassdragets store utstrekning og på grunn av fløtningen for en stor dels vedkommende først kan gjennomføres under fjellflommene, men kommer på et relativt sent tidspunkt, blir fløtningen i Lågen en forsinkende faktor for hele vassdraget. Fløtningen i vassdraget utenfor må vente på Lågenfløtningen.
Gjennomsnittlig regner vi med at fløtningen utenfor må vente i 14 dager. Dette betyr at det store apparat, som er i bruk i den nedre del av vassdraget, må holdes i virksomhet lenger enn ellers nødvendig.
Forsinkelsen medfører også hyppig at avslutningen av fløtningen i Nedre Glomma først kommer på et tidspunkt da vassføringen der er blitt for liten til rasjonell fløtning. Forsinkelsen i Lågen har derfor mange år tendens til å øke etter hvert som man kommer utover vassdraget.
14 dagers forsinkelse av fløtningen ved sammenløpet av Mjøsvassdraget og Glommavassdraget kan bevirke en hel måneds forsinkelse av fløtningen utenfor Øyeren.
Dette er et overordentlig viktig punkt, som vi har hatt vår oppmerksomhet henvendt på i all tid.
For å bøte herpå er det fra Glomma Fellesfløtningsforenings side i den senere tid ytet store årlige beløp.
De planlagte reguleringer vil motvirke våre bestrebelser. Skaden fra reguleringenes side kan avbøtes ved arbeider i vassdraget, ved innsnevringer av elveleiet ved hjelp av sidedammer, ved senkning av stenører, bortsprengning av skjær osv, og dette arbeid må vi kreve at Brukseierforeningen bærer omkostningene ved, i den utstrekning som det skyldes reguleringene.
Vi gjør oppmerksom på at skadene fra reguleringens side vil bli mest merkbar på strekningen mellom Vinstras utløp og kraftstasjonen for Vinstraanlegget.
Når vi bortser fra de korte tappinger for fløtningen i Vinstra nedenfor Olstappen, vil vassføringen på denne strekning fratas avløpet fra Vinstravassdraget i sin helhet.
Denne strekning er særlig vanskelig og vil kreve særlige tiltak.»

Collapse text