Fra Vinstra, ei sideelv til Gudbrandsdalslågen i Nord-Fron kommune i Midt-Gudbrandsdalen. Fotografiet er tatt fra krona på kraftverksdammen ved Kamfossen, ved utløpet av Olstappen ...

I 1916 møttes ordførerne i hedmarkskommunene Hamar, Vang, Furnes, Stange, Romedal, Løten, Ringsaker og Nes for å drøfte oppkjøp av fallrettighetene i Vinstravassdraget i Nord-Fron i Oppland. Prisen på disse rettighetene var satt til en million kroner. Ordførerne så behovet for elektrisk energi, og kommunene aksepterte tilbudet. Eierne startet med å bygge et provisorisk kraftverk for å kunne levere strøm innen fem år etter kjøpet av fallrettighetene, slik konsesjonsbetingelsene forutsatte. Strømmen herfra gikk til lokalsamfunnene omkring Kamfossen, grendene Kvikne og Skåbu. Da fallrettighetene i Vinstra ble kjøpt ble det også dannet et felles kraftselskap for kommunene på østsida av Mjøsa, «Hedemarken kommunale kraftselskap». Selskapet eksisterte bare som driftsselskap for det provisoriske kraftanlegget ved Kamfossen, som for øvrig var et underskuddsforetak. Gjelda fra kjøpet av fallrettighetene var dessuten tyngende. Hamar, Vang og Furnes kommunale kraftselskap overtok derfor interessene til Stange og Romedal kommuner. Tidlig i 1930-åra gikk Hedemarkens kommunale kraftselskap konkurs, og Hamar, Vang og Furnes overtok boets eiendeler og rettigheter for 100 000 kroner. Selskapets egne strømkunder hadde foreløpig ingen glede av investeringa, for selskapet hadde verken konsesjon for å bygge kraftlinjer fra Nord-Fron til Hamar-området eller nødvendig kapital til å realisere store utbyggingsplaner i vassdraget. I første omgang ble det satset på ei mindre utbygging som skulle gi strøm til de to Frons-kommunene og en del storforbrukere av strøm i Gudbrandsdalen. Slik sikret eierne inntekter og overskudd i regnskapene, noe som var en forutsetning for å kunne fortsette ekspansjonen. Vassdragsvesenet, som var opptatt av å få omsatt uutnyttet kraft fra Nore, satte seg imidlertid imot søknader om overføring av elektrisk energi fra Kamfossen til Mjøsbygdene. Fra 1937 fikk Nore-kraftverket solgt all sin kraft, og en stigende etterspørsel etter elektrisitet på Østlandet bidro til at Hamar, Vang og Furnes kraftselskap fikk godkjent sin konsesjonssøknad i 1938. Dermed kunne selskapet sette i gang utvidelse av kraftstasjonen med en ny, kraftig turbin og bygging av høgspentledning til Lillehammer. Nyanlegget, Kamfoss II, med kraftstasjon som var innsprengt i fjellet, ble åpnet like etter krigsutbruddet i 1940, og cirka et halvår seinere var ledningsnettet til Hedmarksbygdene klart for bruk. Utbyggingsarbeidene i Vinstravassdraget fortsatte etter krigen, i første omgang som et samarbeid mellom Hamar, Vang og Furnes kommunale kraftselskap og Aker elektrisitetsverk under navnet Vinstra kraftselskap. Da ble det sprengt en nesten 24 kilometer lang tunnel fra Olstappen til underjordisk basseng ved Baukhol i Sør-Fron med rørledninger videre til en kraftstasjon ved Harpefoss. Dette anlegget ble satt i drift i 1953. På denne tida ble det også lansert planer for utbygging av Øvre Vinstra, som et samarbeid mellom Vinstra kraftselskap og Opplandskraft. Her grep imidlertid staten inn med krav om at Oslo, Akershus, Hedmark og Oppland fylker skulle stå for denne utbygginga.

Collapse text