Hankekjøring av tømmer i Vestre Gausdal i mars 1967. Fotografiet er tatt idet kjørekaren Reidar Solberg og hesten hans hadde nådd endepunktet for den transportetappen de hadde ansvar for, en velteplass ved brøytet bilveg nede i dalbotnen. Bak hesten ser vi den fremste delen av hankevendinga, barket tømmer som var kjedet parvis sammen for å kunne slepes bak en stutting. Høyere oppe i lia foregikk hankekjøringa på en enkel veg som tømmerkjøreren hadde måkt og tråkket i et terreng der det ennå ikke var særlig mange skogsbilveger. Ei normalvending under hankekjøring i det bratte terrenget i Vestre Gausdal var på om lag tre tylfter (36 stokker), men under gode forhold skal det ha vært kjørt vendinger på oppimot 100 stokker. Hvor mye tømmer som fantes i den vendinga som er avbildet her vet vi ikke eksakt. I dette tilfellet vet vi imidlertid at det var tre kilometers kjøreveg. Når strekningen var såpass lang rakk tømmerkjørerne bare to vendinger om dagen i den mørkeste tida (desember-januar). Dette fotografiet ble tatt i mars 1967, da Kjell Søgård og Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum var i Vestre Gausdal for å gjøre opptak til en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm om tømmerkjøringstradisjonene i bygda. I kommentarene til filmen sier gausdølen Nils Bjørge følgende: «Under hankekjøring lyt det væra godt samspell mellom hæst og kar, ska’ vendinga gå godt. Enkelte øykje lære konsta bæ’re ell andre. Døm tek hardt ti før å få løyst vendinga i starta, og så legg døm seg kraftig ti sæla’n der det er flate og tunge strekninger.»