Ungdomsportrett av Sigurd Svenneby (1879-1965) fra Våler i Solør. Dette er et ungdomsportrett, tatt i et fotografstudio. Svenneby er avbildet skrått forfra. Han var glattbarbert og...

Sigurd Svenneby (1879-1964) var født på jord- og skogeiendommen Svenneby. Sigurd Svenneby var det fjerde og yngste barnet til brukerne, Brede Olsen Svenneby (1843-1911) og kona Laura OIava Ulrikke f. Berg (1844-1881). Han var bare drøyt to år gammel da mora døde i barselseng. Et snaut år seinere giftet faren seg på nytt med Christine Juul (1857-1932), som hadde kommet til Svenneby som guvernante kort tid før han ble enkemann. Christine ble en god morsskikkelse for Sigurd og søsknene hans. Brede og Christine fikk to barn sammen. Etter Lauras død ble det igangsatt en skifteprosess på Svenneby. Denne gjennomgangen av familiens økonomi viste at Brede Svenneby forvaltet store verdier. I tillegg til den store Svenneby-eiendommen omfattet boet også skogeiendommer i Elverum, Åsnes, Grue, Odalen og svenske grensebygder, samt fjerdeparten av frakteskipet «Svend Foyn». Familien var en av Solørs mest velstående. Snart kom det imidlertid for en dag at Brede Svenneby hadde investert i et trelastfirma med kontoradresse i Fredrikstad, som hadde pådratt seg store tap, noe eierne ble holdt personlig ansvarlige for da firmaet gikk konkurs i 1886. Dette førte til at også Brede Svenneby endte i skifteretten. Barna hadde imidlertid, etter det nevnte skiftet, panterettsutlegg i eiendommene, og dette gjorde det mulig for familien å beholde Svenneby og et par av skogeiendommene i andre bygder i barnas navn. Brede Svenneby kunne dermed fortsette å drive jorda og skogene, noe han gjorde godt, samtidig som han også tjente gode penger på å være The Kellner Partington Paper Companys tømmerbetinger i Solør. En del av inntektene ble investert i sønnenes utdanning. Først var det hjemmeundervisning på Svenneby med ei lærerutdannet tante. Deretter ble det middelskole i nabobygda Åsnes. Karakterene Sigurd Svenneby oppnådde der var skuffende. Foreldrene gav ikke opp, og sendte sønnen til Aars og Foss skole i hovedstaden, hvor han tok middelskoleeksamen i 1894. Deretter fortsatte skolegangen med ambisjoner om eksamen artium. I sine memoarer beskriver Sigurd Svenneby seg sjøl som en bortskjemt unggutt fra en velstående familie, en skoleelev som ikke var særlig opptatt av å skaffe seg kvalifikasjoner med tanke på voksenlivet. Han later derimot til å ha vært svært aktiv i det sosiale livet i skolemiljøet. Sigurd Svenneby greide eksamen artium med et nødskrik i 1898. Kanskje ble dette portrettet tatt på denne tida. Det å få høyere utdanning i Norge ved inngangen til det 20. århundre var et gode som i hovedsak var forbeholdt unge menn fra velstående familier. Sigurd Svenneby tilhørte denne kategorien, og han valgte jussen. Det faglige engasjementet for pensumstoffet var ikke veldig stort. I memoarene sine uttrykker Svenneby det slik: «I det hele var jeg dessverre doven i studietiden. Det har jeg jo angret på mang en gang senere, forgjeves. Det var så meget som opptok en. Småpiker og samværet med kamerater.» Kameratene var andre unge menn med velstående fedre fra handelsborgerskapet eller embetsstanden. Etter at Sigurd Svenneby i 1903 ble forlovet med Fredrikke Sommerfeldt Fossum (1880-1952), ble det viktigere for ham å få avsluttet studiene, slik at han kunne tjene penger på jussen og leve sammen med Fredrikke. Det første forsøket på å ta juridisk embetseksamen mislyktes, men høsten 1904 ble han uteksaminert med karakteren «haud», som betyr «ikke rosverdig». Så – etter 72 dagers rekruttskole på Terningmoen i Elverum – reiste Sigurd Svenneby tilbake til hjembygda Våler for å etablere egen advokatpraksis. Tilstrømningen av klienter var beskjeden den første tida, men Svenneby hadde penger fra salg av sine andeler i familiens eiendommer og fra virksomhet som tømmermerker, først for trelasthandlerne Emil Finne (1857-1934) og Ernst Pay (1856-1938), deretter for Hafslund Sulfitfabrik. For disse midlene kjøpte han først størstedelen av eiendommen Langbakken, der han bygde seg et herskapshus etter tegninger fra den kjente arkitekten Eivind Engelstad (1876-1958). I årene som fulgte opererte Sigurd Svenneby som skogspekulant. Han kjøpte skogteiger, organiserte hogster og solgte deretter de uthogde skogene videre – ofte med gode fortjenestemarginer. Pengestrømmen gjorde det mulig for Sigurd og Fredrikke Svenneby å foreta reiser til andre europeiske land, der de bodde på kostbare hoteller og underholdt seg med pengespill på travbaner og kasinoer. Sigurd var dyrket også sosialt samvær med andre velstående menn under jakt- og fisketurer ulike steder i Norge. Livet hans i denne perioden er skildret i boka «En skogspekulant fra Solør. Tiden før krisen i 1921» (2020). Krakket i skog- og tømmermarkedet rammet Sigurd Svenneby hardt. Skogspekulanten gikk konkurs, og måtte selge det staselige hjemmet sitt. Bobestyreren, en kollega av Svenneby, ordnet det imidlertid slik at paret fikk beholde Østre Langbakken, en liten naboeiendom som Sigurd hadde kjøpt i 1918, vel å merke i ektefellen Fredrikkes navn. Dette ble starten på et langt mer nøkternt liv som sakfører i Våler.

Collapse text