• Olaf (Georg) Blakstad f. 9. mai 1955, instrumentalpedagog/adjunkt Atlanten videregående skole, Kristiansund. Blindesaksaktivist, gitarist, gitarlærer.

Musikeren Olaf, et kapittel i Anne Lise Flavik/Morten Krogvolds bok «Ingen armer, ingen kake», 2007

Tekst: Tone Rokstad

Vi går inn i øvingsrom G. Et nakent og lite rom på knappe seks kvadrat.  Rommet fylles av gitartoner fra jazzlåta «Body and Soul». Eleven får fram den tilbakelente jazzrytmen som ligger i denne avanserte standardlåta. Rytmen, akkordene og feelingen skal stemme. Olaf Blakstad nynner svakt med i et lavt toneleie, mens han viser eleven sin hvordan dette skal gjøres på gitaren. Samtidig gynger han svakt på overkroppen. Å gynge litt, er noe Olaf gjør. Eleven prøver å kopiere Olafs fingre som leker over gitarhalsen. Å følge rytmen i høyrehånda til den blinde gitarlæreren er ikke like enkelt. Men det vil komme.– Han er en dritflink lærer. Det er helt sykt hva han får til på gitaren, sier eleven, som ikke tenker på Olaf som en funksjonshemmet lærer.– Hvordan er han funksjonshemmet? I tillegg til at han er den beste gitar­læreren du kan tenke deg, har han så mange bra historier å komme med. Nettopp det at Olaf Blakstad har mange gode historier å fortelle, har gjort han til et naturlig midtpunkt i sosiale sammenhenger. Han liker en fest og trives best sammen med mange andre. Han er et sosialt menneske. For 52 år siden kom han til verden uten friske øyne å se med. Han ser gjennom sin egen forestillingsverdenen. Det fungerer helt fint, for han vet ikke om noen annen måte å se verdenen på.– Det er vanskelig å forklare hva jeg forestiller meg. Men jeg har da mine ideer om det meste, sier han, litt nonchalant. Det er et slikt inntrykk han gir. Litt slik «Skitt au! Jeg kan ikke se, men hva så? «Det var aldri snakk om noe annet enn blindeskole for en som ikke kunne se gjennom øynene. På de fire forblåste øyene som utgjør fødebyen Kristiansund, kunne en se langt etter et slikt tilbud. Det ble Hovseter offentlige blindeskole i Oslo. Senere gikk turen til Dalen offentlige skole for blinde i Trondheim. Olaf Blakstad forteller at han var en tøff unge, så internatskole var topp for han som hadde det «i kjeften»– Internatskole er et sant helvete for dem som blir mobbet. De hadde ikke noe trygt hjem å gå til etter skoletid. De måtte tåle mobbingen hele døgnet. Det var selvfølgelig beintøft. Olaf rister på hodet. Han synes ikke det er noe å være stolt over, men han var selv en aktiv mobber. Ikke før i tenåra fant han ut at dette var en helt uakseptabel oppførsel. Han gikk mer i dybden på ting som opptok han. Han leste mye. Og begynte etter hvert å øve på gitaren han hadde fått den jula han var 10 år.
Olaf flyttet til Oslo igjen, der han tok ungdomsskolen før gymnaset. Internatlivet ble bytta ut med hybel. Han har bodd alene siden da. Å klare seg selv har alltid vært viktig for han, noe som har gjort han til en selvstendig kar.– Jeg hadde tenkt å ta latinlinja ved Oslo Katedralskole, med der trodde de det ville bli for vanskelig for meg. Olaf fnyser egentlig av en slik tanke. Han mener at hvis ledelsen ved skolen den gangen hadde sluppet han til, ville det ha vært ei enkel linje å ta for han.– Men, men! OK. Han gjør lite ut av han er blind. Dveler ikke ved det faktum at ledelsen ved Oslo Katedralskole den gangen avviste han på grunn av at han var blind. At han ikke kunne se. Det de ikke visste, var at han kunne å lese.– Det kan hende de trodde det ble for vanskelig for dem. At de ikke visste hvordan de skulle klare å undervise meg. Det ble engelsklinja ved gymnaset i Kristiansund i stedet. I byen han hadde sine røtter. Folket her er vant til harde vindkast og motgang. På de blankskurte berga ute i havgapet vet folk at ting ikke gror av seg selv. Kanskje det derfor var enklere for denne skolen å ta imot en elev som ikke var helt som de andre. Skolen er den samme som i dag heter Atlanten videregående skole. Skolen hvor Olaf Blakstad har sitt daglige arbeid. Korridorene og klasseromma er stort sett likedan som den gangen han pakka snippeska si og reise til storbyen. Den store gitarinteressen kom da han var tilbake i kystbyen. Det var det sosiale som tiltrakk Olaf den gangen på 70­tallet. Da var viseklubber populært også i Kristiansund. Folk møttes jevnlig til samling rundt gitar og sang.– Viseklubber og talentkonkurranser. Vi var et sosialt fellesskap, noe som ga meg en utvida interesse for musikk. Fra 1976 bodde Olaf igjen i Oslo, der han studerte nettopp musikk. Han er adjunkt, og utdanna instrumentalpedagog. Det var ikke så lett å få jobb i Oslo.– Jeg var ferdig utdanna i 1983. Lette da etter jobber i Oslo. Hadde noen vikartimer, men da jeg oppdaga at jeg sto som nummer 53 på vikarlista, valgte jeg å lete etter jobb andre steder i landet. Olaf avviser at han sto så langt nede på vikarlista fordi han var blind. – De visste ikke at jeg var blind. Så det var neppe årsaken, sier han kjapt. Det var da han fikk høre at det var starta ei musikklinje ved Atlanten videregående skole i Kristiansund. Han ringte skolen.– De kunne ikke love meg noe, bare noen vikartimer. Flytta hjem fra storbyen likevel, og ganske snart fikk jeg ei lita stilling som timelærer på gitar. Første august 1984 var jeg i gang. Siden da har jeg vært her. I dag er han i full stilling som gitarlærer. I tillegg underviser han i musikkteoretiske fag som musikkhistorie og hørelære.

Olaf kan ikke lære all musikk bare ved å lytte. – Skal du spille Bach på gitar, må du ha noter. Jeg som blind må lære alt utenat, for jeg kan ikke lese noter med tærne mens jeg spiller. Noteboka som ligger på bordet foran han, imponerer. Den er tjukk som en murstein, fylt med bare totalt uforståelige prikker for alle som ikke kan å lese blindeskrift.– Noter for blinde er avansert. Vanlig blindeskrift er egentlig et enkelt system som alle kan lære. Å skrive noter for blinde, er komplisert når større musikkverk skal skrives ned. Hver tone, noteverdi, styrke, bindebue eller fermate, fingersetting og mye mer skal forklares med blindeskrift. Da blir det mange tegn. Men det må til hvis vi som blinde skal klare å lære oss større klassiske verk. Olaf Blakstad har sekretærhjelp på skolen. Han bruker ikke denne kollegaen så mye, men han er grei å ha til å lese noter. Sekretæren dikterer mens Olaf skriver ned i blindeskrift. – Blinde har rett på sekretærhjelp, eller leksehjelp. I tillegg så finnes det så mange elektroniske hjelpemidler vi kan få via hjelpemiddelsentralene. Inne på lærerrommet til musikkseksjonen viser Olaf fram datamaskina.  Kontorpulten hans er blant de ryddigste her inne. Han er helt avhengig av at arbeidsplassen tilrettelegges. Det er ikke så mye for arbeidsgiveren å ta hensyn til. Olaf er en kløpper på datamaskinen. Det må han være, skal han klare jobben.– Elevene leverer inn alle oppgavene via PC-en nå. Alle lærerne henter oppgaver og retter dem via datamaskinen, så det er ikke noe spesielt for meg. Det er ikke noe problem. Han har vært på samme arbeidsplass i godt over tyve år nå. Det er ikke mulig for ham å lene seg tilbake og se utsikt utover havet fra kontorvinduet sitt, slik de andre lærerne kan. I stedet nyter han et godt arbeidsmiljø, og har tatt på seg ansvar. Han er nå ansatt som fagrettleder for musikkfag ved skolen, og tar det som et signal på at han er faglig god nok også for kollegene. Er det så enkelt å være blind i arbeidslivet som det Olaf forteller?– Det er ikke slik at jeg vil skjule at jeg er blind, men jeg vil ikke framheve det heller. Noe kan være vanskelig. Jeg hadde bestemt meg for å søke om å få redusere stillingen min til 80 prosent. Det som kan være tungt og tidkrevende når du er blind, er at du ikke kan kaste et blikk på e­postlista di om morgenen og slette alt uinteressant post som kommer i innboksen. Det tar tid for meg å gå gjennom all denne posten, og altfor mange bruker datamaskinen ukritisk. Mye kommunikasjon går gjennom datamaskinen. når du både skal være fag­rettleder og undervise, kan det bli mye. Likevel blir det til at jeg fortsetter i 100 prosent stilling. Du ser at han trives når han kommer inn i klasserommet også. Et tyvetalls elever virrer rundt i rommet, men de faller til ro når læreren er på plass.– Når du ikke ser, må du ta i bruk andre teknikker for å få kontroll. Elevene må tro på prosjektet. De må få med­ansvar. Selvfølgelig forekommer det juks i mine timer også, men ikke mer enn i andres timer. Jeg liker klasserom­undervisning. Det kan lett bli kjedelig å sitte bare en til en.
Føler Olaf Blakstad at han er heldig som har fått denne jobben? Han tenker seg litt om. – Heldig? nei. Det er nok ikke så mange funksjonshemmede lærere i den videregående skolen. De fleste som utdanner seg som instrumentallærer og musiker, havner i kulturskolen. Det er normalen, uavhengig om du ser eller ikke. Da er all arbeidstid på ettermiddag og kveld. For en som er utdannet musiker er det et privilegium å få jobbe i den videregående skolen. Etter endt arbeidsdag tar Olaf i bruk det kognitive kartet han har lagret i hjernen, og finner veien hjem.– Hvis du får beskjed om hvordan du skal komme deg fra et sted til et annet, lager du deg et kognitivt kart. Alle med normalt utviklet hjerne gjør det. Jeg finner veien dit jeg vil, ved å ta i bruk dette kartet. Jeg vet hvor mange gater jeg skal krysse før jeg svinger til høyre, og at jeg må passere fire nye gater før jeg tar til venstre. Fortauskanter og hull i gata kan være kjennetegn jeg lærer etter hvert. Jo da. Han har trådd feil. Falt og brukket beinet. Men han er ikke så sikker på at han har gjort det så mye mer enn normalt heller. Assisterende rektor, Alf Ekholm, var lærer på musikklinja da Olaf ble ansatt. Han kjente gitaristen fra tidligere, og visste at han var flink.– Det var aldri et problem at Olaf var blind når han skulle ansettes. Det er ingen grunn til å ikke ansette en blind lærer, hvis han eller hun er dyktig nok faglig. Vi opplever at Olaf benytter seg av dataverktøyet på en måte som andre ved skolen ikke er i stand til. For oss er Olaf en berikelse for miljøet. Han har vært leder for både Lærerforbundet og Musikernes fellesorganisasjon. Nå er han fagrettleder for musikkfagene. Den jobben hadde han aldri fått hadde han ikke vært dyktig nok. Han har stor respekt i hele kollegiet ved skolen. Jeg tror ingen tenker på Olaf som blind. Han er alltid omgjengelig og er et oppkomme av vitser. Vi har mer særegne typer ved skolen enn han. Her har vi akademikere som har studert et snevert emne i 5–7 år – da trenger en ikke å være blind for å skille seg ut!– Jeg kan ikke si annet enn at han er en berikelse for miljøet vårt, sier Alf Ekholm. En elev i klasserommet ser tenksomt på oss. Han har en bemerkning når det gjelder Olaf som lærer; han noterer ikke på tavla. – Vi må notere selv, sier han med et sukk. Han tenker seg litt om. Ansiktsuttrykket til den unge viser at han akkurat gjorde en oppdagelse! Det er kanskje ikke så dumt å gjøre sine egne notater?


Tett på Olaf Blakstad:

Hvilken utdannelse ville du tatt, om du kunne velge fritt?  Jeg valgte fritt. Hva ville vært «drømmejobben» for deg?  Jeg tror ikke på begrepet «drømmejobben», denne jobben passer meg utmerket. Det norske samfunnet er ikke planlagt, bygd eller organisert slik at alle kan fungere i det like godt. Offentlig transport, bygninger og uteområder er for eksempel utilgjengelig for mange funksjonshemmede. Har dette begrenset dine muligheter med hensyn til å ta den utdanningen du ønsket eller dine muligheter på arbeidsmarkedet?  Nei. Har det hindret deg i å søke på, eller få, jobber du ellers er kvalifisert for?  Nei, jeg ville selvfølgelig ta hensyn til tilgjengelighet og kollektivtransport dersom jeg skulle søke jobb et annet sted. Mange mennesker har fordommer mot funksjonshemmede. Dette kan for eksempel gi seg utslag i at en antar at funksjons­hemmede er mindreverdig arbeidskraft. Mener du at du har vært offer for slike holdninger?  Nei, jeg har ikke vært offer for slike holdninger. Er det problemer mht. transport som begrenser dine muligheter på arbeidsmarkedet?  Nei, jeg vil ikke søke en plass med dårlig kollektivtilbud.  Bidrar arbeidsmarkedets krav til effektivitet til å begrense dine muligheter?  Ikke i skoleverket, men ellers kan nok det avgjort være mulig. Hva slags forandringer i samfunnet ville ha bedret din situasjon som arbeidstaker/yrkesaktiv?  Selv er jeg mest opptatt av at vi må få skikkelige standarder når det gjelder digital tilgjengelighet. Har du like god lønn som andre på samme alder og med samme utdanning?  Ja. Hvordan kommer du deg til/fra jobben?  Jeg går eller tar buss dersom været er for dårlig. Kunne det vært gjort endringer på arbeidsplassen din som ville ha gjort arbeidsdagen din enklere?  Nei
Olaf Blakstad. Bildet er fra avisa Tidens Krav sitt arkiv i tidsrommet 1970-1994. Nå i Nordmøre museums fotosamling.
    Photo: Stiftelsen Nordmøre Museum

Olaf (Georg) Blakstad f. 9. mai 1955, instrumentalpedagog/adjunkt Atlanten videregående skole, Kristiansund. Blindesaksaktivist, gitarist, gitarlærer. Musikeren Olaf, et kapittel ...

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to