Rødmalt bu med blondegardiner i vinduene. Bua er en del av en enkel sjøflyhavn langs flyruta et sted langs kysten av Troms eller Finnmark. På veien bak bua står flyger Per Lilleeng...

De fleste stedene hvor det bodde folk, fikk man ikke flyplasser før langt ut på 1960-tallet. Sjøflyene fikk derfor en helt sentral plass i den tidligste person- og posttrafikken. Disse rutene var i drift i store deler av sommerhalvåret, men var avhengig av gode værforhold for å kunne fly.

Sjøflyene ble også brukt til den viktige ambulanseflyvningen. Denne foregikk hele året.

I tillegg kunne sjøflyselskapene tilby frakt av både varer og av folk som skulle langt utenfor allfarvei. De påtok seg ulike spesialoppdrag, alt fra kontroll av laksenøter til å fly slepemål for Forsvaret.

Navigeringen var basert på sikt mot bakken. Sjøkart, stoppeklokker og fyrlykter ble brukt som helt nødvendige hjelpemidler i et område preget av lunefulle værforhold og krevende geografi. Flyene ble ført av kaptein og annenpilot. Teknisk kontroll ble utført av autorisert mekaniker.

Sjøflyhavnene var svært enkle. Sjøflyene var enten fortøyd i ei blåse eller lå til havn ved ei flytebrygge. På land kunne det stå små enkle brakker hvor passasjerene kunne oppholde mens de ventet på å få gå om bord. Drivstoff ble ofte oppbevart på bryggene. På de større havnene hadde man såkalte føringsbåter eller sikringsbåter. Disse kunne blant annet brukes til å frakte passasjerer og varer ut til sjøflyene ved behov.

Collapse text