En enkel sjøflyhavn med flytebrygge langs sjøflyruta i Troms og Finnmark. Føringsbåt med drifvstofftønner ligger til kai. Drivstoff til flyet i rød tønne på flytebrygga. En enkel g...
De fleste stedene hvor det bodde folk, fikk man ikke flyplasser før langt ut på 1960-tallet. Sjøflyene fikk derfor en helt sentral plass i den tidligste person- og posttrafikken. D ...
De fleste stedene hvor det bodde folk, fikk man ikke flyplasser før langt ut på 1960-tallet. Sjøflyene fikk derfor en helt sentral plass i den tidligste person- og posttrafikken. Disse rutene var i drift i store deler av sommerhalvåret, men var avhengig av gode værforhold for å kunne fly.
Sjøflyene ble også brukt til den viktige ambulanseflyvningen. Denne foregikk hele året.
I tillegg kunne sjøflyselskapene tilby frakt av både varer og av folk som skulle langt utenfor allfarvei. De påtok seg ulike spesialoppdrag, alt fra kontroll av laksenøter til å fly slepemål for Forsvaret.
Navigeringen var basert på sikt mot bakken. Sjøkart, stoppeklokker og fyrlykter ble brukt som helt nødvendige hjelpemidler i et område preget av lunefulle værforhold og krevende geografi. Flyene ble ført av kaptein og annenpilot. Teknisk kontroll ble utført av autorisert mekaniker.
Sjøflyhavnene var svært enkle. Sjøflyene var enten fortøyd i ei blåse eller lå til havn ved ei flytebrygge. På land kunne det stå små enkle brakker hvor passasjerene kunne oppholde mens de ventet på å få gå om bord. Drivstoff ble ofte oppbevart på bryggene. På de større havnene hadde man såkalte føringsbåter eller sikringsbåter. Disse kunne blant annet brukes til å frakte passasjerer og varer ut til sjøflyene ved behov.
SubjectEn enkel sjøflyhavn med flytebrygge langs sjøflyruta i Troms og Finnmark. Føringsbåt med drifvstofftønner ligger til kai. Drivstoff til flyet i rød tønne på flytebrygga. En enkel grønnmalt bu på land.
I 1954 inngikk Widerøe en samarbeidsavtale med SAS og drev i mange år sjøflyrutene i Nord-Norge. Widerøe hadde da allerede etablert seg med base på Skattøra i Tromsø. Selskapets østlige base lå til å begynne med i Vadsø, men ble senere flyttet til Kirkenes.
På midten av 1950-tallet byttet Widerøe Norseman-flyene ut med Singel Otteren fra De Havilland-fabrikken. Dette var et såkalt høyvinget, enmotors propellfly som kunne utstyres både med flottører og med ski. Flyet var derfor velegnet i områder uten flyplasser. Hos Widerøe var flytypen i bruk i tiden mellom 1954 – 1971 og ble blant annet brukt til post- og ruteflyging.
Per Lilleeng vokste opp i Tromsø, og ble i ung alder bitt av flybasillen. Høsten 1948 tas han opp på fly- og befalsskolen på Gardermoen. Sommeren 1952 fortsatte Lilleeng flyopplæringen hos Widerøe på Fornebu og i mai 1953 fikk han fast jobb som flyger i Widerøe. Vinteren 1953 - 1954 ble han stasjonert i Narvik og i juni 1954 ble han overført til Skattøra i Tromsø, hvor Widerøe hadde etablert sin base. Lilleeng ble leder for alle selskapets sjøflyruter i Nord-Norge.
Da Widerøe i 1965 flyttet basen sin til Bodø gikk Per Lilleeng og flere andre ansatte sammen om å etablere flyselskapet Nor-Wings i Tromsø. Her ble han sjefsflyger og driftssjef. Basen for selskapet ble lagt til den nye lufthavnen på Langnes.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».