Flyfotografi, att over kraftverksdammen ved Solbergfoss i Nedre Glomma, der elveløpet også var grenselinje mellom Askim og Spydeberg kommuner. Dette fotografiet er tatt fra en posi...
Tidlig på 1900-tallet ble det bygd tre kraftverk i den øvre delen av Nedre Glomma. Kraftstasjonen på Kykkelsrud i Askim, som begynte å levere elektrisk energi fra 1903 hadde blant ...
Tidlig på 1900-tallet ble det bygd tre kraftverk i den øvre delen av Nedre Glomma. Kraftstasjonen på Kykkelsrud i Askim, som begynte å levere elektrisk energi fra 1903 hadde blant annet Kristiania (Oslo) kommune og A/S Holmenkollbanen som kunder. Også Samuel Eyde, som på denne tida begynte å prosjektere en kraftstasjon ved Vamma, så for seg hovedstaden som avtaker for energien fra det planlagte anlegget. Etter hvert fikk Kristiania kommune tilbud om å kjøpe begge anleggene på vilkår som i ettertid synes rimelig. Kommunen sa imidlertid nei takk til disse tilbudene. I stedet kjøpte politikerne i hovedstaden fallrettighetene i nedre Glomma fra Vittenberg til Halfredsfoss, en strekning der det var et fall på cirka 5 meter og i 1906 kjøpte de også Solbergfossen. I forståelse med staten, som eide den ovenforliggende, cirka 10 meter høye Mørkfossen, kunne de dermed starte forberedelsene til bygging av en kraftverksdam øverst i Solbergfossen, det såkalte «Mørkfoss-Solbergfoss-anlegget». Det praktiske utbyggingsarbeidet begynte imidlertid ikke før i 1913. At planleggingsarbeidet tok hele ti år hadde blant annet sammenheng med at anlegget var svært stort, og at det derfor ble bygd en modell i målestokk 1:25 i Nordmarka for å teste ulike ideer. Fallhøyden var på 14 meter. Når bygginga først kom i gang sysselsatte den hele 800 mann, til tross for at ingeniørene som ledet prosjektet brukte de mest moderne metodene de kjente til. Sjølve kraftstasjonen var tegnet av en av tidas store arkitekter, Bredo Greve (1871-1931), som også har tegnet Norges tekniske høgskole (NTNU) i Trondheim, Handelshøgskolen i Bergen, Norges veterinærhøgskole i Oslo og Kunstindustrimuseet samme sted. Kraftstasjonen ble satt i drift i 1924 med seks turbiner, som etter hvert ble supplert med ytterligere sju. I 1979 ble det utarbeidet planer for nok en kraftstasjon ved Solbergfoss. Denne gangen ble anlegget sprengt inn i fjellet. Solbergfoss II ble ferdig i 1985, det året fløtinga i vassdraget ble avviklet. Denne kraftstasjonen inneholder en kaplanturbin med omtrent samme kapasitet som de 13 francisturbinene i den gamle stasjonen til sammen. I et gjennomsnittsår produsere Solbergfosstasjonene 900 millioner kWh elektrisk energi. Dette var nok til 45 000 strømfyrte eneboliger, og utgjorde cirka 1 prosent av den norske produksjonen av hydroelektrisk strøm.
Sjøl om kraftutbygginga i Solbergfossen i og med anleggets størrelse og kapasitet representerte betydelige ingeniørfaglige utfordringer, var de fløtingstekniske utfordringene her mindre enn for eksempel ved Vamma lengre nede i vassdraget. Dette skyldtes blant annet at avstanden opp til Øyeren var på bare fem kilometer, noe som gjorde det overkommelig å kontrollere påstikkinga av virke. På den nevnte strekningen var vassdraget dessuten ganske rett, uten bukter og bakevjer hvor tømmeret hadde lett for å bli liggende. Likevel ble det mye strid om hvilke ulemper anlegget kunne komme til å påføre fløtinga, og om hvordan fløtingstømmeret mest hensiktsmessig skulle ledes gjennom eller forbi anlegget. Både kraftutbyggerne og Fredrikstad Tømmerdirektion engasjerte dyktige jurister til å arbeide med saken. Endelige løsninger ble først fastsatt ved såkalt overskjønn våren 1930. Løsningen ble en tømmertunnel i berget på vestsida av fossen.
SubjectFlyfotografi, att over kraftverksdammen ved Solbergfoss i Nedre Glomma, der elveløpet også var grenselinje mellom Askim og Spydeberg kommuner. Dette fotografiet er tatt fra en posisjon over Askim-sida av elva mot lensa som ledet fløtingstømmer inn mot renna som skulle ta det videre forbi kraftverksdammen på Spydeberg-sida. Dette var ei kraftig «stivlense» som var lagt som ei trakt mot den øvre enden av tømmerrenna. På lensearmende var det gangbaner der fløterne kunne bevege seg med hakene sine. Hit kom tømmeret vanligvis løstflytende fra Sleppetangen cirka 5 kilometer høyere oppe, ved elvas opprinnelige utløp fra innsjøen Øyeren, der slepebåtene som hadde buksert «soppet» eller «moset» (fløteruttrykk for buntet tømmer) fra Fetsund lenser gjorde vendereis. Når det blåste fra vest ble ikke «grimene» (vaierbindslene) løsnet fra soppene eller mosene ved Sleppetangen, for det kunne ha ført til at vinden drev tilbake mot vannspeilet på innsjøen, der det kunne bli arbeidskrevende å samle dem igjen. Under slike vindforhold fikk tømmeret flyte sammenbundet ned mot Solbergfossdammen, noe som later til å ha skjedd den dagen dette fotografiet. Lekteren som lå fortøyd inntil lense ble brukt til oppsamling av grimer, som skulle returneres til lenseanlegget. Framfor den øvre enden av tømmerrenna ser vi et langt, smalt hus som kvilte på to kraftige betongsøyler. Her var spillene som ble brukt til å heve- eller senke «inntaksskuffen», en stålterskel under vannspeilet, som ble brukt til å regulere vannføringa i renna. Glomma fellesfløtingsforening hadde anledning til å disponere 15 kubikkmeter med vann i sekundet. Renna var 700 meter lang og der øverste 400 meterne gikk gjennom en tunnel som var innsprengt i berget ved den nordvestre elvebredden. I de travleste periodene var det 15 menn, fordelt på tre skift, som hadde lense og renneanlegget som arbeidsplass.
Ved inngangen til året 1984 startet Norsk Skogbruksmuseum arbeidet med det som ble kalt «Prosjekt Glomma». Da var det klart at den tradisjonsrike tømmerfløtinga i vassdraget ville bli avviklet i 1985. Museet ønsket derfor å få i gang et dokumentasjonsprosjekt der tømmertransporten på vassdraget skulle ha hovedfokus. Historikeren Øivind Vestheim, som hadde arbeidet ved museet fra 1982, skulle ha hovedansvar for prosjektet. Han tok sikte på å samle et representativt utvalg av løse gjenstander fra fløtinga til museet, han ville dokumentere faste fløtingsinnretninger i vassdraget, ta vare på eldre fotografier og arkivalia, samt samle det han kalte «minne- og tradisjonsmateriale» med tilknytning til Glomma-fløtinga. Særlig museets fotograf, OT Ljøstad, var en trofast samarbeidspartner under arbeidet med prosjektet. Vestheim og Ljøstad reiste mye langs vassdraget i 1984 og 1985, men også i oppryddingsfasen i de par første sesongene etter dette. Glomma fellesfløtingsforening overlot sitt fotoarkiv, som besto av 72 album en del negativmateriale fra ulike deler av vassdraget, til Norsk Skogmuseum. Papirarkivene ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la dem bli liggende i den murte delen av kontorkomplekset Fellesfløtingsforeningen hadde hatt på Fetsund. Der veiledet Øivind Vestheim en del lokale medarbeidere som ble engasjert for å ordne arkivet. Forvaltningen av arkivmaterialet ble etter 1990 overlatt til lensemuseet, som ble etablert på Fetsund dette året. Mange av gjenstandene Vestheim samlet inn til Norsk Skogbruksmuseum i forbindelse med prosjektet ble dessverre kjørt direkte på fjernmagasin i Elverum, uten at de ble registrert. Dermed gikk beklageligvis viktig informasjon om proveniens og bruk tapt. Heller ikke de fotografiske opptakene ble tilfredsstillende registrert da de var «ferske». Øivind Vestheim brukte en kassettopptaker som «feltdagbok» under mange av turene langs vassdraget. Bjørn Bækkelund skrev av mange av kassettene etter at han begynte ved museet høsten 1997. Innslagene av tradisjons- og minnemateriale på disse opptakene var få. Prosjekt Glomma skulle opprinnelig vare fra og med 1984 til og med 1988, altså i fem år. Det viste seg imidlertid at oppgavene ble mange, og at arbeidet tok lengre tid enn forutsatt. Øivind Vestheim avsluttet sin del av prosjektet med utgivelsen av boka «Fløting gjennom århundrer» i 1998. Han sluttet for øvrig ved museet like før boka var ferdig. I ettertid har nye medarbeidere ved Norsk Skogbruksmuseum gradvis forsøkt å krympe det registreringsmessige og forvaltningsmessige etterslepet etter Prosjekt Glomma.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».