Jentene i «stompen» ved Glennetangen lenser i Glomma i Skiptvet i Østfold. De to kvinnene, Lindis Glenne (til venstre) og Trine Evensen, arbeidet fra en av flåtegangene som omgav d...

Glennetangen lense ble bygd etter et vedtak som ble gjort av styret i det nyetablerte Glomma fellesfløtingsforening i 1936, like etter sammenslutningen av Christiania Tømmerdirektion og Fredrikstad Tømmerdirektion. Vedtaket ble gjort fordi ledelsen i den nye organisasjonen var smertelig klar over at effektiviteten ved Nes lense, som hadde vært i drift siden 1908, og som lå noen kilometer høyere oppe i elva, aldri kunne bli helt optimal. Ved Nes var det problemer med strøm, og i perioder også med vind. Reguleringstiltakene som fulgte stadig flere kraftverksdammer i nedre Glomma førte dessuten til at fløtingsarbeidet i denne delen av Glomma måtte forseres i perioder da kraftverkene så seg råd til å slippe mye vann forbi dammene, noe som skapte kapasitetsproblemer ved Nes-lensa. Undersøkelser hadde vist at både strøm- og vindforhold var bedre på strekningen Glennetangen – Finnskott. Flyttinga av et slikt stort lenseanlegg var imidlertid en kostbar affære, som tømmerkjøperne ikke torde gi seg i kast med før de to gamle fellesfløtingsforeningene i vassdraget var slått sammen til én. Vedtaket om å bygge et nyanlegg ble altså gjort i 1936. Arbeidet med å bygge den nye lensa ved Glennetangen begynte året etter, og anlegget sto ferdig til bruk i 1938. Glennetangen lense gjennomgikk en større ombygging tidlig i 1960-åra, og var i bruk inntil fløtinga i vassdraget ble avviklet i midten av 1980-åra. Mot slutten var Borregaard fabrikker den eneste bedriften som fikk tømmer via vassdraget, så da ble det mindre sorteringsarbeid, men naturligvis mye sopping (bunting) med sikte på tømmersleping i det østre elveløpet. Lenseanlegget på Glennetangen fikk ei kraftig oppsamlings- eller beholdningslense, som startet ved Lystadtangen i Skiptvet på vestsida og ved Finnskott i Rakkestad på østsida. Nederst i beholdningslensa ble tømmeret sluppet inn i sorteringslensa gjennom to såkalte «søkker». Nedenfor ble det fordelt på fem avdelinger, som endte i hver sin mosemaskin. På vegen mot disse maskinene ble tømmeret sortert etter påslåtte øksemerker i «lommer». Når disse var fulle, ble virke fra samme lomme (med samme merke) ble sluppet samlet ned til mosing (bunting). Før ombygginga tidlig i 1960-åra var sorteringsanlegget om lag 2 000 meter langt og hadde 120 båser. Etterpå ble anlegget forkortet til cirka 1 100 meter og antallet båser ble redusert til 42 samtidig som antall mosemaskiner ble redusert til 4. Nye vaiertrekk som førte tømmeret raskere gjennom kanalene ned mot mosemaskinene gjorde at de ble bedre utnyttet enn tidligere. Disse endringene gjorde det mulig å redusere arbeidsstokken ved anlegget betraktelig uten at det gikk ut over «ekspedisjonshastigheten» ved anlegget. Den nye teknologien som ble innført ble drevet av elektromotorer, så forbruket av elektrisk energi ved Glennetangen lense økte betraktelig etter ombygginga. Besparelsene på lønnsbudsjettene var imidlertid langt større enn påslagene på strømregningene. Kostnadene knyttet til ombyggingsarbeidene i første halvdel av 1960-åra ble inntjent i løpet av tre driftssesonger. Moderniseringsprosjektet speilte både strukturelle endringer i tømmermarkedet (færre, men større bedrifter kjøpte tømmeret) og i den tilgjengelige teknologien. Lenseanlegget ved Glennetangen var i drift inntil Glomma-fløtinga ble avviklet etter 1985-sesongen. De siste åra var det bare Borregaard i Sarpsborg som fikk fløtet tømmer i vassdraget.

Collapse text