Tømmerslep oppankret ved ei av innsjøen Øyerens strender, sannsynligvis ved Sleppetangen, ved Nedre Glommas utløp fra innsjøen. Her skulle vaierbindslene løsnes slik at tømmerstokk...
I nordenden av innsjøen Øyeren skulle det fløtingstømmeret som kom flytende på vassdraget fra de skogrike bygdene nordover i Solør og Østerdalen. Det som skulle til sagbruk eller t ...
I nordenden av innsjøen Øyeren skulle det fløtingstømmeret som kom flytende på vassdraget fra de skogrike bygdene nordover i Solør og Østerdalen. Det som skulle til sagbruk eller treforedlingsbedrifter på Nedre Romerike skulle skilles fra det som skulle videre over innsjøen mot den nedre delen av Glomma for videre bearbeiding til trelast eller papir ved anlegg som lå nærmere vassdragets utløp i salt sjø og skipsforbindelser som innebar avsetningsmuligheter på fjernere markeder. Tømmeret ble sortert på grunnlag av påslåtte økseprofiler i yteveden på stokkene. Disse profilene identifiserte kjøperne av hver enkelt stokk. Sorteringa skjedde lenge ved Bingen i Sørum, men i forbindelse med utbygginga av jernbanen mellom Kristiania og Kongsvinger i 1860-åra ble sorteringslensa flyttet til Fetsund i Fet. På 1900-tallet ble stokker som skulle i samme retning «soppet» – presset sammen i bunter – som ble bundet sammen ved hjelp av vaiere og lenket sammen med tanke på videre buksering, innover mot Lillestrøm eller sørover innsjøen mot Glommas videre løp i retning Sarpsborg og Fredrikstad. Ettersom passasjene i deltaområdet like nedenfor lenseanlegget ved Fetsund var smale og svingete, var det grenser hvor store og brede partier som kunne slepes her. Følgelig ble soppene først buksert i smale remser – «nedlegg» – fra den nedre delen av lenseanlegget til et sted som hette Sofiedal i Enebakk, etter 1978 til Engelsvika eller Årnestangen litt lengre sør, hvor faren for å gå på grunn var mindre. På et av disse stedene ble det første nedlegget fortøyd, mens slepebåten hentet det neste. Turen fra lenseanlegget til Sofiedal tok to-tre timer. Når to nedlegg var kommet dit, ble de bundet sammen til ei «vending». Og når det var gjort kunne slepebåtmannskapet starte på den lange turen ned mot Glommas utløp fra sørenden av Øyeren. Med slepebåten M/B Mørkfos som trekkraft tok tolv til atten timer å tilbakelegge denne distansen. Når dette var unnagjort ble det slepene lagt ved Sandstangen på østsida av innsjøen eller ved Sleppetangen på vestsida, der lokale fløtere løsnet bindslene slik at stokkene kunne flyte løst videre nedover, hvor de passerte flere kraftverksdammer via tømmerrenner som ikke hadde kapasitet til å ta buntet virke. De største vendingene på Øyeren inneholdt om lag 200 000 stokker. Lengre nede, ved Nes og seinere ved Glennetangen eller Furuholmen, ble tømmeret på nytt sortert og «moset» med sikte på slepebåtbuksering inn det østre eller det vestre elveløpet, avhengig av hva som passet best for kjøperen.
SubjectTømmerslep oppankret ved ei av innsjøen Øyerens strender, sannsynligvis ved Sleppetangen, ved Nedre Glommas utløp fra innsjøen. Her skulle vaierbindslene løsnes slik at tømmerstokkene kunne flyte «løse» - ikke i bunter - videre nedover forbi kraftverkene i denne delen av vassdraget. Vi ser også slepebåten «Wister» som ble brukt til å manøvrere tømmerslepene som den større og kraftigere slepebåten «Mørkfos» hadde buksert fra Fetsund og sørover.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».