Detalj fra Østre Brulense i Glomma, som strakte seg mellom Nybrua (1936) og Gammelbrua (1862), to ferdselsårer som forbandt den østre og den vestre delen av kommunesenteret i Elver...

Dette fotografiet ble tatt under arbeidet med å legge ut den såkalte Østre Brulensa i Glommas i 1984. Dette var en konstruksjon som i Elverum ble kalt ei «sløngelense», men som i fløtingslitteraturen oftest betegnes som «ledelense» eller «stryklense». Slike lenser besto av sammenlenkete stokker, som skulle flyte i vannskorpa og dermed lede løstømmer som kom fra ovenforliggende deler av vassdraget slik at det fløt videre uten å drive inn i bakevjer eller sette seg fast på steinskjær eller grunner i elva. Poenget med Østre Brulense, som var ei videreføring av den ovenforliggende Petershaglensa, var å lede tømmeret mot den vestre delen av elveløpet. Østre Brulense ble lagt fra en posisjon under Nybrua (hengebrua mellom Vestad og Leiret fra 1936) til den nedenforliggende Gammelbrua (1862). Denne konstruksjonen skulle sørge for at tømmeret strøk mellom Gammelbruas andre og tredje brukar regnet fra vest mot øst, uten å hekte seg fast i brukarene eller de mange steinskjærene i den østre delen av elveløpet like nedenfor brua. På denne måten unngikk fløterne at tømmeret vaset seg sammen i hauger som det ville bli arbeidskrevende og kanskje til og med farlig å løsne.

Fra gammelt av ble ledelensene gjerne lagd av ferskt fløtingstømmer, fortrinnsvis stokker som hadde fått påhogd eller påboret «auger» (hull) ytterendene fordi de skulle «hankekjøres» (slepes i lange kjeder på snødekt underlag fra hogstteigene i skogen til fløtingsvassdraget). Gjennom disse «augene» ble det tredd vidjer (trebindsel), som rett og slett kunne hogges av ved hjelp av ei øks når fløtinga nærmet seg sluttfasen, slik at lensestokkene fulgte med det øvrige lensetømmeret videre nedover vassdraget. Seinere - etter at det ble slutt med å øye tømmer i forbindelse med framkjøring fra skogen - kjøpte Glomma fellesfløtingsforening lensetømmer som ble auget, og der augene ofte ble forsterket med beslag av bandjern. I denne perioden ble lensestokkene sammenføyd ved hjelp av korte jernkjettinger - «lensekoppel» - som ble tredd gjennom augene i stokkendene og låst ved at en jerntein (ei «nål») i den ene enden av kjettingen ble tredd gjennom en ring (ei «kause») i den andre enden. Enkelte lensekoppel hadde også «nåler» eller «pjekser» - bleier som kunne bankes inn i yteveden på ovenforliggende lensestokk – i endene. Lensestokkene skulle bindes sammen med toppendene i motstrøms og rotendene i medstrøms ende, for dette reduserte faren for at løstømmeret ble liggende langsmed lensa og øve unødig stort press på dette flytende stengselet. Fra gammelt av skal det ha vært vanlig at Prestegardslensa ble lagt mens det ennå var is på Glomma, da det gikk an å bruke hest til å dra stokkene i riktig posisjon. Østre Brulense var ei av mange ledelenser som ble lagt på den cirka 6 kilometer lange fløtingsroden mellom Søstuvika i Strandbygda og Hanstadholmen, der Fossum-karene lenge var sentrale aktører i fløtinga. De var også dyktige båtbyggere, og leverte farkoster som var svært stabile, både når de skulle ros gjennom fossene og når fløterne bøyde seg over båtripa for å binde sammen lensestokkene. Fossumbåtene gikk for å være lette å ro, og manøvrerbarheten ble enda bedre etter krigen, da Glomma fellesfløtingsforening investerte i flere påhengsmotorer. Kopling av lensestokker i strømmende vann var likevel tungt arbeid, og fløterne hadde gjerne tau og taljer som hjelpemidler i dette arbeidet.

Plasseringa av ledelensene var basert på erfaringskunnskap om strømdrag i elva ved vekslende vannføring, som kunne gjøre de nødvendig å justere lensene i løpet av sesongen. Et velutviklet system av ledelenser gjorde det mulig å begrense mannskapsstyrken. I etterkrigstida var det stort sett fem karer som arbeidet på elvestrekningen mellom Søstuvika og Hanstadholmen.

Collapse text