100
Skogbruksaktivitet slik den ble praktisert mange steder i Norge i 1960-åra. Vi har ikke eksakt informasjon om hvor eller når dette fotografiet ble tatt. Det er fra ei hogstflate i ei li der alle trær er felt, kvistet og kappet med motorsag. I forgrunnen sto en mann med dongeribukse og rutete bomullskjorte bøyde over en tømmerstokk som lå i baret, og som han muligens skulle barke. Manuell barking var for øvrig en aktivitet som var under utfasing i 1960-åra – stadig mer virke ble hentet ubarket ved de nye skogsbilvegene med traktorer eller lastebiler, og også fløtingsforeningene begynte å gjøre forsøk med ubarket virke. Noe lengre nede i lia, ved enden av en såkalt «samleveg», en sideveg til en «adkomstveg», gjorde det mulig å frakte tømmer på hjul fra driftsstedene i skogen til det offentlige vegnettet. I dette tilfellet er tømmerlasset fotografert bakfra, så vi ser ikke hvilken trekkraft som ble brukt. I 1960 ble hest fortsatt ansett for å være det rimeligste transportmiddelet over korte avstander i skogen, men på vegene var lastebilen det prisgunstigste alternativet. Enkelte skogeiere, som hadde jordbrukstraktor, valgte likevel å bruke den for å få tømmeret fram til velteplasser der det var hensiktsmessig å få det over på lastebil. Vegbygging var en sentral aktivitet i norsk skogbruk de første tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det var viktig å legge an arbeidet slik at man i størst mulig utstrekning fikk utnyttet skogens produksjonsevne med den nye driftsteknologien som vant innpass i den samme perioden. Under planlegginga av skogsbilveger var det et viktig premiss at anleggsomkostningene skulle vurderes i forhold til antatt transportgevinst, som igjen var avhengig av avvirkningskvantumet i vegenes nærområder i overskuelig framtid. Det var åpenbart at anleggskostnadene ville variere etter hvilken kvalitet vegen skulle få, etter hvordan terrenget var og etter hva slags mark den skulle legges på. Billigst var det å legge vegene der det var bæredyktige løsmasser. Morenegrunn, som det finnes mye av i norske skoger, ble ansett for å være ideell, for på slikt underlag kunne en få et stabilt veglegeme ved å bruke stedegne masser. I skrånende terreng ble massen hentet fra vegens innside og lagt som fylling på utsida, noe vi ser er gjort på traseene i bakgrunnen på dette fotografiet.
Photo: Vevstad, Andreas Nicolai Grunde / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo