Vegbygging på fuktig mark i Treschow Fritzøes skoger i 1964. Her ser vi to menn og en traktor i aktivitet ved det som på dette tidspunktet var fronten i vegprosjektet. Fotografiet ...

About the object

• Identifier SJF-F.012949
• Specific subject terms Skogbruk Traktor Vegbygging Skogsbilveg Arbeidsliv Tømmertransport
• Subject

  Vegbygging på fuktig mark i Treschow Fritzøes skoger i 1964. Her ser vi to menn og en traktor i aktivitet ved det som på dette tidspunktet var fronten i vegprosjektet. Fotografiet viser hvordan man hadde lagt hogstavfall – småtrær og kvist – i det som skulle bli veglinja, for å gi bedre bæring for de massene vegen skulle bygges av. Disse massene ble skjøvet på plass ved hjelp av en David Brown-traktor med frontmontert skjær med bistand fra en mann med krafse.

  Vegbygging var en sentral aktivitet i norsk skogbruk de første tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det var viktig å legge an arbeidet slik at man i størst mulig utstrekning fikk utnyttet skogens produksjonsevne med den nye driftsteknologien som vant innpass i den samme perioden. Under planlegginga av skogsbilveger var det et viktig premiss at anleggsomkostningene skulle vurderes i forhold til antatt transportgevinst, som igjen var avhengig av avvirkningskvantumet i vegenes nærområder i overskuelig framtid. Det var åpenbart at anleggskostnadene ville variere etter hvilken kvalitet vegen skulle få, etter hvordan terrenget var og etter hva slags mark den skulle legges på. Billigst var det å legge vegene der det var bæredyktige løsmasser. Morenegrunn, som det finnes mye av i norske skoger, ble ansett for å være ideell, for på slikt underlag kunne en få et stabilt veglegeme ved å bruke stedegne masser. Leiraktige sedimenter, matjord, myrmasse og skogstrø hadde derimot en tendens til å «suge» for mye fuktighet, noe som reduserte vegenes bæreevne og innebar stor fare for telehiv. Til steder med slik grunn måtte det hentes mer bæredyktige masser fra andre steder, noe som var kostnadsdrivende. Følgelig advarte skogbrukets eksperter mot å legge skogsbilvegene over myr, og dersom dette likevel måtte gjøres, var rådet å krysse myra på et sted der myra var grunn – altså et sted der laget med bare delvis nedbrutt organisk materiale, torv, var forholdsvis tynt – slik at avstanden ned til mer bæredyktige masser var kort. På dette fotografiet forsøkte man åpenbart å styrke vegens bæreevne ved å legge hogstavfall mellom underliggende torvgrunn og de tilkjørte grusmassene.

• Type Photograph