Faksimile av annonse for DDT-preparatet «Lindan», også markedsført under navnet «3-FRISK». Denne annonsen er hentet fra «Skogeieren», medlemsbladet til Norges skogeierforbund, numm...

About the object

• IdentifierSJF-F.012886
• Specific subject termsFaksimile Kjemi Skogbruk Skogkultur Insektplage Reklame
• SubjectFaksimile av annonse for DDT-preparatet «Lindan», også markedsført under navnet «3-FRISK». Denne annonsen er hentet fra «Skogeieren», medlemsbladet til Norges skogeierforbund, nummer 8 1964. Utforminga er orientert mot behov som annonsøren, selskapet Nygaard & Co i Oslo, antok at tidsskriftets lesere hadde. Den venstre delen av annonsen handler om hvordan preparatet kunne brukes til å forebygge insektskader på ubarket tømmer som ble liggende lenge på velteplass før det ble hentet til videre industriell bearbeiding. Ei tegning viser en mann med ryggtåkesprøyte, men uten vern for åndedrettsorganene, som sprayet en Lindan-løsning over ei tømmervelte. I en undertekst heter det at middelet virket effektivt gjennom en hel sommersesong. Sprøytinga måtte i så fall skje før insektene svermet om våren, eventuelt umiddelbart etter sommerhogst. Den høyre delen av annonsen har ei tegning som viser en kjeledresskledd mann med gummihansker som dyppet skogplanter i ei tønne med Lindan-løsning. I underteksten her heter det at Lindan-behandlete planter kan bestilles fra skogplanteskolene, men at slik behandling også kunne foretas på plantefeltene, umiddelbart ført utplanting. DDT-preparatene er klororganiske forbindelser som under og i de første åra etter 2. verdenskrig ble brukt både i farmasøytisk behandling mot blant annet skabb og hodelus, og som insekticid. DDT er fettløselig, og Lindan kunne trenge gjennom huden på insektene og ramme sentralnervesystemet. Middelet hadde lang virkningstid, noe som gjorde det attraktivt i skogbruket, som hadde lange produksjonssykluser. I 1962 – to år før denne annonsen ble publisert – kom den amerikanske biologen Rachel Carson med boka «The Silent Spring», som fokuserte på hvordan insekticider som Lindan hopet seg opp i næringskjedene, noe som kunne få sjokkerende konsekvenser. Boka fikk stor gjennomslagskraft, og oppmerksomheten den fikk kan ha vært noe av bakgrunnen for at Norge i 1963 fikk en lov om plantevernmidler. I 1970 ble bruk av DDT-preparater forbudt i Norge, men lenge etter dette, fram til årsskiftet 1988-89, hadde skogplanteskolene dispensasjon slik at de kunne DDT-behandle granplanter, for beskytte dem mot snutebilleangrep på rothalsene. Slike insekter (jfr. SJF-F.009889) hadde gode utviklingsvilkår i de ferske stubbene på etterkrigsårsa mange hogstflater. Gransnutebilleforekomstene ble noe mindre dersom man utsatte gjenplantinga et par år, men da tapte man for skogbruket verdifull produksjonstid, og i mellomtida vokste det fram andre vekster som det var fristende å eliminere ved hjelp av kjemiske ugrasmidler. DDT-bruken i planteskolene ble i første omgang avløst av preparatene Sumicidin og Gori. Først en generasjon seinere begynte norske skogplanteskoler å gi granplantene et giftfritt vokslag som vern mot snutebilleangrep (jfr. SJF-F.010405 – SJF-F.010415).
• Type Photograph