Interiør fra ei av de såkalte tømmerkistene ved Fiskvikrokkdalsdammen i Rendalen. Dette er en steinfylt tømmerkistedam med sjeldne takoverbygg, bygd som vannreservoar for tømmerflø...
Fiskvikrokkdalsdammen ligger i elva Rokka, som har sine kilder i myrområdene vest for Storfjellet og Åkersrokkdalen, på kjølen mellom Glommadalføret i Stor-Elvdal og Ytre Rendalen ...
Fiskvikrokkdalsdammen ligger i elva Rokka, som har sine kilder i myrområdene vest for Storfjellet og Åkersrokkdalen, på kjølen mellom Glommadalføret i Stor-Elvdal og Ytre Rendalen og avløp til Glomma ved Treseng i Stor-Elvdal. Ifølge kanaldirektør Gunnar Sætrens (1843-1928) «Beskivelse af Glommen» (1904) er dette vassdraget 16 kilometer langt. Sætren regnet ut at Rokka hadde et nedslagsfelt på 82 kvadratkilometer. Da han skrev den nevnte boka om Glommavassdraget, tidlig på 1900-tallet, hadde Rokka to fløtingsdammer. Den nederste – «Rokkdammen» - lå cirka fem kilometer fra utløpet, i nærheten av Rokksætra i Stor-Elvdal, og den øverste ifølge Sætren nord for Rokkdalssætra i Ytre Rendalen. Glomma fellesfløtingsforenings vassdragskart fra 1914 viser tre dammer i Rokka – den nevnte i nærheten av Rokksætra i den nedre delen av elveløpet, en «Nordre Dam» som lå et par kilometer nord for Rokkdalssætra, og «Nydam», som lå like sør for den sistnevnte sætra. Dette fotografiet er fra den lokaliteten som på 1914-kartet ble kalt Nydammen.
I dokumenter som har sirkulert i Hedmark fylkeskommune og NVE heter det at denne dammen skal være oppsatt i 1858 og at den siste gang skal ha vært brukt i fløting i 1919. Begge disse opplysningene kan det være grunnlag for å stille spørsmålstegn ved.
Nevnte Gunnar Sætren skrev at «Rokka er nogenlunde sikker for et mindre tømmerkvantum, men tømmeret beskadiges ved gnidning mot de skjær og stene, hvormed elveleiet er opfyldt i den nederste del av elven.» At elva ble holdt for å være sikker, betydde at de som leverte eller kjøpte tømmer her kunne være noenlunde sikre på at det ville la seg gjøre å få tømmeret ned til Glomma i løpet av en sesong. Dette hadde stor betydning for tømmerråstoffets kvalitet når det nådde fram til sagbrukene og treforedlingsbedriftene lengre nede i Glommavassdraget, og følgelig også for hvor mye kjøperne var villige til å betale for virket.
At Rokka var ei noenlunde sikker fløtingselv var sannsynligvis riktig i Sætrens samtid, men neppe en generasjon eller to tidligere. At det var slik skyldtes nemlig «elverensning» - sprenging av steinskjær og andre hindringer i elveløpet og tilpasninger som ledet tømmeret gjennom vanskelige kurver uten at det drev inn i bakevjer, og dammer som gjorde det mulig å magasinere og slippe vann i høvelige mengder for fløtingsarbeidet. Det første sikre tegnet vi har funnet som viser at man gikk inn for å gjøre Rokka til ei god fløtingselv er ei kontrakt som ble inngått i Kristiania – Oslo – sommeren 1852. Kontahentene var lokale folk – skogeiere som stadig frekventerte hovedstaden for å selge tømmer. At det skjedde på midten av 1800-tallet kan kanskje også forståes i lys av en stor eiendomstransaksjon som nettopp hadde foregått i denne regionen. Mange av de store skoggardene i Ytre Rendalen og i tilstøtende deler av Åmot hadde siden 1662 tilhørt godseierne på Hafslund i daværende Skjeberg – i dag i Sarpsborg. Eierne av Hafslund-godset disponerte store fallrettigheter på den østre sida av Sarpsfossen, og skogeierskapet i denne regionen inngikk åpenbart i en strategi for å skaffe disse sagene godt tømmerråstoff. På første halvdel av 1800-tallet begynte økonomien på Hafslund å skrante, dels som følge av familiære forhold blant eierne, dels som konsekvens av et dramatisk priskrakk på trelast omkring 1820 og en påfølgende lavkonjunktur som hang i fram til begynnelsen av 1840-åra. Eiendommen kom i denne perioden over i hendene til diverse kreditorer, og i 1846 ble det etablert et aksjeselskap med 25 innskytere som kjøpte skogeiendommene i Rendalen og Åmot. De fleste aksjonærene var gardbrukere og skogeiere fra Hedmark – noen fra Vinger, andre fra Odalen, Løten, Elverum, Åmot, Stor-Elvdal og Rendalsbygdene. På denne måten fikk Deset- og Løsset-gardene i Åmot, Sjølistrand, Nedre Sjøli, Andrå-gardene, Lien, Fiskvik- og Åkre-gardene samt deler av Ås igjen et mer regionalt eierskap. Eiendomstransaksjonen – som kostet det nevnte selskapet med 39 aksjer fordelt på 25 eiere det den gang svimlende beløpet 100 000 spesidaler – skulle nedbetales ved «Hugst og Salg af det Skovene aarligen maatte udbringe». Den nevnte kontrakta om å gjøre Rokka til ei bedre fløtingselv ble inngått av representanter for selskapet «De Hafslundske Eiendomme i Østerdalen» representert ved Peder Wæringsaasen fra Elverum, lokale grunneiere i Rokkas nedslagsfelt – rendølen Ole Aas og Ole Simensen Øvergaard, Simen Olsen Gammelstu Koppang og Nils Andersen Nystumoen Koppang. De tre siste var antakelig skogeiere på Stor-Elvdal-sida, langs den nedre delen av Rokka. Avtalen mellom disse aktørene gikk ut på at skogeierne skulle spleise på å gjøre elva fløtbar. Kostnadene skulle speile de skogressursene de enkelte brukerne hadde utsikter til å få drevet ut og omsatt i penger. Eierne av de tidligere Hafslundskogene i Rokkas nedslagsfelt – skog som soknet til Fiskvik-gardene og deler av Ås-skogen, skulle betale 4/9 av kostandene, brukeren på Øvergård Koppang 2/9 og de øvrige 1/9 hver. Totalramma for investeringene ble i første omgang satt til 144 spesidaler, men grunneierne håpte å få et lite tilskudd fra Tømmerdirektionen i Christiania – fløterkassa til trelasthandlerne – men de forpliktet seg også til å diskutere videre elveforbedringsarbeider med samme proporsjonale utgiftsfordeling dersom dette skulle vise seg nødvendig.
Det har, som nevnt, vært hevdet at Fiskvikrokkdalsdammen skal være bygd i 1858. Gunnar Sætrens omtale av Rokka i boka om Glommavassdraget fra 1904 nevner imidlertid bare den nedre Rokkdammen og det han kalte «Nordre Dam», som ligger høyere oppe i vassdraget, mellom Fiskvikrokkdalen og Åkersrokkdalen. Denne dammen kalles i dag «Gammeldammen», mens dammen som ligger like ved Fiskvikrokkdalen kalles «Nydammen» på et fløtingskart fra 1914. Dermed er det nærliggende å spørre seg om denne dammen kan være om lag 50 år yngre enn man har trodd – bygd tidlig på 1900-tallet. Det kan være trekk ved tømmermannsarbeidet som også peker i samme retning.
Fra 1850-åra av ble premissene for fløtinga i Rokka fastsatt i møter Christriania Tømmerdirektions fløtingsbetjent i Nord- og Midt-Østerdalen, rendølen Sevat Høye (1822-1909), hadde med skogeierne som leverte tømmer til dette vassdraget i februar-mars - altså i forkant av fløtingssesongen - hvert år. Her gjennomgikk møtedeltakerne fjorårets fløtingsregnskap, bestemte om det skulle gjøres tiltak i elveløpet for å lette fløtingsarbeidet og forhandlet om hvor store fløtingsavgifter som skulle betales for hver tømmertylt. Samtidig valgte de en fløterhusbond som, mot en viss godtgjørelse, skulle organisere kommende sesongs arbeid og avlegge regnskap for virksomheten. Høsten 1900 kom virksomheten inn i noe fastere former ved at grunneierne som leverte tømmer langs Rokka etablerte en fellersfløtingsforening med styre rekruttert blant skogeierne. Den første store beslutningen Rokka fellesfløtingsforening tok var å oppruste Gammeldammen, foreta «forbedringsarbeider» derfra og nedover mot Fiskvikrokkdalen. Der skulle det bygges en ny dam «paa samme Sted som Aasdammen». Denne nye dammen antas å være den som er avbildet på dette fotografiet. Takoverbygning fikk den i 1904, altså etter at konstruksjonene hadde «satt seg». Slike takoverbygg er også nevnt på Gammeldammen i samme vassdrag og på Søkkunddammen i Stor-Elvdal, men ellers var dette en uvanlig løsning, som antakelig skulle bidra til å forlenge trekonstruksjonenes levetid. Bygginga av dammen ved Fiskvikrokkdalen ble satt bort til en kar ved navn Hans Andersen, som lovte å gjøre jobben for 1 400 kroner. De to mest toneangivende aktørene i Rokka fellesfløtingsforening i denne perioden var Christian Skrokbæk (f. 1874), som bestyrte skogene Fredrikstad-firmaet And. H. Kiær & Co. hadde kjøpt i Rendalen, og Svein Øvergaard (1867-1913) på Øvergård Koppang, som eide mye av skogen på Stor-Elvdalssida. Sistnevnte sørget også for at det ble lagt telefonledning mellom dammene i Rokka. Målet var åpenbart å koordinere bruken av tilgjengelige vannreserver.
Detaljert fløtingsstatikk for Glommavassdraget som også omfatter sidevassdrag på Rokkas størrelse foreligger fra midten av 1890-åra. I 1895 var det snaut 27 500 tømmerstokker som ble fløtet i dette vassdraget. Rekordåret i den tida da tømmerkvanta ble angitt i toppmålte tylfter var 1907, da det ble fløtet bortimot 48 500 tømmerstokker i Rokka.
I 1911 gikk aktørene i skogbruket i Glommavassdragets nedslagsfelt over til å kvantifisere tømmerleveranser i kubikkmeter. Dette året var fløtingskvantumet i Rokka drøyt 7 800 kubikkmeter. Men i de nærmest påfølgende åra var det ikke fløting i dette vassdraget i det hele tatt, før det i 1917 ble innmeldt over 47 000 kubikkmeter tømmer til fløting i dette vassdraget. Over 23 prosent av dette tømmeret nådde ikke Rokkas utløp ved Treseng. Dette tallet var eksepsjonelt i forhold til de tallene som ble oppgitt over «inneliggende» tømmer tidligere. Sannsynligvis var det nevnte fløtingsvolumet altfor stort i forhold til det fløtingsvannet man hadde til disposisjon i 1917. Og sjøl om mengden av nytt tømmer som ble innmeldt til fløting i 1918 var beskjedent, lå det fortsatt mye tømmer i elva også etter denne sesongen. Først i 1919 ble den «rensket» slik at det lå igjen bare 19 stokker. Et så lite kvantum brød man seg antakelig ikke om å mobilisere fløtere for å drive ut i 1920, da det ikke var innmeldt nytt fløtingstømmer.
Mye tyder på at det måtte tømmerleveranser med et visst volum til for at det skulle svare seg å organisere fløting i Rokka. I 1921 ble det fløtet drøyt 4 500 kubikkmeter tømmer i dette vassdraget. Deretter gikk det seks år før det på nytt ble fløting. Seinere var aktiviteten sporadisk – noen år ble det fløtet småkvanta, andre år ingenting i det hele tatt. Siste år jeg har kunnet finne informasjon om fløting i Rokka er 1943, men da var kvantumet så beskjedent som 145 kubikkmeter. Det har vært hevdet at Simen Simensen (1886-1977) fra Nedre Rotbakken i Rendalen var den siste fløtersjefen i Rokka, og at 1919 var siste fløtingsår. Dette kan naturligvis være stemme for den øvre delen av elveløpet, der Fiskvikrokkdalsdammen lå. Men i den nedre delen av vassdraget ble det åpenbart fløtet også seinere, om enn i mindre kvanta. Kanskje kan Fiskvikrokkdalsdammen ha vært brukt som vannreservoar også i denne perioden. Redusert aktivitet etter 1. verdenskrig hadde sannsynligvis to hovedårsaker – det store krakket i tømmermarkedet som inntrådte i 1920-21 og gikk over i en langvarig lavkonjunktur, og kanskje også et sterkt redusert forråd av salgbare tømmerdimensjoner i et skogbruk som var basert på naturlig gjenvekst etter harde hogster på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Da nye skogbestand begynte å vokse til etter 2. verdenskrig ble tømmeret i dette området hentet ut med lastebiler på nybygde skogsbilveger. I hovedvassdraget og noen av de større og mer lettfløtete sidevassdragene var det fortsatt stor aktivitet i de første årene etter krigen, men etter hvert gikk stadig mer av tømmertransporten over på lastebiler og jernbane der også. Fløtinga i Glommavassdraget ble avviklet etter 1985-sesongen.
SubjectInteriør fra ei av de såkalte tømmerkistene ved Fiskvikrokkdalsdammen i Rendalen. Dette er en steinfylt tømmerkistedam med sjeldne takoverbygg, bygd som vannreservoar for tømmerfløtinga i det nedenforliggende elveløpet. Nærmest damløpet, som ifølge et dokumentet fra Hedmark fylkeskommune skal være om lag 10 meter langt, 3 meter bredt og ender i et drøyt 1 meter høyt fall mot det nedenforliggende elveløpet, er det bygd to tømmerkasser med noenlunde kvadratiske tverrsnitt. Innvendig har de tømmerstokker som er laftet inn i «tømmerkassa» i et traktmønster, hvor det er lagt inn stein som skulle gi tyngde og virke stabiliserende. Disse konstruksjonene har saltak med stikketekking. I forlengelsen av de tilnærmet kvadratiske tømmerkistene som omgir damløpet er det bygd noe smalere forlengelser i samme teknikk. Disse har pulttak, som også er stikketekte. Alle overbygningene (røstene) er utført i bordkledd bindingsverk. Innvendig finner vi en gangbane mot dambrua over elveløpet. Takene har også gjort det mulig å lagre «nålene» – plankene som ble brukt til å stenge dammen for å skape et vannmagasin på motstrøms side – tørt utenom fløtingssesongen. På motstrøms side er damløpet forlenget med skådammer (skjermer) av tømmer. Ettersom elva kommer inn mot damstedet gjennom en kurve fra vest er den østre skådammen mye lengre enn den vestre.
I slutten av 1980-åra organiserte Hedmark fylkeskommune ei omfattende registrering av kulturminner etter tømmerfløtinga i fylket, som ble avviklet i 1985. Nedleggelsen av denne virksomheten gjorde mange av de nevnte kulturminnene til herreløst gods, som både var truet av intensjoner om å «restaurere» vassdragene ut fra helt andre hensyn og av langsiktig forfall. Til sammen ble 1 090 slike fløtingsrelaterte kulturminner ble besiktiget og beskrevet i Hedmark fylke. 36 av de registrerte og vurderte objektene lå i Rendalen kommune. Ett av dem de antikvariske myndighetene fant mest interessant var Fiskvikrokkdalsdammen, blant annet fordi at den, til trekonstruksjon å være, hadde stått seg svært godt til tross for at den lenge hadde ligget ubrukt. Dette skyldtes nok blant annet den sjeldne løsningen med takoverbygg over de steinfylte tømmerkistene i damarmene. «Vi har prioritert Fiskvikrokkdammen (Rokkdammen) i Rendalen høyest» skrev Hedmark fylkeskommunes prosjektansvarlige i en rapport som kom i 1991 («Flørningsinnretninger i Hedmark»). Tre år seinere ble det brukt en del ressurser på å sette anlegget i stand. Forretningsmannen John Fiskvik, som eier garden Nordre Fiskvik og har sæter like nord for Fiskvikrokkdalsdammen, så imidlertid at dette ikke var nok. Med økonomisk støtte fra Kulturminnefondet, NVE, Stiftelsen UNI, Hedmark fylkeskommune og Rendalen kommune – og sannsynligvis en god del egne midler – fikk han i 2017 organisert et større restaureringsprosjekt knyttet til dammen og ljørkoia der fløterne som regulerte dammen en gang hadde tak over hodet. Mye av det praktiske arbeidet ble overlatt til rendalsbedriftene Maskinentreprenør Per Hagen A/S og Lilleodden håndlaft A/S. Da dette fotografiet ble tatt – sommeren 2019 – sto det en plakat ved dammen hvor publikum kunne lese følgende:
«Flertallet av hele 32 registrerte damanlegg og fløtingsobjekter i Rendalen var som regel beliggende ved Storsjøen, Rena-vassdraget eller ifallende elver. Rokka og Fiskvikrokkdammen – sammen med Nordre Osa – var blant unntakene. Rokka renner ut i Glomma 4 km nord for Koppang. Dammen, som ble satt opp i 1858, er ca. 10 m lang (3-tre damgulv) og ca. 3 m bred. Damarmene har to særegne og sjeldne takoverbygde tømmerkister på hver side av Rokka, med åpning i det regulerbare midtpartiet. Under takene ble fløtningsutstyr – som nåler brukt til regulering – oppbevart. Bua over dammen sikret gode arbeidsforhold når dammen skulle «settes». Dambua (ljørkoie) rett øst for dammen ble også satt opp i 1858. Dammen ble sist brukt til tømmerfløting i 1919, og er en av få gjenværende og intakte tømmerkistedammer i landet. Dammen er en god representant for større tredammer brukt til tømmerfløting i landets største skogfylke Hedmark. Dammen ble delvis restaurert i 1994, men lekkasjer og råteskader gjør at den ikke kan «settes» ved for eksempel demonstrasjon av funksjon og/eller fløting». På bakgrunn av NVEs rapport av 2013 og Hedmark fylkeskommunes rapport av 2015 gjennomgår dammen en omfattende rehabilitering i 2017/2018 – hvor blant annet damgulv, dambru og flere stokker i oppstrøms damarmer skiftes. Tilgjengelighet for besøkende prioriteres med universell utforming, dambu rehabiliteres og det ryddes opp i området. Dette arbeidet antas å være klart senest 2019 – 100 år etter at sammen var i bruk i fløting for siste gang.
I Hedmark fylkeskommunes handlingsplan for fløtningsinnretninger» er Fiskvikrokkdalsdammen prioritert på topp i gruppen for «Høyt prioriterte anlegg». I denne gruppen finner man de anleggene som vurderes å ha den høyeste kulturhistoriske kildeverdien. Fiskvikrokkdalsdammen har som nålestikkedam en spesiell utforming. Den vurderes å være den eneste bevarte fløterdam i Hedmark hvor det også er takoverbygg over damarmene. På denne bakgrunn er det innvilget både offentlig og privat støte til omfattende rehabilitering av damgulvet samt istandsettelse av dammen for øvrig, slik at den ferdig restaurert kan «settes» (i alle fall delvis) og åpnes i forbindelse med kulturminnearrangementer og demonstrasjon av demningstypen. Lenger oppe i Rokka – mellom Fiskvikrokkdalen og Åkersrokkdalen – finnes «Gammeldammen», som definitivt også trenger å reddes. Fiskvikrokkdalsdammen inngår i merkingen av de gamle seterveiene til Fiskvikrokkdalen. God tur!»
Offisiell åpning av den nyrestaurerte dammen var berammet til kulturminnedagen 2019 – lørdag 7. september.
LitteraturreferanserØdegaard, Svein-Erik (1991): Fløtningsinnretninger i Hedmark. Prosjektrapport 1991. Fotostatkopiert rapport (261 s.) utgitt av Hedmark fylkeskommune [Kulturavdelingen], Fylkesmannen i Hedmark [Miljøvernavdelingen] og Glomdalsmuseet
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».