Fra et forsøksfelt med fjelledelgran (Abies lasiocarpa) i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Oppland. Her drev Det norske skogforsøksvesen -...

I 1928 tok Det norske Skogselskap initiativ til å få etablert et forsøksfelt for å «klargjøre gjenvekstmulighetene i fjellskog». Året etter ble det bestemt at forsøkene skulle legges til statsallmenningen på Hirkjølen. I 1930 startet man med å kartlegge jordbunn og vegetasjon, og i åra som fulgte ble det gjort forsøk med såing og planting av ulike skogdannende treslag, både norske og utenlandske. Dette arbeidet ble ledet av forstmannen Elias Mork, som da forsøksområdet på Hirkjølen ble etablert var i ferd med å fullføre et landbruksvitenskapelig doktorgradsarbeid om granskogens foryngelse i sine hjemtrakter i Namdalen. Her la han stor vekt på temperaturforholdenes betydning som vekstfaktor. Dette temaet opptok Mork også i tiåra som fulgte, da Hirkjølen ble hans viktigste forskningsmark. Her fikk han disponere et areal på cirka 15 000 dekar til forsøksaktiviteter. Bakgrunnen for denne satsinga var at mye av den norske skogen lå i høyereliggende strøk, og at det var bred enighet om at produksjonen også på slike arealer skulle optimaliseres. Følgelig ble det et mål å øke kunnskapen om fjellskogens biologi og det ble viktig å eksperimentere med ulike treslag og forskjellige skogbehandlingsstrategier i slike miljøer. Mork drev han så- og planteforsøk med både norske og utenlandske bartrær i ulike høydelag, og fortsatte han sine studier av vekstforhold med hovedfokus på klimafaktorene. Temperatur, nedbør og vind ble nøyaktig registret på 17 ulike meteorologiske observasjonsstasjoner i nærheten av ulike forsøksfelt. Data fra måleinstrumentene på disse stasjonene ble omhyggelig registrert gjennom hele sommersesongen. Mork utviklet også en egen metodikk for å kunne registrere vekstutviklinga i trærnes toppskudd over korte tidsspenn og tegne vekstkurver som ble analysert i forhold til meteorologske data. Han organiserte også hogstforsøk. Mork og mange i hans generasjon var opptatt av å forlate de selektive avvirkningene de kalte for «plukkhogster», for de hadde gitt et glissent skogbilde med mye ugras som begrenset mulighetene for naturlig gjenvekst av skogdannende trær. Dette problemet ble forsterket av at de gode frøårene var sjeldne i så høytliggende områder. Morks første alternativ var å anlegge digre flatehogster (600 dekar) hvor det skulle plantes. Mork kom snart til at det var mer hensiktsmessig å foreta stripehogster, lange om lag 100 meter brede snauflater. Her fikk plantingene noe bedre skjerming mot vind, samtidig som en også kunne håpe på positive effekter av frøspredning fra skogen ved kantsonene. Plantene på disse stripehogstene utviklet seg godt fram til begynnelsen av 1960-åra, da det kom flere sommere med frostnetter. Kulda la seg som «kaldluftsjøer» i de lavereliggende partier, og forårsaket frostskader som førte til at mange av plantene døde.

Elias Mork drev aktive feltstudier på Hirkjølen inntil han nådde pensjonsalderen i 1967. I tiåra som fulgte var det ikke lenger like stort fokus på å utvikle høyproduktiv skog i fjellegnene. Fra omkring 1990 ble skogforskernes bruk av Hirkjølen reorientert – fra et ensidig fokus utnytting av markas produksjonsevne til tømmerproduksjon til et «flersidig skogbruk» med større bevissthet knyttet til økologiske hensyn og friluftslivsinteresser. I nyere tid har den statlige skogadministrasjonen og fagmiljøet ved Norsk institutt for skogforskning utarbeidet såkalte flerbruksplaner for området. Disse planene legger til rette for tømmerproduksjon, biologisk vern, friluftsliv og framtidig skog- og naturforskning. Arealene er tilrettelagt for naturturisme med stier hvor det er skilting som forteller om Hirkjølen som arena for skogforskning og om den naturlige floraen og faunaen i dette fjellområdet.

Collapse text