![Fra et forsøksfelt med lerk (Larix Europæa eller Larix decidua) og fjelledelgran (Abies lasiocarpa) i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Oppland. Her drev Det norske skogforsøksvesen - særlig representert ved forsøksleder, seinere professor Elias Mork (1897-1974) - omfattende så- og planteforsøk fra begynnelsen av 1930-åra til slutten av 1960-åra. De spredte og forholdsvis grove stammene i forgrunnen på dette fotografiet er lerketrær, det tettere bestandet i bakgrunnen er fjelledelgran. Småtrærne som kommer opp i den glisne lerkeskogen er imidlertid fjelledelgranplanter som har spredd seg fra feltet nedenfor. Lerketrærne ser ikke ut til å være sjølforyngende her. De plantete, voksne trærne er imidlertid i hovedsak rettvokste og fine, unntaket er noen få som hadde vært utsatt for toppbrekk, antakelig på grunn av vintersnøen.
Det var egentlig lerketrærne Elias Mork hadde størst tro på i denne forsøksvirksomheten, til tross for at frøet var hentet fra Sandvik-proveniensen fra Tingvoll på Nord-Møre, som var kommet dit fra Skottland, men antakelig hadde sitt genetiske opphav i Mellom-Europa. Denne proveniensen hadde imponerende høydetilvekst, men toppskuddene hadde lett for å fryse når sommersesongen var kjølig. Mork skrev følgende:
«Selv om denne lerkeproveniens synes å være for svak, så klarer plantene seg meget bedre i skoggrensa enn vår egen furu og gran fra 700 m. o. h. Lerk er således et tre som kan vokse selv om sommertemperaturen er forholdsvis lav. Lerk er godt skikket som fjelltre, og kan man få lerkefrø fra Nord-Sibir, ville planter av slikt frø være utmerket når man skal plante snøskjermer langs jernbaner på fjellovergangene til Vestlandet og Trøndelag. Lerk er morstandsdyktig mot uttørring under vegetasjonshvilen [vinterhalvåret], da den feller nålene om høsten.»
At lerkebestandet her ble så glissent kom av at bestandet, som opprinnelig var plantet i 2 meters forband, ble utsatt for et lusangrep. Mork sørget for at plantetettheten ble halvert, og da ble plantene grønne og friske igjen.
Det nedenrforstående fjelledelgranbestandet står derimot fortsatt tett. Trestammene er - når en tar alderen i betraktning - forholdsvis slanke med mye tørr småkvist, noe som blant annet henger sammen med tett planting der sollyset bare når greiene i kronesjiktet. Elias Mork hadde stor tro på dette treslaget i norsk fjellskogbruk. Tidlig i 1960-åra skrev han blant annet følgende:
«Abies lasiocarpa, som man også kan kalle fjelledelgran, synes å ha vokst 25 år i 970 m. o. h. å trives bra. Det er sjelden å se frostskader på toppskuddene etter kalde somre. I forhold til norsk gran av høyereliggende proveniens vokser den betydelig bedre, og de største trær i 970 m. o. h. er nå ca. 4,6 m høye. Det blir en gjennomsnittlig høydetilvekst i løpet av de 25 første år etter utplantning på ca. 18 cm. pr. år. Skuddene på Abies lasiocarpa er meget stive og sterke mot snøbrekk, og toppbrekk er det praktisk talt intet av. Hvis den fortsetter og vokse og trives som den har gjort hittil, er det et tre som bør prøves i våre høyereliggende løvskoglier.»
Fjelledelgranproveniensen Mork testet var hentet i drøyt 2000 meters høyde over havet i Oregon i USA. Den var med andre ord flyttet 16 breddegrader nordover fra sitt opphav, men også 1080 meter nedover i forhold til opprinnelig høydelag.
Morks yngre kollega Knut Solbraa skrev i en brosjyre som ble utarbeidet for turgåere i området at «Fjelledelgran har hatt en gjennomsnittlig produksjon på nesten 0,9 kubikkmeter per dekar og år. Dette er tre ganger så mye som vår gran ville klart.»](https://dms-cf-01.dimu.org/image/03348SYny7p6?dimension=1200x1200)
License information
-
License
Attribution-NoDerivs (CC BY-ND)
-
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Fra et forsøksfelt med lerk (Larix Europæa eller Larix decidua) og fjelledelgran (Abies lasiocarpa) i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Opp...
I 1928 tok Det norske Skogselskap initiativ til å få etablert et forsøksfelt for å «klargjøre gjenvekstmulighetene i fjellskog». Året etter ble det bestemt at forsøkene skulle legg ...
I 1928 tok Det norske Skogselskap initiativ til å få etablert et forsøksfelt for å «klargjøre gjenvekstmulighetene i fjellskog». Året etter ble det bestemt at forsøkene skulle legges til statsallmenningen på Hirkjølen. I 1930 startet man med å kartlegge jordbunn og vegetasjon, og i åra som fulgte ble det gjort forsøk med såing og planting av ulike skogdannende treslag, både norske og utenlandske. Dette arbeidet ble ledet av forstmannen Elias Mork, som da forsøksområdet på Hirkjølen ble etablert var i ferd med å fullføre et landbruksvitenskapelig doktorgradsarbeid om granskogens foryngelse i sine hjemtrakter i Namdalen. Her la han stor vekt på temperaturforholdenes betydning som vekstfaktor. Dette temaet opptok Mork også i tiåra som fulgte, da Hirkjølen ble hans viktigste forskningsmark. Her fikk han disponere et areal på cirka 15 000 dekar til forsøksaktiviteter. Bakgrunnen for denne satsinga var at mye av den norske skogen lå i høyereliggende strøk, og at det var bred enighet om at produksjonen også på slike arealer skulle optimaliseres. Følgelig ble det et mål å øke kunnskapen om fjellskogens biologi og det ble viktig å eksperimentere med ulike treslag og forskjellige skogbehandlingsstrategier i slike miljøer. Mork drev han så- og planteforsøk med både norske og utenlandske bartrær i ulike høydelag, og fortsatte han sine studier av vekstforhold med hovedfokus på klimafaktorene. Temperatur, nedbør og vind ble nøyaktig registret på 17 ulike meteorologiske observasjonsstasjoner i nærheten av ulike forsøksfelt. Data fra måleinstrumentene på disse stasjonene ble omhyggelig registrert gjennom hele sommersesongen. Mork utviklet også en egen metodikk for å kunne registrere vekstutviklinga i trærnes toppskudd over korte tidsspenn og tegne vekstkurver som ble analysert i forhold til meteorologske data. Han organiserte også hogstforsøk. Mork og mange i hans generasjon var opptatt av å forlate de selektive avvirkningene de kalte for «plukkhogster», for de hadde gitt et glissent skogbilde med mye ugras som begrenset mulighetene for naturlig gjenvekst av skogdannende trær. Dette problemet ble forsterket av at de gode frøårene var sjeldne i så høytliggende områder. Morks første alternativ var å anlegge digre flatehogster (600 dekar) hvor det skulle plantes. Mork kom snart til at det var mer hensiktsmessig å foreta stripehogster, lange om lag 100 meter brede snauflater. Her fikk plantingene noe bedre skjerming mot vind, samtidig som en også kunne håpe på positive effekter av frøspredning fra skogen ved kantsonene. Plantene på disse stripehogstene utviklet seg godt fram til begynnelsen av 1960-åra, da det kom flere sommere med frostnetter. Kulda la seg som «kaldluftsjøer» i de lavereliggende partier, og forårsaket frostskader som førte til at mange av plantene døde.
Elias Mork drev aktive feltstudier på Hirkjølen inntil han nådde pensjonsalderen i 1967. I tiåra som fulgte var det ikke lenger like stort fokus på å utvikle høyproduktiv skog i fjellegnene. Fra omkring 1990 ble skogforskernes bruk av Hirkjølen reorientert – fra et ensidig fokus utnytting av markas produksjonsevne til tømmerproduksjon til et «flersidig skogbruk» med større bevissthet knyttet til økologiske hensyn og friluftslivsinteresser. I nyere tid har den statlige skogadministrasjonen og fagmiljøet ved Norsk institutt for skogforskning utarbeidet såkalte flerbruksplaner for området. Disse planene legger til rette for tømmerproduksjon, biologisk vern, friluftsliv og framtidig skog- og naturforskning. Arealene er tilrettelagt for naturturisme med stier hvor det er skilting som forteller om Hirkjølen som arena for skogforskning og om den naturlige floraen og faunaen i dette fjellområdet.
About the object
- IdentifierSJF-F.012800
- Avbildet stedNorge Oppland Ringebu Hirkjølen Skjerdingfjellsikker
- Specific subject termsKlima Meteorologi Skogforskning Skogforsøk Lerk (Larix) Fjelledelgran (Abies lasiocarpa)
-
Subject
Fra et forsøksfelt med lerk (Larix Europæa eller Larix decidua) og fjelledelgran (Abies lasiocarpa) i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Oppland. Her drev Det norske skogforsøksvesen - særlig representert ved forsøksleder, seinere professor Elias Mork (1897-1974) - omfattende så- og planteforsøk fra begynnelsen av 1930-åra til slutten av 1960-åra. De spredte og forholdsvis grove stammene i forgrunnen på dette fotografiet er lerketrær, det tettere bestandet i bakgrunnen er fjelledelgran. Småtrærne som kommer opp i den glisne lerkeskogen er imidlertid fjelledelgranplanter som har spredd seg fra feltet nedenfor. Lerketrærne ser ikke ut til å være sjølforyngende her. De plantete, voksne trærne er imidlertid i hovedsak rettvokste og fine, unntaket er noen få som hadde vært utsatt for toppbrekk, antakelig på grunn av vintersnøen.
Det var egentlig lerketrærne Elias Mork hadde størst tro på i denne forsøksvirksomheten, til tross for at frøet var hentet fra Sandvik-proveniensen fra Tingvoll på Nord-Møre, som var kommet dit fra Skottland, men antakelig hadde sitt genetiske opphav i Mellom-Europa. Denne proveniensen hadde imponerende høydetilvekst, men toppskuddene hadde lett for å fryse når sommersesongen var kjølig. Mork skrev følgende:
«Selv om denne lerkeproveniens synes å være for svak, så klarer plantene seg meget bedre i skoggrensa enn vår egen furu og gran fra 700 m. o. h. Lerk er således et tre som kan vokse selv om sommertemperaturen er forholdsvis lav. Lerk er godt skikket som fjelltre, og kan man få lerkefrø fra Nord-Sibir, ville planter av slikt frø være utmerket når man skal plante snøskjermer langs jernbaner på fjellovergangene til Vestlandet og Trøndelag. Lerk er morstandsdyktig mot uttørring under vegetasjonshvilen [vinterhalvåret], da den feller nålene om høsten.»
At lerkebestandet her ble så glissent kom av at bestandet, som opprinnelig var plantet i 2 meters forband, ble utsatt for et lusangrep. Mork sørget for at plantetettheten ble halvert, og da ble plantene grønne og friske igjen.
Det nedenrforstående fjelledelgranbestandet står derimot fortsatt tett. Trestammene er - når en tar alderen i betraktning - forholdsvis slanke med mye tørr småkvist, noe som blant annet henger sammen med tett planting der sollyset bare når greiene i kronesjiktet. Elias Mork hadde stor tro på dette treslaget i norsk fjellskogbruk. Tidlig i 1960-åra skrev han blant annet følgende:
«Abies lasiocarpa, som man også kan kalle fjelledelgran, synes å ha vokst 25 år i 970 m. o. h. å trives bra. Det er sjelden å se frostskader på toppskuddene etter kalde somre. I forhold til norsk gran av høyereliggende proveniens vokser den betydelig bedre, og de største trær i 970 m. o. h. er nå ca. 4,6 m høye. Det blir en gjennomsnittlig høydetilvekst i løpet av de 25 første år etter utplantning på ca. 18 cm. pr. år. Skuddene på Abies lasiocarpa er meget stive og sterke mot snøbrekk, og toppbrekk er det praktisk talt intet av. Hvis den fortsetter og vokse og trives som den har gjort hittil, er det et tre som bør prøves i våre høyereliggende løvskoglier.»
Fjelledelgranproveniensen Mork testet var hentet i drøyt 2000 meters høyde over havet i Oregon i USA. Den var med andre ord flyttet 16 breddegrader nordover fra sitt opphav, men også 1080 meter nedover i forhold til opprinnelig høydelag.
Morks yngre kollega Knut Solbraa skrev i en brosjyre som ble utarbeidet for turgåere i området at «Fjelledelgran har hatt en gjennomsnittlig produksjon på nesten 0,9 kubikkmeter per dekar og år. Dette er tre ganger så mye som vår gran ville klart.»
- Type Photograph
Send an inquiry
Your message will be sent to Anno Norsk skogmuseum.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».