Granbestand i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Oppland. Her drev Det norske skogforsøksvesen - særlig representert ved forsøksleder, seine...
I 1928 tok Det norske Skogselskap initiativ til å få etablert et forsøksfelt for å «klargjøre gjenvekstmulighetene i fjellskog». Året etter ble det bestemt at forsøkene skulle legg ...
I 1928 tok Det norske Skogselskap initiativ til å få etablert et forsøksfelt for å «klargjøre gjenvekstmulighetene i fjellskog». Året etter ble det bestemt at forsøkene skulle legges til statsallmenningen på Hirkjølen. I 1930 startet man med å kartlegge jordbunn og vegetasjon, og i åra som fulgte ble det gjort forsøk med såing og planting av ulike skogdannende treslag, både norske og utenlandske. Dette arbeidet ble ledet av forstmannen Elias Mork, som da forsøksområdet på Hirkjølen ble etablert var i ferd med å fullføre et landbruksvitenskapelig doktorgradsarbeid om granskogens foryngelse i sine hjemtrakter i Namdalen. Her la han stor vekt på temperaturforholdenes betydning som vekstfaktor. Dette temaet opptok Mork også i tiåra som fulgte, da Hirkjølen ble hans viktigste forskningsmark. Her fikk han disponere et areal på cirka 15 000 dekar til forsøksaktiviteter. Bakgrunnen for denne satsinga var at mye av den norske skogen lå i høyereliggende strøk, og at det var bred enighet om at produksjonen også på slike arealer skulle optimaliseres. Følgelig ble det et mål å øke kunnskapen om fjellskogens biologi og det ble viktig å eksperimentere med ulike treslag og forskjellige skogbehandlingsstrategier i slike miljøer. Mork drev han så- og planteforsøk med både norske og utenlandske bartrær i ulike høydelag, og fortsatte han sine studier av vekstforhold med hovedfokus på klimafaktorene. Temperatur, nedbør og vind ble nøyaktig registret på 17 ulike meteorologiske observasjonsstasjoner i nærheten av ulike forsøksfelt. Data fra måleinstrumentene på disse stasjonene ble omhyggelig registrert gjennom hele sommersesongen. Mork utviklet også en egen metodikk for å kunne registrere vekstutviklinga i trærnes toppskudd over korte tidsspenn og tegne vekstkurver som ble analysert i forhold til meteorologske data. Han organiserte også hogstforsøk. Mork og mange i hans generasjon var opptatt av å forlate de selektive avvirkningene de kalte for «plukkhogster», for de hadde gitt et glissent skogbilde med mye ugras som begrenset mulighetene for naturlig gjenvekst av skogdannende trær. Dette problemet ble forsterket av at de gode frøårene var sjeldne i så høytliggende områder. Morks første alternativ var å anlegge digre flatehogster (600 dekar) hvor det skulle plantes. Mork kom snart til at det var mer hensiktsmessig å foreta stripehogster, lange om lag 100 meter brede snauflater. Her fikk plantingene noe bedre skjerming mot vind, samtidig som en også kunne håpe på positive effekter av frøspredning fra skogen ved kantsonene. Plantene på disse stripehogstene utviklet seg godt fram til begynnelsen av 1960-åra, da det kom flere sommere med frostnetter. Kulda la seg som «kaldluftsjøer» i de lavereliggende partier, og forårsaket frostskader som førte til at mange av plantene døde.
Elias Mork drev aktive feltstudier på Hirkjølen inntil han nådde pensjonsalderen i 1967. I tiåra som fulgte var det ikke lenger like stort fokus på å utvikle høyproduktiv skog i fjellegnene. Fra omkring 1990 ble skogforskernes bruk av Hirkjølen reorientert – fra et ensidig fokus utnytting av markas produksjonsevne til tømmerproduksjon til et «flersidig skogbruk» med større bevissthet knyttet til økologiske hensyn og friluftslivsinteresser. I nyere tid har den statlige skogadministrasjonen og fagmiljøet ved Norsk institutt for skogforskning utarbeidet såkalte flerbruksplaner for området. Disse planene legger til rette for tømmerproduksjon, biologisk vern, friluftsliv og framtidig skog- og naturforskning. Arealene er tilrettelagt for naturturisme med stier hvor det er skilting som forteller om Hirkjølen som arena for skogforskning og om den naturlige floraen og faunaen i dette fjellområdet.
På lokaliteten der dette fotografiet ble tatt sto et skilt med følgende tekst:
«Dette åpne feltet ble brukt til overvintring av planter fra andre planteskoler. Plantene ble plantet midlertidig om høsten, og kunne settes ut i skogen før veksten startet våren etter. Planter direkte fra lavereliggende planter ville ha startet veksten for tidlig og vært utsatt for frost- og tørkeskader.
Omkring feltet ble det plantet gran i 1933. Til tross for 1020 om over havet er veksten forholdsvis bra, og det er lite skader. Fjellet ovenfor gir ly mot vind og gir et gunstig lokalklima. Det er plantet vesentlig tettere enn vi ville gjort i dag.»
Skiltet har logoene til Statskog, Skogbrukets kursinstitutt og Norsk institutt for bioøkonomi.
Granbestand i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Oppland. Her drev Det norske skogforsøksvesen - særlig representert ved forsøksleder, seinere professor Elias Mork (1897-1974) - omfattende så- og planteforsøk fra begynnelsen av 1930-åra til slutten av 1960-åra. Dette fotografiet er tatt mot kanten av et nylig tynnet, men likevel ganske tett granbestand om lag 1020 meter over havet. Om dette feltet skrev forstmannen Knut Solbraa i en veileder til turgåere i dette området:
«Videre oppover passerer vi igjennom en litt eldre (1933) granplantning på 1020 m.o.h. Gjennomsnittsproduksjonen ligger også her på 1/3 kubikkmeter per dekar og år. Et åpent felt inne i bestandet ble brukt til å overvintre planter til denne delen av forsøksområdet. Selvom frøformering går dårlig i denne høyden, vokser grana brukbart. Det er plantet tettere enn vi ville gjort i dag. Trærne har derfor smale kroner med rik utvikling av lav på greiner og stamme. Dette granbestandet ligger nær den øverste grensen for hvor det er mulig å få gran til å danne sammenhengende skog. Dette kalles granas alpine skoggrense. Selvom enkete trær kan vokse noe høyere, er sommeren egentlig for kort for treslaget over skoggrensen. Denne grensen bestemmes av høyden over havet, helningsretning og vindpåvirkning. Sterk vind senker temperaturen ved å hindre soloppvarming ved bakken og av nålene. Dette bestandet ligger lunt under Skjerdingfjell og heller mot sydvest. Det har derfor en heldig plassering. Skoggrensen er 50 m høyere her enn på østsiden av fjellet. Utenom slike gunstige voksesteder kan skoggrensen ligge mer enn 300 m lavere andre steder på Østlandet.»
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».