Utsikt fra sørhellinga av Skjerdingfjell mot Hirkjølen lengst øst i Ringebu kommune i Oppland, i grensetraktene mot Stor-Elvdal i Hedmark. Bildet er tatt fra drøyt 1 000 meter over...
Like nedenfor det stedet der dette fotografiet er tatt sto ei informasjonstavle med følgende tekst:
«SKOGGRENSA I OMRÅDET
"Skoggrensa" på Hirkjølen er definert av professor Mork s ...
Like nedenfor det stedet der dette fotografiet er tatt sto ei informasjonstavle med følgende tekst:
«SKOGGRENSA I OMRÅDET
"Skoggrensa" på Hirkjølen er definert av professor Mork som et sted i fjellskogen hvor avstanden mellom de enkelte trær, som må være minst 3 m høye blir større enn 30 m. "Tregrensa" finner vi høyere opp med spredtstående trær som minst har en høyde på 2 m. Skog og tregensene ble i 1930 kartlagt ved hjelp av theodolitt og nedtegnet som vist på kartet. [Illustrasjon på plakaten] I Vestlia gikk skoggrensa opp til 1055 moh. - mens den i Østlia stoppet ved 1000 moh.
Endringer
Skoggrenas er senere kartlagt ved hjelp av laserscanning, GIS-verktøy og feltmålinger. Ny og gammel skoggrense ser du på kartet.
I løpet av de siste 80 årene har skoggrensa hevet seg, slik at den i dag minner om tregrensa fra 1930. Spesielt gjelder dette dalformige innsenkninger i fjellet hvor jordsmonnet tillater etablering av skog. Den største hevningen av skoggrensa er på 50 høydemeter, og arealet over skoggrensa har blitt redusert med ca. 12 % i løpet av perioden. Hevingen av skoggrensa anser vi som en effekt av et varmere klima. På basis av undersøkelsene på 1930-tallet uttrykker Mork uttrykkelig at han anser skoggrensa som klimatisk betinget, selv om han nøye beskriver hvordan seterbruket påvirker skogen.»
Informasjonsskiltet er oppsatt i samarbeid mellom Norsk institutt for skog og landskap, Statskog Lillehammer og Skogbrukets kursinstitutt.
SubjectUtsikt fra sørhellinga av Skjerdingfjell mot Hirkjølen lengst øst i Ringebu kommune i Oppland, i grensetraktene mot Stor-Elvdal i Hedmark. Bildet er tatt fra drøyt 1 000 meter over havet ned mot et fjellplatå som ligger om lag 800 meter over havet. I 1928 tok Det norske Skogselskap initiativ til å få etablert et forsøksfelt for å «klargjøre gjenvekstmulighetene i fjellskog». Året etter ble det bestemt at forsøkene skulle legges til statsallmenningen på Hirkjølen. I 1930 startet man med å kartlegge jordbunn og vegetasjon, og i åra som fulgte ble det gjort forsøk med såing og planting av ulike skogdannende treslag, både norske og utenlandske. Dette arbeidet ble ledet av forstmannen Elias Mork (1897-1974), som da forsøksområdet på Hirkjølen ble etablert var i ferd med å fullføre et landbruksvitenskapelig doktorgradsarbeid om granskogens foryngelse i sine hjemtrakter i Namdalen. Her la han stor vekt på temperaturforholdenes betydning som vekstfaktor. Slike forhold var han også opptatt av også i tiåra som fulgte, da Hirkjølen ble hans viktigste forskningsmark. Her drev han så- og planteforsøk med både norske og utenlandske bartrær i ulike høydelag, og her fortsatte han sine studier av vekstforhold med betydelig fokus på klimafaktorene. I forgrunnen ser vi det øverste av Morks plantefelt med blant annet lerketrær og gran. Grana er av en proveniens fra Tynset i Nord-Østerdalen, lerka fra det kjente Sandvik-bestandet i Tingvoll på Nord-Møre. Etter å ha fulgt vekstutviklinga fram til omkring 1960 konkluderte Mork at lerk var et godt fjelltre, men at Sandvik-proveniensen var noe for «svak» i dette klimaet. Han mente derfor at det ville gått langt bedre med om plantene hadde vært drevet fram av lerkefrø fra Nord-Sibir. Om granskogen her har den yngre forstmannen Knut Solbraa blant annet skrevet «Her oppe er sommeren ofte for kort til at granplanter rekker å avslutte veksten for høsten. De nye og umodne skuddene vil da fryse senhøstes. Plantehøydene blir derfor ikke større enn vanlig snødybde. Dette viser at det ikke er mulig å flytte skoggrensen ved slik planting.» Både grana og lerka på dette feltet har åpenbart nådd helt andre høyder som langt overstiger snødybden, men de som vandrer i dette området vil ha observert at det knapt er gjenvekst av bartrær rundt dette forsøksfeltet. Derimot er det atskillig tettere bjørkeskog omkring feltet enn det var i Morks tid. Dette kan dels forklares med redusert husdyrbeite, muligens også med klimaendringer. Mork hadde en meteorologisk stasjon der han registrerte temperaturvekslinger og vindforhold. Fra omkring 1990 ble skogforskernes bruk av Hirkjølen reorientert – fra et hovedfokus på produksjonsvolumer til «flersidig skogbruk», som da var blitt et sentralt begrep i norsk skogpolitikk.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».