Skogbilde fra Rendalens statsallmenning i Gutulia øst for Femundsjøen i Hedmark. Fotografiet ble tatt sommeren 1915 av botanikeren og skogforskeren Oscar Hagem (1885-1983). I sin t...

About the object

• IdentifierSJF-F.012648
• Avbildet stedNorge Hedmark Engerdal Femundsmarka Gutuliasikker
• Specific subject termsFuru (Pinus sylvestris) Skog Skogforyngelse Naturfredning
• SubjectSkogbilde fra Rendalens statsallmenning i Gutulia øst for Femundsjøen i Hedmark. Fotografiet ble tatt sommeren 1915 av botanikeren og skogforskeren Oscar Hagem (1885-1983). I sin tekstkommentar til dette motivet først og fremst vært opptatt av den digre furua som står sentralt i bildet, og som Hagem mente måtte være cirka 450 år gammel. Han målte diameteren til 17 tommer 8 alen over bakken. I publiserte Hagem dette bildet i en artikkel der han tok til orde for fredning av skog, ikke bare av enkelttrær, som dette. I 1910 vedtok Stortinget Norges første naturfredningslov. «Loven har været anvendt til fredning av sjeldne planter og gamle trær, men nogen egentlig naturfredning er endnu ikke kommet istand hos os. Og dog er dette det vigtigste. Vi taper meget mindre om en eller to sjeldne planter blir utryddet av vor flora, end om vi f. eks. en dag er uten et stykke urørt natur, hvad enten det gjælder en vestlandsk lynghei, en sørlandsk ekeskog eller en østlandsk furu- eller granskog», mente Hagem. Han var med andre ord ikke fornøyd med fredning av små planteforekomster eller spesielle treindivider. I stedet ville den skogforskende botanikeren har arealfredninger som monnet, slik at det ble mulig å ta vare på større økosystemer. Hagem hadde sjøl stevet med å finne urørt furuskog til sine undersøkelser, men etter råd fra gode kolleger i den statlige skogetaten hadde han lagt ut på ekskursjon i traktene mellom Femunds østre bredd og svenskegrensa, lengst nordøst i Hedmark fylke. Her var det et område med om lag 50 kvadratkilometer fjellskog, som den statlige skogetaten ikke hadde hatt drifter i. Helt uberørt av menneskelig aktivitet var det likevel ikke, for det lå et par sætrer i området, og eierne hadde hentet bygningstømmer, gjerdevirke og brensel fra nærmiljøet rundt sætrene, og de hadde hatt ku og sau på beite i området. Samisk reinbeitebruk var også under reetablering. Mennesker kan vel også ha forårsaket noen av de skogbrannene Hagem fant spor etter. Han mente likevel at dette området var så interessant og lite menneskepåvirket at det burde fredes cirka 100 dekar omkring Gutulisjøen som «et omraade med endnu urørt furuskog». Hagem foreslo et utsnitt som omfattet «snaufjeld og skog, lidt god skog, meget fjeldskog og dertil fiskevand og fiskeelver». Han registrerte at grana var i ferd med å trenge inn området, men det betraktet han som en interessant, naturlig prosess, og poengterte at det arealet han foreslo å frede samtidig kunne brukes som et forsøksfelt der han og hans kolleger kunne studere foryngelsesforhold og dynamikk mellom furu og gran i et miljø der mennesker i svært liten utstrekning påvirket bestandsutviklinga. Skogfredningstanken ble i første omgang realisert ved Vaggatem i Finnmark og i ved Røsvatnet i Nordland. Først i 1968 ble Gutulia nasjonalpark etablert, for «å bevare et i det vesentlige urørt skog-, myr- og fjellområde, bevare det naturlige biologiske mangfoldet med et egenartet plante- og dyreliv, og å verne om kulturminner». Med unntak av kulturminnene falt begrunnelsene for å frede dette området godt sammen med Hagems argumentasjon over 50 år tidligere.
• Type Photograph