Portrett av folkeminnesamleren, zoologen og forstmannen Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885). Han er portrettert i ei jakke eller en frakk med brede slag, og med vest og kvit skjo...

Peter Christen Asbjørnsen var sønn av glassmester Anders Asbjørnsen (1776-1849) og kona Thurine Elisabeth f. Bruun (1789-1845) i Kristiania. Mens sønnen var barn drev Anders Asbjørnsen en glassmesterforretning i Dronningens gate med livlig omsetning og svenner som stort sett ble rekruttert fra bygdene på Østlandet. Faren ville gjerne at sønnen skulle studere, og sendte ham til en kapellan på Ringerike, som tilbød artiumskurs. Asbjørnsen fullførte ikke kurset, men ble kjent med bondesønnen Jørgen Moe (1813-1882), som kom til å bli en nær venn og viktig samarbeidspartner i hans voksne liv. Mens Asbjørnsen strevde med artiumsfagene gikk farens glassmesterforretning konkurs, noe som vanskeliggjorde sønnens utdanningsmuligheter. Som 21-åring greide han likevel å ta artium. Deretter virket han som huslærer i en velstående bondefamilie en periode. Asbjørnsen leste mye og tilegnet seg brede kunnskaper. Muligens drømte han om å bli skjønnlitterær forfatter, men økonomien var skral. I huslærerperioden begynte Asbjørnsen å arbeide med folkelige fortellertradisjoner, først i samarbeid med presten Andreas Faye (1802-1869). I 1837 fikk han endelig avlagt «anneneksamen» og kunne dermed begynne å studere medisin. Dette var imidlertid ikke den eneste interessen som la beslag på Asbjørnsens oppmerksomhet. Han og ungdomsvennen Jørgen Moe ble enige om å utgi ei samling norske folkeeventyr sammen. Boka kom ved årsskiftet 1841-1842. Den ble omdiskutert, særlig av språkpolitiske årsaker, for Asbjørnsen og Moe brukte ord og vendinger som var hentet fra folkelig talemål og brøt med elitens danske språknorm. Folkeeventyrene ble imidlertid populært lesestoff, viktige for utviklinga av den nasjonale identiteten. Arbeidet ble videreført med utgivelsen av «Norske Huldre-eventyr og Folkesagn» i perioden 1845-1848. Litterært sett var disse utgivelsene en suksess, men tradisjonsstoffet ble samlet og nedtegnet uten offentlig støtte, og imponerende opplagstall gav ikke like imponerende økonomisk utbytte. Og Asbjørnsen var ikke særlig flink til å forvalte knappe økonomiske ressurser. Følgelig måtte han holde det gående med det en biograf har kalt «litterært dagarbeide» - oversettelser og populærvitenskapelige bearbeidelser av materiale fra fagområder som naturhistorie, geografi, historie og agrarøkonomi. Det største arbeidet hans var «Naturhistorie for Ungdommen» (1838-1848), et seksbindsverk med til sammen 2 000 sider. Drømmen om ei akademisk karriere fikk et løft i slutten av 1840-åra, da han fikk stipend for å drive marinbiologiske undersøkelser. På dette området kom han imidlertid etter hvert i skyggen av presten Michael Sars (1805-1869), som gjorde seg internasjonalt bemerket og etter hvert fikk et professorat i zoologi ved Universitetet i Oslo. I 1855 gav Asbjørnsen ut boka «Om Skovene og et ordnet Skovbrug i Norge», etter å ha lest bøker med beslektet tematikk fra flere av nabolandene. Dette var bakgrunnen for at han i 1856 fikk reise til Tharand i Sachsen for å studere nettopp forstvitenskap ved akademiet i Tharand. Etter hjemkomsten ble Asbjørnsen først sendt til Sør- og Vestlandet for å undersøke skogforholdene der. I 1860 ble han utnevnt til forstmester i Trøndelag, der den største utfordringen ble å dokumentere fellesskapets allmenningsretter. Asbjørnsen ble leie av kranglete trøndske bønder og lengtet tilbake til vennekretsen i hovedstaden. I 1864 fikk han et nytt statsstipend, denne gangen for å sette seg inn i hvordan befolkningen i avskogete områder nyttiggjorde seg tørket myrtorv som brensel. Etter å ha observert brenntorvproduksjon i Danmark, Hannover, Oldenburg og Nederland, vente han tilbake til Kristiania, der han ble ansatt som statens torvmester. I denne stillingen fikk han i gang brenntorvproduksjon som skulle lette presset på skogene i mange norske bygder. Asbjørnsen ble pensjonert fra torvmesterembetet i 1876.

Et Asbjørnsen-portrett som minner om dette, men som har fokus på den venstre sida av ansiktet, har siden 1997 prydet den norske 50-kronerseddelen.

Collapse text