Stor tjæremile i Dividalen i Målselv i Troms, fotografert sommeren 1913. Mila var plassert i ei bakkehelling i et landskap med furu- og bjørkeskog. Dette fotografiet er tatt fra ov...

About the object

• IdentifierSJF-F.012642
• Avbildet stedNorge Troms Målselv Dividalensikker
• Specific subject termsTjærebrenning Tjæremile
• Subject

  Stor tjæremile i Dividalen i Målselv i Troms, fotografert sommeren 1913. Mila var plassert i ei bakkehelling i et landskap med furu- og bjørkeskog. Dette fotografiet er tatt fra oversida, og på et tidspunkt da mila var utbrent. Følgelig ser vi ned på miletomta, som framsto som framsto som en skålformet forsenkning med en liten, rund haug i sentrum, og med ei steinfri jordoverflate. Langs ytterkantene stikker det ut ender av bjørkerajer, som var en del av underlaget for den «fremre» delen av milebotnen.

  Ei tjæremile måtte ha skålformet botn, med helling inn mot sentrum. En stor del av botnen ble gjerne gravd ned i bakken, mens den ytre delen ble lagd av tre, med støttestenger som bar milebotnen. Mange av støttestengene var lagd av trestammer med kløftet topp, som støttet opp lunner som lå konsentrisk, og som bar et tett lag av radiært orienterte rajer. I denne mila fra Dividalen var disse treelementene i hovedsak lagd av bjørk. Oppå dem igjen ble det plassert et lag av lyngtorv med lyngsida ned. Oversida av torvdekket ble deretter jamnet med jord fra miletomta. Før brøstet ble reist hadde tjærebrennerne gravd ei grøft fra sentrum av miletomta for røret som skulle føre tjæren ut av mila. På den tida dette fotografiet ble tatt var det vanlig å lage slike rør av en tømmerstokk som hadde om lag samme diameter som renna. Dette elementet ble plassert i den nevnte grøfta, med et inntakshull under det laveste punktet i milebotnen. Før tjæreveden kunne legges inn måtte hele milebotnen dekkes med neverflak, som ble «taklagt» (slik at ovenforliggende flak alltid overlappet de nedenforliggende, som takstein). Ved milas sentrum skulle det være flere lag med never, og den måtte tilpasses omhyggelig, slik at all den dyrebare tjæra sivet ned i inntakshullet, ikke ned i underliggende jordlag. Inntakshullet ble gjerne dekket med litt kvist, som skulle forebygge at avløpet tettet seg. Så kunne den tyririke mileveden plassert. Først la tjærebrennerne et lag med langved, med lengderetningen som stråler ut fra milas sentrum. På dette underlaget bygde de mila videre ved å legge ringer av kortere vedkabber fra sentrum og utover. Kabbene skulle alltid ligge med de groveste endene utovervendt. Veden skulle ligge så kompakt som mulig, så den ble banket med ei diger treklubbe. Når all veden var på plass fortonte den seg som en rund kuppel. Den ble først dekket med bar, og oppå baret la tjærebrennerne torv med grassida ned. Ei rand rundt milefoten ble holdt åpen, for der skulle mila antennes. Først når varmen hadde bredd seg innover i milevedlaget, ble også denne sona tildekket. Varmen bredde seg innover mot sentrum. Den fikk veden til å «svette» tjærestoffer, som ble drevet framfor forkolingssonen mot inntakshullet. Tjæra rant derfra videre gjennom den nevnte renna, og kunne samles opp i tønner under milebrøstet. Det beste produktet var den tjæren som kom i prosessens midtfase. Den var lysebrun, rein og smidig, mens det som kom mot slutten var mørkere og hadde en mer kornet konsistens. Vi har ingen informasjon om den spesielle mila på dette fotografiet, men det er grunn til å anta at det i hvert fall tok tre døgn å brenne ei mile på denne størrelsen.

  I 1890-åra skrev amtmannen i Tromsø amt blant annet følgende om tjæreproduksjonen i sitt embetsdistrikt: «Foruden Indtægten af Tømmer skaffer Salget af Brænde og Tjærebrædningen ikke saa ganske liden Indtægt. Hovedmængden af Brænde falder paa Maalselven, Bardo og Kvænangen, paa hvilket sidste Sted Brændet fremdrives for offentlig Regning og sælges ved Søen, medens det i Maalselven og Bardo afgives mod Tiende.» I en annen rapport, som ble skrevet noen få år seinere, forteller amtmannen at råstoffet til tjæreproduksjonen stort sett kom fra statens skoger, og at tjærebrennerne betalte ei avgift på ei krone per tønne ferdigprodusert tjære. De nevnte dokumentene antyder at produksjonen av tjære i Troms i 1890-åra kunne variere fra om lag 500 til drøyt 1 000 tønner i året.

• Type Photograph