Tørkende mort (Rutilus rutilus) på soleksponert husvegg på Grue Finnskog. Fiskerne har maget morten, skåret hodene av dem og stukket dem inn på trespiler som er montert med den åpn...
I boka «Innlandsfiske» (118:1979) skrev Åsmund Eknæs følgende om fangst og tørking av mort på Finnskogen:
«Folket på Finnskogen i Hedmark måtte tidlegare ta så mykje som mogleg av ...
I boka «Innlandsfiske» (118:1979) skrev Åsmund Eknæs følgende om fangst og tørking av mort på Finnskogen:
«Folket på Finnskogen i Hedmark måtte tidlegare ta så mykje som mogleg av maten frå skogen og sjøen, og sidan morten var så talrik, kom han til å stå sentralt i kosthaldet. I gytetida, «mortleiken», midt i mai går store mengder mort opp i elvar og bekker. Vanlegvis varar mortleiken berre tre-fire dagar i kvar elv, men det skil litt når han startar i dei ulike elvane, så til saman kunne fisket vara i meir enn ei veke.
Reiskapane var not, garn og ruse. Elva eller fiskeplassane avgjorde kva for reiskap som høvde best. Dei stengde heile elveløpet med nota, garnet eller rusa, og så drog dei eit godt stykke oppover og jaga fisken mot reiskapen ved å slå med lange rajer eller kaste stein i vatnet. Etter ei jaging let dei elva roe seg, slik at morten kunne få høve til å kome opp att. Dei fiska vanlegvis ein gong om kvelden og ein gong om morgonen. Når elva stod full av mort, måtte dette fisket gi store fangstar. Vi høyrer om notfangstar på meir enn 11 tønner.
Kringom på gardane fekk dei ei hektisk tid når dei skulle stelle istand fisken før han vart øydelagd. Til vanleg salta dei ned morten og tørka han. Flas, innmar og hovud vart fjerna. Etter tre døgn stakk dei fisken inn på pinnar og hengde han til tørk på ein husvegg. Når han var heilt gjennomtørka, la de han på ein tørr stad for vidare lagring.»
Subject
Tørkende mort (Rutilus rutilus) på soleksponert husvegg på Grue Finnskog. Fiskerne har maget morten, skåret hodene av dem og stukket dem inn på trespiler som er montert med den åpne buksida ut. Slik skulle fisken henge noen døgn, før den kunne legges på et mindre lys- og varmeeksponert sted for langtidslagring. På Finnskogen var mort en matressurs som var lett tilgjengelig en kort periode da den gikk opp i elver og bekker for å gyte i månedsskiftet mai-juni. Etter dette gjaldt det å ta vare på fisken for konsum over en lengre periode, og da var tørking en mye brukt metode. Morten er en karpefisk med en østlig utbredelse. I Norge lever den i ferskvann i den sørøstre delen av landet, fra Numedalslågen i vest til Osensjøen og Drevsjø i nord. Det skal også ha vært satt ut mort i vann i Trøndelag. I Øst-Europa er mort en vanlig matfisk, men i Norge har den ikke vært særlig ettertraktet. Hartvig Huitfeldt-Kaas skriver (i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917, s. 189-190]) om forholdene i Mjøstraktene, der det var og er mye mort, at «det er næsten blot fattigfolk som vil spise den. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smal finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget brug hvad de maatte overkomme.» På Hedmarken ble mortfangstene også brukt til hønsefôr, og som agn på tever som ble brukt til å fange andre, mer ettertraktete fiskeslag. På Finnskogen var det altså tradisjon for å spise mort, men da dette fotografiet ble tatt, i 1976 var avhengigheten av mat fra lokal natur mindre. Den morten som tørkes på dette fotografiet skulle brukes som hundefôr.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».