100
Tørkende mort (Rutilus rutilus) på soleksponert husvegg på Grue Finnskog. Fiskerne har maget morten, skåret hodene av dem og stukket dem inn på trespiler som er montert med den åpne buksida ut. Slik skulle fisken henge noen døgn, før den kunne legges på et mindre lys- og varmeeksponert sted for langtidslagring. På Finnskogen var mort en matressurs som var lett tilgjengelig en kort periode da den gikk opp i elver og bekker for å gyte i månedsskiftet mai-juni. Etter dette gjaldt det å ta vare på fisken for konsum over en lengre periode, og da var tørking en mye brukt metode. Morten er en karpefisk med en østlig utbredelse. I Norge lever den i ferskvann i den sørøstre delen av landet, fra Numedalslågen i vest til Osensjøen og Drevsjø i nord. Det skal også ha vært satt ut mort i vann i Trøndelag. I Øst-Europa er mort en vanlig matfisk, men i Norge har den ikke vært særlig ettertraktet. Hartvig Huitfeldt-Kaas skriver (i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917, s. 189-190]) om forholdene i Mjøstraktene, der det var og er mye mort, at «det er næsten blot fattigfolk som vil spise den. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smal finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget brug hvad de maatte overkomme.» På Hedmarken ble mortfangstene også brukt til hønsefôr, og som agn på tever som ble brukt til å fange andre, mer ettertraktete fiskeslag. På Finnskogen var det altså tradisjon for å spise mort, men da dette fotografiet ble tatt, i 1976 var avhengigheten av mat fra lokal natur mindre. Den morten som tørkes på dette fotografiet skulle brukes som hundefôr.
Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo