Nattfiske etter gytevandrende sik (Coregonus lavaretus) i Åkrestrømmen i Ytre Rendal i oktober 1975. Fiskeren er i dette tilfellet Tor Strømsmoen, som stod ved elvebredden med ei ...
Siken gyter om høsten og tidlig på vinteren. I denne perioden vandrer gyteklar fisk, ofte 25 til 35 centimeter lang, oppover vassdraget fra Storsjøen gjennom Åkrestrømmen, Lomnessj ...
Siken gyter om høsten og tidlig på vinteren. I denne perioden vandrer gyteklar fisk, ofte 25 til 35 centimeter lang, oppover vassdraget fra Storsjøen gjennom Åkrestrømmen, Lomnessjøen og Nordre Rena mot Tysla og Unsetåa for å gyte. På denne strekninge ble den gyteklare siken forsøkt fanget med håv i Åkrestrømmen, med garn i Lomnessjøen og på sløer i den øverste delen av vassdraget. Fisket begynte i slutten av august og fortsatte til isen begynte å legge seg, vanligvis litt ut i oktober en gang. Den gytevandrende siken i Åkrestrømmen var lenge forbeholdt grunneierne på de gamle matrikkelgardene langs vassdraget etter et komplisert lottsystem. Andre, som hadde behov for matauk, snek seg til å delta i fisket, noe som fikk grunneierne til å mobilisere den lokale lensmannsetaten. I følge lokal fortellertradisjon så man i mellomkrigstida såpass alvorlig på slikt tjuvfiske, at de som hadde forbrudt seg kunne risikere et ufrivillig opphold i Hamar kretsfengsel. Tor Strømsmoen, som fisker på dette bildet, forteller at hans egen far var blant dem som ble tatt for tjuvfiske før krigen, etter å ha forsøkt å ta ansvar for matauk i en stor familie som satt i trange kår. På den måten pådrog han seg 30 dagers fengsel. Mange tok denne risikoen, for fisket kunne være eventyrlig. Fisket foregikk både dag og natt, på dagtid fra faste posisjoner, i hovedsak langs en to-tre hundre meter lang strekning langs den østre elvebredden, om natta som et vandrefiske der utøverne gikk med ei lampe i den ene handa og en håv i den andre. Det var vanlig å få 60-70 fisker i løpet av en dag eller ei natt, men det fortelles også om fiskere som skal ha tatt om lag 200 sik. I forbindelse med de store reguleringsarbeidene som berørte Åkrestrømmen litt før midten av 1900-tallet skal grunneierne ha fått kompensasjoner for de negative konsekvensene disse inngrepene kunne få for garn- og håvfisket etter sik. Seinere ble dette fisket åpnet for alle som løste fiskekort. Da dette fotografiet betalte innenbygdsboende under halvparten av hva utenbygdsboende måtte punge ut med for slike fiskeløyver. Håvfisket etter gytevandrende sik i Åkrestrømmen har avtatt i moderne tid, blant annet som et resultat av økende velstand har ført til at behovet for å fiske til matauk ikke er like viktig som før. Enkelte driver likevel fortsatt med såkalt «blindfiske», og de kan håve opp mye sik i den tida gytevandringa er på sitt mest intense (2018).
Nattfiske etter gytevandrende sik (Coregonus lavaretus) i Åkrestrømmen i Ytre Rendal i oktober 1975. Fiskeren er i dette tilfellet Tor Strømsmoen, som stod ved elvebredden med ei lampe i den ene handa og en langskaftet håv med en sprellende sik i den andre. Ved siden av stod broren Kjell Strømsmoen med den ene handa oppe i fangstposen på håven. Kjell representerte i denne sammenhengen fiskeoppsynet. Tor hadde vadere på beina for å kunne bevege seg fritt langs elvebredden, Kjell hadde kamuflasjejakke på seg.
I 1964 skrev journalisten Håvar Skrede (1932-1976) en artikkel om dette fisket, der han beskrev nattfisket slik: «Lyktefisket foregår på en annen måte enn dagfisket. Om natten står ikke fiskerne rolig på samme sted. De starter nederst, der hvor gangfisken går inn til bredden, og vasser mot strømmen med lykten blafrende i den ene hånden og håven parat i den andre. Ofte er det så mange karer som foretrekker sik fremfor nattesøvn, at det dannner seg en lang kø på startstedet. Fiskerne kan nemlig ikke vasse av gårde i hælene på hverandre. Ny fisk må få tid til å komme på plass i rennen langs bredden, og avstanden mellom hver vassende lyktemann bør være 15-20 meter. Enkelte ganger står over tredve karer klar med lykt og håv, og det kan gå lang tid mellom hver gang de slipper ut i strømmen. Når de med mer eller mindre hell har fått prøve seg, rusler de nedover bredden igjen og inntar – tålmodig eller utålmodig – sin plass bakerst i køen.» Da dette fotografiet ble tatt foregikk nattfisket fortsatt på samme måte. Fiskerne hadde en bålplass som de samlet seg rundt mens de ventet på tur. Fiskerne var avhengige av å se fisken før de slo håven ned i vannet. Tor Strømsmoen forteller at det beste var å bruke karbidlamper, som gav en noe rødlig lys, som fisken ikke reagerte på. Karbid var imidlertid vanskelig å få tak i, så i dette tilfellet brukte han ei Petromax-lampe med ei kvitglødende lampe.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».