100
Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i Fåberg høsten 1979. I forgrunnen på dette fotografiet ser vi Oskar Hovslien, Thåmas Teschner, Svein Johannesen, Thorbjørn Brenden og Konrad Johansen, som var i ferd ordne med å trekke ei not inn mot strandsona. Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av farkosten («åfløya»). Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Vi skimter et slikt steng på vannspeilet, til høyre i dette bildet. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast.
Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo