Nærbilde av Oskar Martinussen (1921-1996) fra Fåberg, som bandt fangstpose til en grunnhåv, såkalt «grunnhåvbunding». Her viser han hvordan han knøt den første maska. Bildet er t...

I boka «Mjøsens fisker og fiskerier» skrev ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) følgende om redskapsbruken under lågåsildfisket tidlig på 1900-tallet: «Mens lagesilden, som foran nævnt, i den øvre ende av Mjøsen fiskes udelukkende med nøter, er forholdet et ganske andet naar den er kommet op i Laagen, idet den her efterstrebes med ikke mindre end 4 forskjellige fangstappratter, nemlig foruten nøter ogsaa med drivgarn, mæler og hover. Av disse fangstredskaper er dog nøtene av ganske overveiende betydning, dernæst kommer drivgarnene, saa mælerne, og tilslut hovene».

Om håvfisket skrev Huitfeldt-Kaas:

«Ca. 1 km. nordenfor Brunlaug bro paa Gaardene Dahls og Skogs grund begynder elven at bli saa storstenet og ujevnt og strømmen saa strid, at de forannævnte fiskeredskaper til fangst av lagesild ikke længer er anvendelige, hvorfor man er gaat over til at fiske med hover, hvilket væsentligdrives fra baater forankret ute i strømmen, for en mindre del ogsaa fra land. … Foruten fra baat foregaar der som foran nævnt hovfiske ogsaa fra land, men i meget ringe skala, med en mindre slags hov, den saakaldte grundhov. Denne har i motsætning til den forannævnte store hov en fra siderne sterkt sammentrykt hovring med længdeaksen i hovstangens retning, hvilken form selvfølgelig maa bli den mest hensigtsmæssige under fiske utover en skraanende strand, idet en hov med en lang side vil kunne avskrape den størst mulige bundflate. Lagesildfisket med hover er av liten betydning sammenlignet med de øvrige maater at fange lagesild paa i Laagen.»

Magne Rugsveen, som arbeidet med ei magistergradsavhandling om lågåsildfisket på begynnelsen av 1980-tallet, konstaterte at «Lågåsildfisket i det 20. århundre preges av at grunnhåvfisket utvikles til å dominere i forhold til de andre redskapstypene. Dette gjelder i første rekke den delen av elva hvor grunnhåverne har sitt tilholdssted, det vil si mellom Øyra-Knuvelen og Brunlaugsbrua. Grunnhåverne overtar der det tidligere var notvarp og mælkrakkstøe.»
Grunnhåvfisket ble drevet i deler av elva der det tradisjonelt også hadde vært aktuelt å fiske med not eller mælkrakk. Etter en rettsprosess i 1960-åra ble det fastslått at grunnhåvfisket var «fritt» for folk i det distriktet der det tradisjonelt hadde vært vanlig å fiske lågåsild, mens bruken av nøter og mælkrakker var knyttet til grunneierrettigheter. Etter 2. verdenskrig ble det stadig vanskeligere å organisere det mannskapskrevende fisket med nøter og mælkrakker. Dette åpnet nye muligheter for folk som ønsket å prøve seg med grunnhåv.

Collapse text