100
Nærbilde av Oskar Martinussen (1921-1996) fra Fåberg, som, bandt fangstpose til en grunnhåv, såkalt «grunnhåvbunding». Bildet er tatt på Martinussens kjøkken, der han satt ved et bord hvor plata var belagt med en mønstret voksduk. Arbeidsstykket hadde han festet i en stift i bordskuffens overkant. Da dette fotografiet ble tatt bandt Martinussen nye masker i sona mellom bordet og stolen han satt på. «Påsa'n» ble bundet av kvitt lingarn. Redskapene Martinussen brukte var ei trenål og et «kjevle», et trestykke som gjorde det mulig å få maskene jevnstore. På slike håver var maskevidden vanligvis 10-14 millimeter. Påsa’n på grunnhåvene var oftest 80-90 centimeter lange. De ble bundet på ovale «håvhugguer», lagd av grankvister som var bøyd sammen til en ring. Påså’n og håvhugguet ble sammenføyd ved hjelp av lærreimer, som også beskyttet mot slitasje på bundingen når håven ble trukket langs elvebotnen. Da dette bildet ble tatt var Martinussen kledd i en islender med ei rutete flanellskjorte under. Kjøkkenet var faspanelt og malt med en blank, lys farge. Grunnhåvene ble brukt under fisket etter gytevandrende lågåsild (Coregonus albula) i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Grunnhåvfisket foregikk fra strandsona. Håven føres langs elvebotnen på en til drøyt to meters djup, i medstrøms retning. Framdrifta måtte være noe raskere enn strømhastigheten, slik at påsan ble gående oppspent på motstøms side. På den måten ble det rom for at lågåsilda kunne gå inn i fangstposen. Når «drettet» skulle avsluttes, vred fiskerne litt på rauna, slik at åpningen vendte oppover slik at eventuell lågåsild ikke fikk mulighet til å svømme ut igjen. Var det fisk i påsan, drog fiskerne håvhugguet mot seg for å tømme («skrulle») håven i bøtter, kasser eller sniker (bæreredskaper av flettverk).
Photo: Ljøstad, O. T. og Eknæs, Åsmund / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo