100
Grunnhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) ved Rundtomodden i Fåberg høsten 1976. I forgrunnen ser vi to menn i samtale ved ei isoporkasse med fisk ved elvebredden. Den ene av dem (Olav Hammershaug) holdt en håv i handa. I bakgrunnen skimter vi to andre håvfiskere i aktivitet fra posisjoner der de sto med vann til knærne. En av dem hadde ei fiskekasse på et jernstativ bak seg. Dermed slapp han gå inn til elvebredden hver gang han hadde fanget lågåsild med håven. Grunnhåven var et enmannsredskap som ble brukt fra elvebredden til fangst av fisk som var på gytevandring oppover den nedre delen av Gudbrandsdalslågen hver høst, fortrinnsvis på steder der det var strømmende, forholdsvis grunt vann. Skaftet på denne håvtypen – «rauna» – var vanligvis mellom fire og seks meter langt. Dette måtte til når en ville fange fisk fra land på et par meters djup. «Håvhugget» eller «håvringen» var lagd av grankvister som var bøyd mot hverandre og bundet i hop, slik at de dannet en avlang ring (70-80 centimeter lang og om lag 40 centimeter bred). Til dette håvhugguet var det festet en «påsa» eller «bunding» av finmasket lin- eller bomullstråd. Påsa’n ble festet til håvringen med lærreimer. Disse reimene bidro også til å beskytte trådfibrene mot slitasje når redskapet ble ført langs den steinete elvebotnen. Et håvdrette startet med at fiskeren stakk grunnhåven ned i elvevatnet så langt de nådde på motstrøms side og førte den i medstrøms retning, noe raskere enn strømhastigheten, slik at påsa’n hele tida stod utspent på motstrøms side av håvhugguet. Når håven hadde kommet så langt fiskeren og skaftet nådde på medstrøms side vred han rauna, slik at fangståpningen vendte oppover, slik at eventuell fanget lågåsild ikke kunne unnslippe. Så løftes håven opp av vannet. Dersom det var fisk i påsa’n ble den tatt i land og tømt – «skrullet» - i ei bøtte, en «sildesnik» av flettverk eller ei kasse.
Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo