Grunnhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) ved Rundtomodden i Fåberg høsten 1976. Grunnhåven var et enmannsredskap som ble brukt fra elvebredden til fangst av fisk som var på...
I boka «Mjøsens fisker og fiskerier» skrev ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) følgende om redskapsbruken under lågåsildfisket tidlig på 1900-tallet: «Mens lagesi ...
I boka «Mjøsens fisker og fiskerier» skrev ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) følgende om redskapsbruken under lågåsildfisket tidlig på 1900-tallet: «Mens lagesilden, som foran nævnt, i den øvre ende av Mjøsen fiskes udelukkende med nøter, er forholdet et ganske andet naar den er kommet op i Laagen, idet den her efterstrebes med ikke mindre end 4 forskjellige fangstappratter, nemlig foruten nøter ogsaa med drivgarn, mæler og hover. Av disse fangstredskaper er dog nøtene av ganske overveiende betydning, dernæst kommer drivgarnene, saa mælerne, og tilslut hovene».
Om håvfisket skrev Huitfeldt-Kaas:
«Ca. 1 km. nordenfor Brunlaug bro paa Gaardene Dahls og Skogs grund begynder elven at bli saa storstenet og ujevnt og strømmen saa strid, at de forannævnte fiskeredskaper til fangst av lagesild ikke længer er anvendelige, hvorfor man er gaat over til at fiske med hover, hvilket væsentligdrives fra baater forankret ute i strømmen, for en mindre del ogsaa fra land. … Foruten fra baat foregaar der som foran nævnt hovfiske ogsaa fra land, men i meget ringe skala, med en mindre slags hov, den saakaldte grundhov. Denne har i motsætning til den forannævnte store hov en fra siderne sterkt sammentrykt hovring med længdeaksen i hovstangens retning, hvilken form selvfølgelig maa bli den mest hensigtsmæssige under fiske utover en skraanende strand, idet en hov med en lang side vil kunne avskrape den størst mulige bundflate. Lagesildfisket med hover er av liten betydning sammenlignet med de øvrige maater at fange lagesild paa i Laagen.»
Magne Rugsveen, som arbeidet med ei magistergradsavhandling om lågåsildfisket på begynnelsen av 1980-tallet, konstaterte at «Lågåsildfisket i det 20. århundre preges av at grunnhåvfisket utvikles til å dominere i forhold til de andre redskapstypene. Dette gjelder i første rekke den delen av elva hvor grunnhåverne har sitt tilholdssted, det vil si mellom Øyra-Knuvelen og Brunlaugsbrua. Grunnhåverne overtar der det tidligere var notvarp og mælkrakkstøe.»
Grunnhåvfisket ble drevet i deler av elva der det tradisjonelt også hadde vært aktuelt å fiske med not eller mælkrakk. Etter en rettsprosess i 1960-åra ble det fastslått at grunnhåvfisket var «fritt» for folk i det distriktet der det tradisjonelt hadde vært vanlig å fiske lågåsild, mens bruken av nøter og mælkrakker var knyttet til grunneierrettigheter. Etter 2. verdenskrig ble det stadig vanskeligere å organisere det mannskapskrevende fisket med nøter og mælkrakker. Dette åpnet nye muligheter for folk som ønsket å prøve seg med grunnhåv.
SubjectGrunnhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) ved Rundtomodden i Fåberg høsten 1976. Grunnhåven var et enmannsredskap som ble brukt fra elvebredden til fangst av fisk som var på gytevandring oppover den nedre delen av Gudbrandsdalslågen hver høst, fortrinnsvis på steder der det var strømmende, forholdsvis grunt vann. Skaftet på denne håvtypen – «rauna» – var vanligvis mellom fire og seks meter langt. Dette måtte til når en ville fange fisk fra land på et par meters djup. «Håvhugget» eller «håvringen» var lagd av grankvister som var bøyd mot hverandre og bundet i hop, slik at de dannet en avlang ring (70-80 centimeter lang og om lag 40 centimeter bred). Til dette håvhugguet var det festet en «påsa» eller «bunding» av finmasket lin- eller bomullstråd. Påsa’n ble festet til håvringen med lærreimer. Disse reimene bidro også til å beskytte trådfibrene mot slitasje når redskapet ble ført langs den steinete elvebotnen. Et håvdrette startet med at fiskeren stakk grunnhåven ned i elvevatnet så langt de nådde på motstrøms side og førte den i medstrøms retning, noe raskere enn strømhastigheten, slik at påsa’n hele tida stod utspent på motstrøms side av håvhugguet. Når håven hadde kommet så langt fiskeren og skaftet nådde på medstrøms side vred han rauna, slik at fangståpningen vendte oppover, slik at eventuell fanget lågåsild ikke kunne unnslippe. Så løftes håven opp av vannet. Dersom det var fisk i påsa’n ble den tatt i land og tømt – «skrullet» - i ei bøtte, en «sildesnik» av flettverk eller ei kasse. Her ser vi en regnfrakkledd fisker i ferd med å tømme fangstposen i ei isoporkasse etter et vellykket drett.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».