Knivmakeren Even Johannes Blindingsvolden (1908-1985) fra Ringsaker, fotografert ved slipebordet i verkstedet sitt. Da dette fotografiet ble tatt sto han ved smergelskiva og grovs...

Knivsmeden Even Johannes Blindingsvolden fortalte i et intervju (se nedenfor) at bestefaren hans (antakelig Even M. Blindingsvolden [f. 1859]) kjøpte ei smie da barnebarnet var 16-17 år gammel, og at smia ble gjenoppført på gardsbruket Rudsland hvor unge Even bodde. Tidspunktet det refereres til må ha vært i midten av 1920-åra. Den smiebygningen som i dag står på Rudsland framstår ikke som en konstruksjon som var gammel på dette tidspunktet. Det virker mer sannsynlig at eksisterende bygning ble reist nettopp i 1920-åra, men kanskje kom noe av det første utstyret som ble brukt her fra ei eldre smie?

Smia Even J. Blindingsvolden arbeidet i er oppført i bordkledd bindingsverk, delvis på en lav tørrmur, dels på en støpt mur (verkstedrommets øst- og nordvegger). Bygningen er 9,56-9,58 meter lang og 4,52-4,53 meter bred, og har altså ei grunnflate på drøyt 43 kvadratmeter. Av dette er om lag 24,5 kvadratmeter i den nordvestre enden av bygningen et verkstedrom med dobbelt, isolert bordkledning og bordkledd, isolert himling. Smierommet i sørøstenden har enkel bordkledning og åpen himling.

Bærekonstruksjonene, bindingsverket, er lagd av bjelker med tverrmål 4" X 4". Ytterveggene er kledd med 1" låvepanel (bordbredde ca. 11,5 cm) som er rødmalt. Gesimshøyden er 2,47 meter. Huset har fire torams vinduer (92 X 92 centimeter), tre i verkstedrommet og ett på smierommets østvegg. I verkstedrommet, som ble brukt året rundt, er det dobbeltvinduer. Inngangen til verkstedrommet skjedde via ei dør på sørvestre langvegg, eller egentlig ei trerams innvendig speildør og ei utvendig enkel borddør. Smierommet har en dobbelt port, også den plassert på sørvestre langvegg, mot Prestvegen. Det finnes også ei lita speildør i tverrveggen mellom de to rommene, slik at knivmakeren kunne bevege seg mellom smia og verkstedet uten å gå ut. Smia har saltak som bæres av 15 sperrepar (4"X 2"), montert med en gjennomsnittlig senteravstand på 77-78 centimeter. Sperrene støttes av en mønsås, som bæres av bjelker som kviler på tverrveggene. Sperretaket ble først lektet og tekket med flis, men har seinere fått et overtak av bølgeblikk.

Avlen er et teglsteinsmurt, rektangulært volum (163 X 112 centimeter) som rager 60 centimeter over golvflata, som er støpt, noe som later til å ha skjedd etter at bindingsverkskonstruksjonen var ferdigbygd. Den er plassert i bygningens sørøstre hjørne, med plater i et eternittliknende materiale som isolasjon mot trekonstruksjonene. 83 centimeter over ildstedet er det ei traktformet stålkappe (163 X 103 centimeter) som leder opp mot et kvadratisk røykløp (26 X 26 centimeter) som er ført gjennom taket. Også kappa og røykavløpet later til å være sekundære. På nordøstveggen, til venstre for avlen, finnes det ei vifte med rørforbindelse til ildstedet, som kan stenges ved hjelp av et spjell. Vifta hentet frisk, oksygenrik luft, gjennom et rør gjennom den nevnte ytterveggen. Ved siden av står det ei anna vifte, med rør som er ført gjennom veggen mot verkstedrommet, der det tjente som avtrekk for en rigg med slipe- og polerskiver. Begge viftene later til å være betraktelig nyere enn mye av det andre utstyret i bygningen. Smiestedet (ambolten) står på en opp-nedvendt trestamme som delte seg i fire greiner, som her tjener som bein. Den er plassert et par skritt fra avlen. I det søndre hjørnet av smierommet står det ei trekasse (110 X 50 centimeter), hvor det sto litt stål. Inntil veggen mot smierommet finnes et lite skuffemøbel, en slags kommode, som muligens kan ha hatt ei fortid som hengemøbel på en vegg.

Verkstedrommet har tregolv med bordbredder på 9 og 18 centimeter. En svikt like innenfor døra mot Prestvegen kan tyde på at luftinga i stubbloftsonen har vært for dårlig, til tross for at det finnes to steinforete luftekanaler mot denne vegen. Veggene i verkstedrommet er kledd med høvlet glattpanel med 9 centimeters bordbredde, mens taket har tilsvarende kledning med 8 centimeters bordbredde. Veggene og taket er umalte. Vinterstid ble rommet oppvarmet av en vedovn på veggen mot smierommet. Ovnen var en modell fra Drammens jernstøperi, merket «Brann». Treveggen bakenfor er skjermet med eternittliknende plater. Langs den nordvestre gavlveggen står det en arbeidsbenk med blikkbeslått plate, skuffer og skap. På benken er det montert ei fileklo og ei lita skrustikke. På veggflatene over benken er det opphengt maler og småredskap som han brukte i arbeidet sitt. I hjørnet til venstre for arbeidsbenken står det et noe større skap. Ved verkstedrommets nordøstre vegg er det plassert noe som kan se ut til å være ei valsemaskin og et stativ med slipe- og polerskiver. Ved den sørøstre verkstedveggen står det (nærmest døra) en komfyr og ei stor, kraftig Singer-symaskin for lær.

I knivmakerverkstedet til Even Johannes Blindingsvolden hang følgende avisomtale, som Ove Johansen (1931-2011) har skrevet følgende om Even Blindingsvolden i lokalavisa Ringsaker Blad/Brumunddølen:

«En av de siste knivsmeder.
Jeg sitter her og beundrer et praktstykke av en slirekniv, elegant innsvinget skaft av flammende hvalbjørk, blankpolerte holker av nysølv med graverte ornamenter, svart lærslire med preget mønster og ikke minst knivbladet, håndsmidd av beste sort svensk stål, smalnende mot spissen, avfaset med dekorert nakke, riktig vinkel med skaftet og med lynende skarp egg. Presisjon og kvalitet i minste detalj. Et redskap som ved sin form og utførelse representerer kunsthåndverk av høy klasse. På bladet står det E J B som står for Even J. Blindingsvolden.

Prestvegen stikker brått av fra bygdevegen ved Rudshøgda og snor seg langs skigarden fram til et lite rødmalt hus i vegkanten. Vi har tatt turen til knivsmeden i Rudsland, den samme Even J. Blindingsvolden, som daglig er å finne i sitt verksted, travelt opptatt med et yrke som det ikke finnes mange utøvere av i dag. Vi kommer inn i et verksted som minner om sadelmaker, gullsmed, snekker, mekaniker og smed. Her skal nemlig arbeides i både tre, lær og stål. Her skal sveises og herdes, beises og lakkeres og preges. Verktøy, sirlig opphengt på arbeidsbenken, slipemaskiner, stanse og presse, utstyr av mange slag. Det hersker mønstergyldig orden overalt, men vi kan la Blindingsvolden selv fortelle:

- Jeg kom hit sammen med min far i 1917. Stedet var husvær under Rud, og ikke mye å berge seg på. Det ble åkerbrøyting og grøfting sammen med vanlig gardsarbeid.

- Hvor har du lært smiingen og knivarbeidet?

- Jo, det hadde seg slik at bestefar kjøpte en gammel smie når jeg var 16-17 år gammel, den ble flyttet til Rudsland og her begynte jeg å kvesse mineborer og hakker. Dette lærte jeg av min onkel Ludvig Oluf Knutsen, som bedrev den merkelige kombinasjonen av smed og danselærer. Han var rene kunstsmeden og lærte meg også herding av redskapen.

Syverin Stensåsen, som bodde i «borti Prøysen» var også knivsmed, og av ham lærte jeg å slå ut knivblad. Utover i 30-årene begynte jeg så smått med knivarbeid.

- Er ikke dette å smi et knivblad med god egg litt av en kunst?

- Kvaliteten i stålet som brukes er meget viktig. Jeg bruker bare svensk støpestål fra Eskilstuna. Bladet har en kjerne av stål med jern på begge sider. Dette kalles på kombinere stål og jern. Bladet sveises i avlen, og det er meget nøye med varmen, ikke over 900 grader. Det ser jeg på fargen. Etter dette grovsliper jeg bladet på smergelskive, men ikke «til egges». Det skal være kvitt i eggen. Deretter følger herdingen, som en må være meget nøye med. Anders tømmermann, som også var en dyktig smed, lærte meg at ved herding skulle bladet aldri være varmere enn «dauild». Det skulle ikke blåses på kullene i avlen, med herdes i «ildmørjehaugen». Til avkjøling bruker jeg olje, da det er mindre fare for «herdesmell». Dette lærte jeg av smed Andersen i Moelv. Etter herding skal bladet «anløpes». Det varmes jevnt opp til fargen er kobberrød. Først nå er det ferdig til oppsliping og polering.

- Ja, dette var litt av en prosess, som må foregå med både skjønn og følsomhet, og nå kan altså initialene E J B preges inn som kvalitetsmerke, men hvor får du materialene til de fine treskaftene fra?

- Jeg bruker valbjørk, som er vanskelig å oppdrive. De vokser helst langs gamle elvefar. Treet har en livlig flammende struktur som kommer godt fram ved beising. Skaftemnene pusses med stålull og påføres 4 strøk klar selluloselakk. Det utspares for holker og bores ut for tangen, som skal gå gjennom skaftet med en gjenget messingmutter i enden.

- Ja, dette er det mange som lurer på. Even viser fram et redskap, en slags rasp som utformer hullet, slik at tangen med svak krumming kan føres gjennom, deretter bøyes den i sin rette vinkel og holken på tappen dekker hullet som blir for mye. Ja, holken, kniven er jo utstyrt med reine sølvholker både på skaft og slire. Det er nysølv som benyttes. Jeg valser platene ut til passe dimensjoner, som deretter blir presset ut i sin rette form og slagloddet. Verktøyet til dette har jeg laget sjøl, likeså maler, former og en hel del utstyr ellers. Mesteparten av verktøyet jeg bruker er ikke å få tak i og må spesiallages.

- Det må ha tatt lang tid å skaffe seg alt dette og å finne ut den beste framgangsmåten?

- Ja, det har kommet etter hvert. Den valsen du ser der har jeg kjøpt av en gullsmed på Hamar. Smergelskivene har Gustav Hovde i Moelv laget. Mønsterklisjeen har jeg fått tak i av en svensk kobberslager. Gravørstikler har jeg delvis kjøpt, delvis laget sjøl, og ellers har jeg hatt øynene med meg der jeg har fartet.

- Ja, nå har vi vært innom smiearbeid, trearbeid og delvis gullsmedarbeid, men hva med sliren, det må vel nærmest bli skomakeryrket?

- Du ser den maskinen der, det er en sadelmaskin, og her syr jeg sliren sammen, men først må læret bløtes, så drives lesten inn i sliren som skaper formen og mønsteret preges inn ved at klisjeen varmes opp og presses mot læret. Da gjenstår en del småarbeid, farging, montering av hempe og en del finpuss, så kan kniven presenteres som det stykke kunsthåndverk det er. Avsetningen er det så visst ikke noe problem med, men heller vanskelig å kunne etterkomme alle bestillinger, men så bruker jeg også 20-25 timer på hver kniv. Så er en ute etter store fortjenester, får en drive med andre ting. En skjønner at det sammen med prisen på materialene vanskelig kan bli rare timelønnen.

Vi har med interesse fulgt alle leddene i framstillingsprosessen og forstår at vi har blitt innført i et gammelt håndverk som Blindingsvolden i dag kanskje er den eneste utøveren av. Eller vet du om noen andre som har opprettholdt denne form for knivproduksjon – bortsett fra kanskje noen få i Telemark.

- Har du så noen som kan føre dette videre, og har du vært i kontakt med noen som kan bevare dette særpregede håndverk for ettertiden?

- For det første har jeg nå ikke tenkt å legge opp på mange år enda. Skogbruksmuseet i Elverum har fattet interesse for dette, og vært her, dessuten har jeg hatt besøk av Terje Godtås fra Skien, som viste stor interesse, og likeledes fra Østlandssendingen.

- Når du en gang legger smihammeren og gravørstiklene ned, og hvis ingen etterfølger tar over, hadde du da noe ønske om hva som skulle skje med denne særpregede virksomheten?

- Jeg skulle nok gjerne sett at noe av dette kunne bli bevart for ettertiden, og gjerne på sin opprinnelige plass.

Som tidligere nevnt ligger Blindingsvoldens smie langs den gamle og kronglete Prestvegen, Alf Prøysens veg, vegen med det egenartede miljø helt fra Rudshøgda til Ulveplassen. Her er plass for dikterhjem, husmannsstue og knivsmedens verksted.»

Den 8. februar 1980 publiserte Hamar Arbeiderblad følgende usignerte reportasje om knivmakeren Even Blindingsvolden:

«Knivsmeden Blindingsvolden ved Præstvægen:
Han bruker 50 timer på kniven
Jeg var 17 år gammel da jeg smidde mitt første knivblad. Det skjedde etter at jeg hadde sett Severin Stensåsen i Bortiprøysa smi og herde et blad. Det var all lærdommen jeg fikk, resten måtte jeg lære meg sjøl. Men det har blitt mange kniver til mellom hendene mine etter den tida.

Hedmarks siste knivsmed, 72-årige Even Johannes Blindingsvolden, er i dag landskjent for sine kniver. For noen år siden ble det gjort TV-opptak av knivsmeden som holder til langs Præstvægen i Rudshøgda, og siden den gang har bestillingslistene vokst ham fullstendig over hodet. Nei, aldri om jeg rekk etter den lista. Knivsamlerne står i kø for å kjøpe knivene mine, og da jeg bruker drøye 50 timer bare på en kniv, er det ikke akkurat snakk om noen masseproduksjon, sier Blindingsvolden. For det å lage en skikkelig kniv er et kunsthåndverk det står respekt av. Først skal skaftene slipes, helst av valbjørk – ei bjørk som vokser på helt spesielle steder. Her i distriktet finnes det tresorter langs Brumundelva, og også langs Gudbrandsdalslågen, og den utmerker seg ved at den liksom har små flammer i veden. Siden skal stålet herdes og «anløpes», og endelig skal slira lages. Blindingsvolden mestrer alle disse prosessene.

Den kanskje vanskeligste delen er idet stålet skal herdes. 800 grader må til før en får den riktige spenningen i stålet, og for å bli kvitt denne igjen må stålet nedkjøles – eller «anløpes» over glødende kull. Da gjelder det å ha øya med seg. Først skal kniven få en messingfarge i seg, siden mer en kobberfarge. Da den siste fargetonen er kommet skal den dyppes i kaldt vann – bladet er ferdig.

Men enda står mye arbeid tilbake? Ja, slira skal tilpasses, sys sammen og kanskje få mønster på seg. Dessuten skal jo skaftet monteres og knivbladet slipes kvasst. I tillegg kommer eventuell gravering av pynten på skaftet. Til det bruker jeg ofte nysølv. Før laget jeg en del skaft av elggevir, og da slo jeg like gjerne små «plugger» nedi til dekor.

De utrolig mange kniver til tross, du er ingen storforbruker av råmateriale? Jeg kan fortelle at en gang kjøpte jeg to bjørker på Nordhagen i Veldre. Av dem hadde jeg skaftved i 21 år!

Og ingen av knivene dine har blitt misbrukt gjennom tidene? Nei, de fleste henger vel til pynt på stueveggene. Det er snart ikke et mannfolk som vet hvordan en kniv skal slipes og brynes, så det samme kan det være også. Og siden jeg har holdt meg langt unna handel med tatere og delvis også solunger, har vel knivene mine sluppet unna de verste slagsmålene, sier Blindingsvolden med et lurt glimt i øyet.»

Den dagen dette fotografiet ble tatt hadde etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum en samtale med Even J. Blindingsvolden, som han da han kom tilbake til museet sammenfattet slik:

«Knivsmed Even Johannes Blindingsvolden, Rudshøgda, 2360 Ringsaker.
Født 3/5 1908.
Intervju ved Åsmund Eknæs, 4/9-73.

Even J. Blindingsvolden er av yrke småbruker og knivsmed. En periode rundt 2. verdenskrig fikk han en til å drive bruket for seg mens han sjøl bare smidde og laget kniver. Det var da bedre fortjenestemuligheter som knivmaker enn som småbruker.

Sitt første knivblad smidde Even J. Blindingsvolden i 1925. Han hadde da sett på mens Severin Stensåsen smidde et par blader, og han hadde ingen form for teoretisk utdannelse. Derfor kom han også i mange år til å bruke altfor sterk varme ved herdinga. Drev på denne måten inntil Severin Stensåsen en gang kjøpte et blad av ham og kom til å si at han måtte passe seg for å ha for sterk varme når han herdet. Herdinga skulle foregå i «dauelden», dvs. at han først roter sammen kullene og setter på full blåse ei stund for så å slå vifta helt av. I den daue varmen han får da foregår herdinga.

De beste knivbladene E.J.B. har vært borti kom fra knivsmed Anders Haugli, Veldre.

Råmaterialene.
Til smiinga brukte E.J.B. før krigen engelsk smikøl. Den var meget bra. Under krigen var det bar polsk køl å få tak i. Denne var full av svovel og nesten umulig å bruke. Nå benytter han koks nr. 3.

Jernet i knivene er nå av tysk smijern. Tidligere var det vanlig å bruke svensk smijern. Det var noe bløtere og lettere å sveise.

Det stålet som blir regnet for det beste er engelsk kullstoff støpestål, f. eks. fra W. Hall, Sheffield. Nå er det ikke mulig å få tak i slikt lenger, og E.J.B. bruker det svenske Bofors P 211. Det er et legert stål som er lagt så nær opp til kullstoffstålet som mulig.

Smiinga.
Jernstykket, ca. 2 cm. bredt og 3 mm tykt blir kappet i en lengde på ca. 30 cm. Dette skal brettes på begge sider av stålet. Dessuten skal en del av stålet smis ut til tange. I tangen må det bare være jern, ellers blir den nesten umulig å bøye til og gjenge opp. [Her er det skisser hvordan jernet brettes rundt et stålstykke som skal bli egg]

Til sammenføying av jern og stål brukes boraks. Denne tas på både stålbiten og på jernet for å sikre at dette blir ordentlig sammensveiset. Temperaturen ved sveising i dauelden er ca. 900 grader. Ved unøyaktig sammensveising kan han få «veiler». Det er steder der jern og stål ikke er skikkelig sammenføyd.

Etter herdinga, som foregår ved at bladet varmes opp til det er kirsebærrødt og så stikkes i temperert vann, kommer «anløpinga». [Her er det skrevet en tilføyelse i margen: Etter oppl. Gitt 16/1 – 74, er olje, f. eks. gammel motorolje, det beste å herde i. Oljen behøver ikke å ha værelsestemperatur] Et blad må alltid anløpes for å få vekk noe av spenninga i stålet. Er ikke bladet anløpt, vil det bli sprøtt og umulig å bruke. Ved anløping brukes dauelden i essa, og han fører bladet fram og tilbake over denne. Det må være såpass mørkt i rommet at han ser farven på bladet ordentlig. Hvis det er for lyst i rommet, kan han bli lurt på flere hundre grader. Bladet er ferdig anløpt når det har farve omtrent som messing. Temperaturen er da ca. 240 grader. Han tar så bladet ut og stikker det i vann.

Etter anløpinga blir bladet smergla og pussa.

Skaftet.
Skaftene lager E.J.B. helst av valbjørk. Han kan også bruke kåter eller røtter av bjørk. Den formen han har på skaftene sine er en videreutvikling eller nettere utgave av de knivene Even Marken laget.

Holkene og messingknottene på skaftet lager han sjøl. Skaftet blir beiset og lakkert med tre strøk lakk. Noe valbjørk har slik struktur at den blir penest ubeiset. Derfor finner vi også noen kniver fra E.J.B. som bare er lakkert. Holkene blir dekorert med gravørstikker.

Både til holkene og til lærstykket som skal brukes i slira han han metallmaler som han skjærer etter.

Slira.
Slira blir sydd over tremal. Læret er vått. Tidligere håndsydde han og brukte busttråd. Nå bruker han en stor Singer salmakermaskin.

Det spesielle mønsteret han bruker på slirene har han på ei messingform. Denne forma blir skrudd fast til den våte slira med to små tvinger. Messingen blir varmet opp med et strykejern. Etter noen minutter kan messingforma skrus av og mønsteret er preget inn i læret.

Slira blir tørket i en stekeovn med svakeste ovnsvarme. Til slutt blir slira malt med svart lærfarve.

Omsetningen.
I dag (1973) tar E.J.B. ca. kr. 75 for knivene. Da regner han at han har brukt 17-18 timer på å lage den. En spesiell type staskniv med nysølvbeslag tar han kr. 150,- for. På denne er det bortimot 30 timers arbeid.

I de seinere år har han levert en del kniver til engrosfirmaet S. L. Monsen i Oslo. Tidligere solgte han mye på markedene, særlig på Grundsetmartn. Var også innom steder som Victoria hotell på Hamar og solgte kniver. Ellers var forskjellige sportsforretninger avtakere. Rundt 1950 var prisen for knivene 25-30 kroner.

Tillegg. Opplysninger gitt 22/12 – 74.

Det går an å se på bladet at det er godt allerede ved pussingen. Hvis vi kan se en tydelig forskjell på fargen mellom stål og jern, er dette tegn på at bladet er godt.

Mønsteret på ryggen av bladet får E.J.B. fram ved å file det inn før bladet herdes. Når det blir herda, foregår det en oksydering som gjør bladet blå-svart. Ved pussinga blir så denne blåsvarte fargen sittende igjen nedi filsporene.

Slaglodding av holkene foregår ved at han bøyer til den ferdig klipte holken og holder den sammen med ståltråd. Så tar han vannløselig boraks og blander den ut i vann. Dette blir strøket på langs skjøten innvendig. Så blir det tatt på loddesølv langs skjøten. Deretter varmer han opp holken fra utsida med propanflamme eller loddelampe. Så smelter sølvet, og flyter ned i sprekken og danner en usynlig skjøt.»

Collapse text