Den tyske forstmannen Ulrich Pietzarka og Bjørn Bækkelund fra Norsk skogmuseum i Elverum, fotografert på plassen foran nybygget til Forstliche Hochschule Tharandt i Sachsen. Pietz...

I løpet av 1700-tallet ble knapphet på skogsvirke et problem i Sachsen, blant annet fordi denne staten også hadde omfattende bergverksvirksomhet med smeltehyttter som slukte store mengder brensel. For å bøte på denne mangelen forsøkte man å husholdere best mulig med den skogen som fortsatt fantes og å utvikle skogfaglig kompetanse. I 1809 forsøkte de saksiske myndighetene å rekruttere den kjente forstmannen Johann Heinrich Cotta (1763-1844) til å lede en skogtakseringsinstitusjon. Cotta aksepterte tilbudet under forutsetning av at han fikk anledning til å videreføre den skogfaglige undervisningsvirksomheten som arbeidsgiveren hans, storhertug Carl August av Sachsen-Weimar-Eisenach (1757-1828) hadde latt ham etablere i Zillbach i Thüringen. De saksiske myndighetene aksepterte dette kravet. Det var Cotta sjøl som ønsket å arbeide i Tharandt, cirka 13 kilometer sørvest for Dresden i Sachsen, for der var det fortsatt skog. En undervisningsinstitusjon for forstmenn er like avhengig av nærhet til en skog som et lærested for bergverksfunksjonærer vil være avhengig av nærhet til gruvevirksomhet, mente Cotta. Kong Friedrich August I (1750-1827) forstod argumentasjonen. I 1810 ble Cotta utnevnt til saksisk skogtaksor, og i 1811 flyttet han til Tharand, der han også ville drive undervisning i faget sitt. I mai dette året kunne han ønske de første studentene velkommen. Cotta var ikke aleine om undervisningstilbudet. Johann Adam Reum (1780-1839), som underviste i matematikk, oppmålingsteknikk, tegning og botanikk ble med Cotta fra Zillbach. I 1814 rekrutterte man også en tredje professor, Karl Leverecht Krutzh (1772-1852), som underviste i naturfag. I denne perioden ble forelesningene dels avviklet i professorenes hjem, dels under åpen himmel i skogene.

Under de såkalte «befrielseskrigene» i perioden 1813-1816, da de tyske statene kjempet for å frigjøre seg fra de franske okkupasjonsstyrkene under ledelse av Napoleon Bonaparte (1769-1821), sank tallet på betalingsdyktige studenter til det undervisningstilbudet Cotta, Reum og Krutzh hadde etablert. I denne situasjonen forsøkte Cotta å få staten til å overta ansvaret for undervisningen. Kvalifiserte forstfolk ble ansett for å være attraktive aktører i næringslivet, så fra 1816 ble skogundervisningen i Tharandt et statlig foretak under navnet Königliche-Sächsische Forstakademie. Cotta var direktør for akademiet fram til sin død i 1844. Den saksiske staten lønnet lærekreftene, men det tok tid før akademiet fikk egne bygninger. Først i 1842 ble det reist en liten trebygning – sveitserhuset – til dette formålet. Den store, murte undervisingsbygningen som fortsatt brukes, ble reist i perioden 1847-1849. I 1929 ble den forstlige høgskolen i Tharandt lagt inn under Technishe Hochschule Dresden, etter hvert med status som eget fakultet. Samtidig ble det reist nok et stort, solid undervisningsbygg, oppkalt etter grunnleggeren, «Cotta-bau». Technische Hochschule ble i 1961 til Technische Universität Dresden. Mens sveitserhuset lå i ei bratt li ovenfor Tharandt, lå de øvrige bygningene nærmere den lille bykjernen, i Piennerstraẞe og ved elva Wilde Weiẞeritz. I 2002 ble det storflom i det ellers ganske uanselige vassdraget, og både det som nå ble kalt «Altbau» og «Cotta-bau» ble fylt av vann og slam. Store verdier, blant annet arkiver og bøker, ble reddet etter en imponerende innsats fra personalet og studentene.

De skogfaglige miljøet i Tharandt hadde et meget godt faglig omdømme, også langt utenfor det tyske området. I perioden 1811-1945 var det hele 1 680 studenter fra 48 ulike stater som ble skolert til forstmenn i denne lille saksiske byen. Svært mange av utenlandsstudentene i Tharandt var tsjekkere, polakker eller østerrikere. Men i den nevnte perioden var det også 51 nordmenn som reiste til dette lærestedet for å tilegne seg innsikt i skogbruk. Den første av dem, Frederik Eide (1815-1882) kom til Tharandt i 1839 og hadde Cotta som lærer. Eide ble seinere forstinspektør i Danmark. Under stortingsbehandlinga av statsbudsjettet for perioden 1851-54 foreslo statsminister Frederik Stang (1808-1884) at det skulle bevilges midler til «Ophold i Udlandet for Mænd, der attraa at studere Forstvidenskaben». Stortinget sluttet seg til forslaget, og snart reiste mineralogen Thorvald Mejdell (1824-1908) og juristen Jacob Bøckmann Barth (1822-1892) til Tharandt med norske statsstipend. Snart fulgte flere etter til utenlandske forstakademier, ikke bare til Tharandt, men en del også til Giessen i Hessen, Aschaffenburg i Bayern og Stockholm i Sverige. De fleste vendte tilbake til Norge og fikk stillinger i den offentlige skogadministrasjonen. Enkelte av dem etablerte for øvrig skogskoler for «underordnede Skovbetjente» i sine embetsregioner. Først i 1897 begynte «Den høiere Landbrugsskole» på Ås i Akershus å utdanne forstkandidater. Men også etter den tid var det flere som valgte skogbruksstudier utenlands. 13 av disse reiste til Tharandt. Den siste av dem, bergenseren Waldemar Wittke, avsluttet sine studier i mars 1940, kort tid før en tysk invasjon dro Norge inn i 2. verdenskrig.

Collapse text