Fra lågåsildfisket i nordenden av Mjøsa høsten 1963. Fotografiet er tatt ved Borudodden, like nedenfor Vingrom kirke. i Forgrunnen ser vi ei sildenot som var hengt til tørk på en t...

Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) skrev følgende om lågåsildnøtene og bruken av dem i Vingrom, der dette fotografiet ble tatt, i 1901 (fra «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917], side 48-50):

«Den sildenot som almindelig brukes paa Vingerum er sedvanlig ca. 100 alen (62,8 m.) lang. Den sammensættes av 12 a 13 deler: «teiner», som hver er i alen (ca. 5 m.) lang, hvorved hele notens længde altsaa blir 96-104 alen (ca. 60-65,3 m.). Dybden er på midten 12-16 Alen (ca. 7,53-10,05 m.), alm. 14 alen (ca. 8,8 m.) paa enderne blot 7 alen (ca. 4,40 m.). Maskevidden er paa midten ca. 13-14 mm. og paa enderne ca. 16,7-17,2 mm. (resp. 46-48 og 36-40 omfar p. al.).
For at notens undertelne skal gli let henover ujevnheter paa bunden og særlig for at den ikke skal skjære sig ned i lerbunden er der fastsydd til den et ca. 5 cm. tykt, flettet taggeltaug.

Under dragningen av noten anvendes sedvanlig 80-100 favnert lange græstaug, hvortil er fæstet trækavler eller smaa tønder – 2 paa hver side – for at lette trækningen og hindre taugets og undertelnens nedskjæring i lerbunden.

Under alt fiske paa Vingerum og ogsaa i Laagen brukes den paa disse steder almindelig benyttede flatbundede baatform «aafløien». Efter at noten er kastet ut, hvilket altid sker fra nord mot syd af hensyn til strømmen, og fiskerne har tat sig en kort hvil «for at noten skal synke godt tilbunds», begynder det langvarige og trættende arbeide med at dra den ind, som frembyr lutet av interesse saa længe noten avancerer smaat ute paa den dype lerbund, men som følges med spændt opmerksomhet at tilskere og fiskerne selv, saasnart den begynder at nærme sig land og de første korker dukker op over vandflaten.
Jeg vil her gaa over til at gi en skildring av sildefisket paa Vingerum saadan som det pleier være paa en av de gode fiskedager … [Her følger en beskrivelse av forfatterens opplevelser på Risestranda 13. oktober 1901. Vi fortsetter med hans beskrivelse av det som skjedde når nota begynte å nærme seg land:]

… Flere og flere korker paa noten dukker op, og spændingen er stadig stigende. Først naar de aller sidste korker er oppe, kan man opgjøre sig nogen formening om hvad der er i noten. Endelig er hele overtelnen i vandskorpen og nu ser vi et stykke utenfor notenden fuldt av smaa luftblærer pible op. Da vet vi at der er fisk i noten, og det mange ogsaa, for det formelig fosser bakom den av luftblærer. Paa den ene side forsvinder ret som det er korkene under vandflaten snart paa et sted, snart paa et andet. Der maa altsaa være en større fisk med ogsaa, for silden kan ikke gjøre saa store spræl, enten maa det være en gjedde eller en lake, eller kanske en ørret paa nedgang fra Laagen.

Mere og mere av noten drages forsigtig ind med undertelnen trukket stramt efter binden, saa ingen fisk kan faa smøget sig under. Enkelte silde begynder nu at følge med de indtukne armer av noten, men med et ryk slænges de ut igjen i det av nottrækningen opgrumsede vand. Flere og flere sild blir det, saa norarmene maa hæves høit i veiret for at fiskene kan bli drevet ut i den yderste ende av noten. Tusenvis av blanke sild spiller og plasker saa det kan høres lang vei.

Tilslut blir al silden samlet i enden av noten, idet 2 mand holder den tilveirs i 4 hjørner, saa fisken blir liggende som i en sæk, mens en tredie begynder at øse den op med en bøtte og bærer den op i kasserne som staar i beredskap paa stranden ovenfor. ….»

Den 5. oktober 1963, det året dette fotografiet ble tatt, publiserte Gjøvik-avisa «Velgeren» denne reportasjen om lågåsildfisket:

«Med Gjøvik-fiskere etter lågåsild ved Vingromlandet.
To av dem lever av helårsfiske i Mjøsa.
Lågåsildas historie er vel kjent av ung og gammel, men hver høst omfattes fisket med den største interesse. Eieren av Røine i Fåberg, Andreas Ouren, har satt bort lågåsildfisket langs Vingromlandet på de fire varpene til fiskere som kommer igjen hver høst. Forleden hadde vi anledning til å følge fisket her sammen med tre Gjøvik-karer, Henry og Magne Holthe og Odd Stensrud som var i sving med sildenøtene.
De to Holthe-karene fortalte at de har basert hele sin virksomhet på Mjøsfisket. Om vinteren driver de isfisket – og så snart Mjøsa blir isfri om våren er de atter i sving. Utover våren er det ørreten som er i skuddet. Senere kommer fisket etter andre fiskesorter. Siken spiller en stor rolle først på sommeren – og ut på høsten tar så lågåsildfisket til ved Helgøya. Og ettersom sildestimene drar nordover følger Holthe-karene etter med sine redskaper. Det er naturlig at en næring som denne blir sjansebetont. Slik har det i hvert fall vært med lågåsildfisket hittil i høst.
Det har vært meget ujevne forekomster av sild. I midten av september var det ganske bra, men etter det sterke regnværet i slutten av måneden var silda borte igjen. Det har bare vært en del «slengesild» og noe sik i nøtene. Men sier Henry Holthe, når siken er der kommer også silda etter, og bare vannet blir kaldere vil nok også silda komme inn på varpene.
En lågåsildnot i dag er en temmelig kostbar sak å anskaffe. Den koster ca. 5 000 kroner, og det er mange penger å investere i en så sjansebetont næring som lågåsildfisket nå ser ut til å ha blitt. Men er det først sild på varpene, så kan også utbyttet bli bra. Man har eksempler på at man enkelte år har kunnet fiske for opptil 10 000 kroner på et eneste varp. Lågåsildfisket med not er et tungt og krevende arbeide.
Ført blir den ca. 150 meter lange nota rodd ut i en lang bue. Når så nota får stått i en halvtimes tid, begynner karene å trekke den lange affæren inn på land igjen. Alen for alen blir den trukket inn av to mann, og når man får selve nota på land er det like spennende hver gang. Er det sild eller ikke denne gangen, er stadig spørsmålet. Når notsekken så er noen meter unna land kan de erfarne fiskerne snart se om det er fangst eller ikke. Kommer det opp luftblærer på vannet, så er det tegn på at det er fisk i notsekken. Slik går så arbeidet med utroing og inntrekking av nøtene fra de grytidlige morgentimer til det blir skumt om kvelden.
Hittil i høst har utbyttet vært magert – men silda kommer sikkert nå som før. En ting som har vakt oppsikt i lågåsilddistriktet er at silda er så stor og fin i år. Før reknet man med at det gikk 16-17 på kiloet, men i høst går det bare 9-10. Hva årsaken kan være er ikke lett å si – men enkelte hevder at forekomstene av sild kanskje er mindre nå enn før, og at næringsmulighetene nede på dypet er blitt bedre for den bestanden som er.
Lågåsilda er etterspurt nå om dagen, og langs fiskevarpene er det stadig folk som vil kjøpe. Noen avsetningsvansker er det med andre ord ikke. Silda blir bokstavelig tatt ut av fingrene på fiskerne. Og det er ikke noe rart heller, for nyfisket lågåsild er en delikatesse som folk vet å sette pris på.
Lågåsildfisket i Fåberg er et klassisk fiske å regne, og fiskevarpene representerer fortsatt en stor herlighet for de enkelte garder – en herlighet som man forsøker å verne om – som både rett og riktig er. Men så vel mjøsreguleringer som vegbygging har ikke gjort fiskevarpene verdifullere med årene.
J.M.A.»

Collapse text