100
Stokkhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen, i daværende Fåberg kommune. Fotografiet er tatt tidlig på 1900-tallet. Det viser to fiskere i hver sine båter – «åfløyer». Farkostene ligger oppankret ved stokker som er festet i steinrøyser i elveløpet, og som hadde jernbeslag for fortøying. Stokkhovfisket foregikk på 4-6 meters djup, og følgelig brukte fiskerne håver som hadde 6,5-8,5 meter lange skaft («rauner»). Drettene startet fra en posisjon i forstavnen i båten, der fiskeren stakk hoven skrått ned i vannmassene i motstrøms retning. Deretter førte han «håvhugguet» langs elvebotnen, litt raskere enn strømhastigheten, mens han gikk bakover i båten. Når fiskeren ikke nådde lengre, dro han håven opp i vannskorpa igjen, samtidig som han vred litt på rauna, slik at eventuell lågåsild i «påsan» ikke fikk noen mulighet til å unnslippe. På dette opptaket ser vi to faser av stokkhåvdretter. Bildet er åpenbart «arrangert» i den forstand at stokkhåven aldri ble brukt i dagslys. Denne fiskemetoden gav bare fangster i kvelds- og nattemørke. Med det tidlige 1900-tallets fotoutstyr og glassplatefilm var det imidlertid umulig å få gode kveldsopptak av slike aktiviteter. Ferskvannsbiologen og fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) må derfor ha overtalt noen av sine fiskervenner til å vise teknikken på ei tid av døgnet da det var mulig å gjøre friluftsopptak på elva. Deler av Huitfeldt-Kaas’ egen beskrivelse av stokkhåvfisket er gjengitt under fanen «Opplysninger». Fotografiet er brukt som illustrasjon på side 73 i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» (1917).
Photo: Huitfeldt-Kaas, Valentin Hartvig / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo