Dette fotografiet viser en strømbrytende innretning – et utgjerds- eller landingstre – i Gudbrandsdalslågen ved Øyra i Fåberg. Dette var innretninger som ble lagd for å muliggjøre...

I boka «Mjøsens fisker og fiskerier» fra 1917 beskriver fiskeribiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) notfisket med utgjerds- og lendingstre slik:

«Paa Øvstedalsvoldens østre side ligger Knuvelen-varpet, hvor der i visse aar drives et meget betydelig fiske. Det ligger paa et meget strømhaardt sted, hvorfor det har været nødvendig at gjøre særegne foranstaltninger for at nogen skulde kunne brukes der. Øverst paa varpet hvor notkastet begynder, og nederst hvor noten igjen skal trækkes ind, er der saaledes paa hvert sted bygget en strømbrytende indretning, som består av en lang avbarket tømmerstok av de største som kan opdrives, der ved en slags bukkeindretning holdes oppe i en høide av 1-2 m. over vandets overflate. Støttet mot stokken og bunden er saa i hele dens længde anbragt en række tyndere, spredt staaende tverstokker, som gir det hele apparat utseende av et glissent gjerde. I den nede under vandet staaende del av dette gjerde indtil et stykke ovenfor vandlinjen er indflettet granbar, saa det hele virker som en dæmning, bak hvilken der danner sig en forholdsvis stille kulp eller evje, hvor det lar sig gjøre at faa noten utsat, likesom der ogsaa ovenfor en saadan strømbryter danner sig et stillere punkt hvor noten kan inddrages. Den øverste av disse strømbrytere kaldes «utgjerdstreet» og den nedeste «landingstræet».

Ogsaa paa mange andre steder i Laagen er der opført strømbrytere eller brygger av forskjellig konstruktion for notfiskets skyld, og da særlig ved notkastenes nedre ende for at lette landdragningen. Undertiden er byggematerialet blot løse stener, undertiden er der hertil føiet et gjærde, tættet med granbar som maa opføres paa nyt hvert aar, mens strømbryterne av sten er permanente ordninger.

For at noten paa det strømhaarde Knuvelenvarp skal følge godt efter bunden er der paa hver af dens ender undertiden fæstet en ca. 3 kg. veiende eggformet sten, gjennem hvis midte er boret et hull og indsat en jernbøile. Denne sten bærer navnet «darre».

Paa grund av den usedvanlig sterke strøm paa dette fiskested udkræves ogsaa et meget stort mandskap til nordragningen, nemlig ikke mindre end 12 mand, hvis arbeidet skal utføres helt tilfredsstillende.

For disse 12 mand, som ofte maa ligge længere tid og vente paa sildens ankomst, er der like indenfor varpet bygget en større tømret aarestue med sengeplads til alle mand langs væggene og en gammeldags ljore i taket. Da fisket foregaar væsentlig om natten, maa der stadig holdes vagt til at passe paa silden naar den kommer, hvilket kan merkes ved fangsten i de tæt ved varpet staaende lagesildmæler. Har der saa vist sig en større mængde sild i mælene, purres alle mand hurtigst ut. Baaten, hvori noten ligger færdig, gjøres klar og noten kastes ut, og saa gaar det i en rivende fart nedover elven; fiskerne øker den voldsomme fart ved roning endnu et litet gran, og folkene paa land springer med landtauget som om det gjaldt livet for at holde trit med dem i baaten, og paa faa minutter er hele varpet faret over. Baaten roes derefter ind like ovenfor «landingstræet», og saa kommer den tungeste og vanskeligste del av hele arbeidet, at faa noten halt ind før den faar drevet nedenfor dette, og paa dette punkt er det den store folkehjælp trænges. Selv 12 mand faa da arbeide mere end nok, om der er en større mængde sild paa opgang. Men er notdragningen paa Knuvelen et tungt og slitsomt arbeide, saa er fangsten til gjengjæld ofte betydelig, og varpet maa regnes blant de aller bedste i Laagen.»

Den 25. oktober 1962 hadde avisa Østlendingen dette oppslaget om Norsk Skogbruksmuseums produksjon av dokumentarfilm om lågåsildfisket:

«Filmkameraet fanger inn kulturhistorisk stoff:
Skogbruksmuseet i Elverum i spissen FOR FARGEFILM OM LÅGÅSILDFISKET
Gamle fiskere og «ganekjerringer» gjør ypperlig jobb.
Fåberg.
Nå leker silda i Lågen! Og den leken vil Norsk Skogbruksmuseum i Elverum være med på. Ikke med not eller grunnhåv eller drivgarn, men med filmkamera. Skogbruksmuseet har tatt initiativet til å få laget en film om lågåsildfisket – mulighetene for det synger nå på siste verset etter de store utbygninger i Hunderfossen – og det er Landbruksdepartementets film- og billedkontor som står for produksjonen. Bak kamera finner vi i første rekke filmfotograf Gerhard Gundersen, som innkasserte en pen suksess med «Liv og husvær i skogen»,men denne gang har han leid med seg froskemannen Ole Kaarby fra Oslo – han overtar kameraet og stikker til bunns i Lågen når sildestimene koker i varpet. Filmen er beregnet å koste 60 000 kroner, forteller konservator Tore Fossum – ildsjelen i foretagendet – og en håper å ha den ferdig i løpet av neste år.
Gode «skudd» for både fiskere og filmfolk.
Mange av de eldre lågåsildfiskerne har vært i full sving foran filmkameraet i det siste. Og det er gjort gode fangster – både for fiskerne og filmfolkene. Det er tatt fangster fra 600 til 1 500 kilo i varpet, forteller Johan Reistadbakken, han har vært med når lågåsild lekt i Vingnesvika ved Lillehammer i mange år.
Vi har fått fine opptak på en lang rekke steder, fastslår konservator Fossum. Vi har fulgt silda fra Mjøsa og oppover Lågen. Før silda starter, holder den til ved Vingneslandet. Her foregår da et stort notfiske med sjønøter. Det er gjort flere opptak av det. Ved Øyra, på østsiden av Knuvelen – de eldste og mest kjente lågåsildplasser – har vi satt utgjerdstre og landingstre, det gir silda en «kvileplass» i strømmen, og det gir fiskerne gode notvarp. Her har vi også satt opp en «mælkrakk» og fått ypperlige opptak av fiske med mæler. Videre har kameraet fanget inn de viktigste redskaper som hører lågåsildfisket til, - det er på høy tid at det blir tatt hand om disse ting før mulighetene forsvinner i og med de store utbyggingsplaner i Lågen. Vi har gjort opptak av grunnhåven i bruk og vi er nettopp ferdige med flere nattopptak. Blant annet har vi «skutt inn» synkehåvfiske i Hølsauge, sildestangning med stanghåv og i nærheten her fikk vi også med bruk av stokkhåv. Det siste vi har fisket er drivgarnfiske, glimt fra livet i fiskebuene, saltmaling og «ganekjerringene» i sving med ganing av silda.
Mange «skuespillere» i sving.
Konservator Fossum har mange lovord til lågåsildfiskerne og dem som er knyttet til det. Mange burde vært nevnt, men i farten synes jeg det er grunn til å få med de gamle fiskerne – Magnus Hagen, Iver Sæther på Kolbergstuen. Hans Jørstad som handterer grunnhåven med stor dyktighet og Johan Rustad, som mestrer synkehåven. Brødrene Haugen spiller rollene når sildestangingen skal vises og Even Ensbybakken bruker stokkhåven. Under drivgarnfisket har Erik T. Dahl og Kristian Dahl vært i ilden. Og sist, men ikke minst, fortjener «ganekjerringene» en honnør – det er roller Agnes Sollien og Marta Dahl har fylt på en fin og riktig måte.
60 000 kroner for filmen.
Hvordan finansieres filmen?
Spørsmålet er på langt nær løst. Men saken er så viktig, at vi håper å finne forståelse for den – og midler til å gjennomføre den. Filmen får en spilletid på omkring 20 minutter, samme lengde som «Liv og husvær i skogen», og den kommer på minst 60 000 kroner. Gjennom inspektøren for ferskvannsfisket har vi hatt gleden å motta 15 000 kroner – det gjorde at vi kunne starte og dermed sikre opptakene fra lågåsildfisket i høst.
Manuskriptet?
Det endelige fagmanuskriptet er ikke ferdig i detalj. Sannsynligvis kommer tre menn til å stå bak det: Fiskeriinspektør Løkensgaard, som kontaktmann og faglig rådgiver, en lokal representant og Norsk Skogbruksmuseum. Det er viktig at saken blir kjørt solid opp, og det er hensikten at filmen skal følge opp hele fisket i Lågen. Under forutsetning av gunstigere værforhold og en økonomisk sikkerhet vil filmen være ferdig i løpet av neste år. Senere skal det skrives en fullstendig historie om Lågåsildfisket.
Gardkjerringene gråt!
Det er like mye eventyr hver gang, forsikret Ole Mathisen oss under filmopptakene, han svingte grunnhåven utenfor Øyra og halte inn kilovis av blinkende lågåsild. Jeg må være med på dette, det nytter ikke å sitte heime når silda leker!
Og det blir mer og mer av silda, fastslår Ole Reistadbakken og halte inn et vellykket varp i Vingnesvika. Han har vært med om varp på både 2 000 og 3 000 kg. lågåsild. Ikke rart om gardkjerringene gråt i gamle dager når det ene handkjerrelasset etter det andre ble dratt inn på tunet!
dg.» [antakelig Dagfinn Grønoset]

Collapse text