Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) ved Mjøsas vestre bredd i Vingrom, i daværende Fåberg herred. Fotografiet skal være fra begynnelsen av 1930-åra. Vi ser Erik Hoff som ø...
Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941), som tok dette fotografiet, skrev følgende om lågåsildnøtene og bruken av dem i Vingrom, der dette fotografiet ble tatt i 1901 (fra «Mjøsens fisk ...
Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941), som tok dette fotografiet, skrev følgende om lågåsildnøtene og bruken av dem i Vingrom, der dette fotografiet ble tatt i 1901 (fra «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917], side 48-50):
«Den sildenot som almindelig brukes paa Vingerum er sedvanlig ca. 100 alen (62,8 m.) lang. Den sammensættes av 12 a 13 deler: «teiner», som hver er i alen (ca. 5 m.) lang, hvorved hele notens længde altsaa blir 96-104 alen (ca. 60-65,3 m.). Dybden er på midten 12-16 Alen (ca. 7,53-10,05 m.), alm. 14 alen (ca. 8,8 m.) paa enderne blot 7 alen (ca. 4,40 m.). Maskevidden er paa midten ca. 13-14 mm. og paa enderne ca. 16,7-17,2 mm. (resp. 46-48 og 36-40 omfar p. al.).
For at notens undertelne skal gli let henover ujevnheter paa bunden og særlig for at den ikke skal skjære sig ned i lerbunden er der fastsydd til den et ca. 5 cm. tykt, flettet taggeltaug.
Under dragningen av noten anvendes sedvanlig 80-100 favnert lange græstaug, hvortil er fæstet trækavler eller smaa tønder – 2 paa hver side – for at lette trækningen og hindre taugets og undertelnens nedskjæring i lerbunden.
Under alt fiske paa Vingerum og ogsaa i Laagen brukes den paa disse steder almindelig benyttede flatbundede baatform «aafløien». Efter at noten er kastet ut, hvilket altid sker fra nord mot syd af hensyn til strømmen, og fiskerne har tat sig en kort hvil «for at noten skal synke godt tilbunds», begynder det langvarige og trættende arbeide med at dra den ind, som frembyr lutet av interesse saa længe noten avancerer smaat ute paa den dype lerbund, men som følges med spændt opmerksomhet at tilskere og fiskerne selv, saasnart den begynder at nærme sig land og de første korker dukker op over vandflaten.
Jeg vil her gaa over til at gi en skildring av sildefisket paa Vingerum saadan som det pleier være paa en av de gode fiskedager … [Her følger en beskrivelse av forfatterens opplevelser på Risestranda 13. oktober 1901. Vi fortsetter med hans beskrivelse av det som skjedde når nota begynte å nærme seg land:]
… Flere og flere korker paa noten dukker op, og spændingen er stadig stigende. Først naar de aller sidste korker er oppe, kan man opgjøre sig nogen formening om hvad der er i noten. Endelig er hele overtelnen i vandskorpen og nu ser vi et stykke utenfor notenden fuldt av smaa luftblærer pible op. Da vet vi at der er fisk i noten, og det mange ogsaa, for det formelig fosser bakom den av luftblærer. Paa den ene side forsvinder ret som det er korkene under vandflaten snart paa et sted, snart paa et andet. Der maa altsaa være en større fisk med ogsaa, for silden kan ikke gjøre saa store spræl, enten maa det være en gjedde eller en lake, eller kanske en ørret paa nedgang fra Laagen.
Mere og mere av noten drages forsigtig ind med undertelnen trukket stramt efter binden, saa ingen fisk kan faa smøget sig under. Enkelte silde begynder nu at følge med de indtukne armer av noten, men med et ryk slænges de ut igjen i det av nottrækningen opgrumsede vand. Flere og flere sild blir det, saa norarmene maa hæves høit i veiret for at fiskene kan bli drevet ut i den yderste ende av noten. Tusenvis av blanke sild spiller og plasker saa det kan høres lang vei.
Tilslut blir al silden samlet i enden av noten, idet 2 mand holder den tilveirs i 4 hjørner, saa fisken blir liggende som i en sæk, mens en tredie begynder at øse den op med en bøtte og bærer den op i kasserne som staar i beredskap paa stranden ovenfor. ….»
SubjectNotfiske etter lågåsild (Coregonus albula) ved Mjøsas vestre bredd i Vingrom, i daværende Fåberg herred. Fotografiet skal være fra begynnelsen av 1930-åra. Vi ser Erik Hoff som øser fisk opp i ei trekasse ved hjelp av en «åtting», mens to andre fiskere holdt nota med den øvrige fangsten i vannet i strandsonen. Til venstre sto Gunnar Engeseth klar med ei fiskekasse som var klar til bruk. Nota var et finmasket innstengingsredskap, der «bundingen» var forsterket med hampetau, en «søkketennol» nederst og en «flætennol» øverst. Førstnevnte var, som navnet antyder, utstyrt med søkker, mens flætennolen hadde flyteelementer, noe som skulle få nota til å stå som en vegg i vannmassene. Der flætennolen og søkketennolen møttes i notas tverrender var det festet 40 til 60 meter lange tau. Når nota skal kastes, ble den lagt i «åfløya», den flatbotnete båttypen som var vanlig i dette området. Noen karer på land holdt i endetauet «stilltauet»), mens «settaren» kastet nota over akterenden «plitten» på båten og «bøleren» først rodde ut fra elvebredden, deretter innover igjen litt lengre nede, slik at nota ble stående som en U i vannmassene. Når bøleren og setteren kom til lands igjen, overlot de «åfløytauet» til andre fiskere, som deretter dro nota mot land uten at den fisken som var innestengt av nota fikk muligheter til å unnslippe. Etter hvert som stadig mer av «bundingen» nærmet seg land, ble fangsten stadig mer konsentrert, og når den kom inn i strandsonen kunne lågåsilda etter hvert øses opp i trekasser.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».