Johs. Moshølen (1913-1996) «vrenger» (tømmer) en «mæl» (ruse) under fiske etter lågåsild (Coregonus albula) i nedre dele av Gudbrandslågen, i daværende Fåberg kommune i 1962. Fang...
Fiskeribiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas var imponert over mælenes effektivitet som fanstinnretninger:
«I mælerne gaar lagesilden saavel om natten som om dagen, og undertiden – særl ...
Fiskeribiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas var imponert over mælenes effektivitet som fanstinnretninger:
«I mælerne gaar lagesilden saavel om natten som om dagen, og undertiden – særlig om dagen – i saadan mængde at der knapt nok er plads til flere. Ogsaa i de nærmest land paa gandske grundt vand staaende mæler gaar silden ind, blot indgangsaapningen staar under vand.
Naar mælerne skal tømmes for fisk, gaar en mand ut paa krakken og trækker ruserne op, den ene efter den anden, idet han ryster fisken ut gjennem indgangsaapningen ned i en medbragt «snik» (kurv med krummet hank til at bære over skulderen) samtidig med at han omhyggelig plukker at alle av strømmen medførte blader, som ofte kan være til stor gene for fangsten. Er fisket da rigtig godt, kan det hænde at han maa begynde at tømme den første mæl i rækken, saasnart han er færdig med den sidste. Hver mæl tar indtil 1 setting (ca. 8 liter). Dette mælekrakkfiske skal i tidligere tider har været mere i bruk end det er nu, da der sedvanlig opsættes ca. 12 mælkrakker paa 6 forskjellige steder i Laagen.»
SubjectJohs. Moshølen (1913-1996) «vrenger» (tømmer) en «mæl» (ruse) under fiske etter lågåsild (Coregonus albula) i nedre dele av Gudbrandslågen, i daværende Fåberg kommune i 1962. Fangsten ble tømt i ei trekasse som sto på «gånga», gangbanen fiskerne gikk på. Mælkrakken er et innstengingsredskap som er spesielt for dette fisket. Den besto av en 15-20 meter lang stokk - «treet» - som skjøvet ut i elva med to bein - «stetter» - i rotenden. Konstruksjonen skulle stå vinkelrett på strandlinja og strømretningen, og med rotenden og de nevnte stettene et godt stykke ut i elvefaret. Tyngden i rotdelen bidro til at man unngikk avdrift i elvestrømmen. Fra «treet» ble det nedsatt «mæler», ruser som var montert på to cirka to meter lange «armer» av tre. De ble stukket ned i vannet langsmed «mælskier», vertikalstilte støttebord. Fangstrommene på mælene ble tradisjonelt lagd med et spilderverk av grankvister som skjellett, og med finmasket garn eller netting som stengsel for fisken. De hadde traktformete åpninger, som enkelte fiskere nok vil karakterisere som «kalver». I Fåberg ble de bare kalt for «innganger». Mælene ble plassert med de nevnte inngangene til fangstrommene i medstrøms retning, og strøm måtte det være der mælkrakkene ble plassert. Dette fisket var nemlig basert på at lågåsilda på sin stimvise gytevandring oppover elva skulle måte en «mur» av mæler, svømme inn i ett av fangstrommene og bli gående der og «stange» inntil den ble utmattet og lot seg presse tilbake av strømmen, slik at den ble liggende passiv innesperret. Dette fungerte så lenge mælene ikke ble for fulle, for da fant den sist ankomne fisken lettere åpningen og unnslapp. I perioder med store stimer av gytende lågåsild måtte derfor mælene tømmes eller «vrenges» ofte. Da dette fotografiet ble tatt var karene i gang med å slå inn «kavler» som skulle bære «gånga» på mælkrakken - gangbanen som fiskerne gikk på når de skulle «vrenge» mælene. Dette arbeidet ble vanligvis utført av karer som gikk på en bordgang som kvilte på kraftige tapper på den ene sida av treet. Ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas never 12 mælkrakker på 6 ulike lokaliteter ovenfor Lågens utløp i Mjøsa tidlig på 1900-tallet. Magne Rugsveen mener at det på det meste må ha vært cirka 20. Mælkrakkfisket opphørte i begynnelsen av 1960-åra. En av de siste gangene det ble organisert lågåsildfiske med slik redskap er dokumentert i Norsk Skogbruksmuseums og Tore Fossums dokumentarfilm «Lågåsildfisket».
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».