Fra ei elgjakt i Femundsmarka i 1920-åra. Bildet viser fire karer og to elghunder omkring en nyskutt elg, som lå på ryggen under et furutre, klar for feltbehandling. Hundene snus...

I 1982 publiserte Erling Sand (1917-2002) følgende artikkel i tidsskriftet Statskog:

«Stor-Hans (Hans Olov Hansson)
Mange av de eldre som har ferdes i traktene langs Røa i Femundsmarka, kjenner navnet Stor-Hans og vet at denne store ødemarka populært blir kalt «Stor-Hans sitt rike». Gjentatte ganger er det skrevet beretninger om denne villmarkas sanne elsker og merkelige mann, som viet 39 år av sitt liv til disse øde trakter. Blant fiskere og friluftsfolk skaffet han seg stor popularitet og mange venner.

Beretningene har ikke alltid vært overensstemmede, og hans fortid har på folkemunne ofte vært preget av uvitenhet og «krydret» med adskillig mystikk. Jeg har derfor funnet interesse i å skaffe tilveie pålitelige opplysninger vedrørende Hans Olov Hansson, som var hans opprinnelige navn. I dette arbeidet er jeg fiskerikonsulent Elof Halvarsson fra Kälarne i Sverige stor takk skyldig.

Stor-Hans ble født ved Ismundsjöen i Sundsjö Socken i Jämtlands Län. Hans far het Hans Nilsson og moren Elsa Persdotter. De slo seg ned som nybyggere ved Ismundsundet, tømret hus, ryddet og dyrket jord. De fikk tre sønner og to døtre, hvorav Hans Olov var den fjerde i rekken. Barna fikk tidlig hjelpe til på jorda og med annet arbeid så langt de bare formådde. Som voksne måtte de ta det avlønnede arbeid som vare å få. For guttene ble dette skogsarbeid og fløting. Når arbeid ikke var å få i nærheten, måtte de lenger ut. Hans Olov hadde utferdstrang, og ville gjerne se seg om i verden. Som tyve-åring flyttet han til Stugun, hvor han ble i fem år, til året 1895. Da reiste han til Mattmar. Her ble han bare en kort tid, og ble i året 1898 betegnet som «uten fast oppholdssted». Han flakket stadig omkring, hvor eller hvor hen er ikke godt kjent. Ved sekelskiftet var han i hvert fall å finne i traktene i nærheten av Sveg i Härjedalen. Han levde sammen med en jente, Kerstin Karlsdotter, og fikk sammen med henne fire sønner, nemlig; Johan, f. 1902, Ola f. 1903, Harald f. 1906 og Gustav f. 1908. Hvor de oppholdt seg når Johan og Ola så dagens lys, er ikke kjent, men da guttene ble døpt i Hede, er det å tro at det var der i nærheten. Harald er født i Ransundet og Gustav i Råndalen.

En skjønner at Stor-Hans i denne tida var en svært urolig og omflakkende mann.

Så, i begynnelsen av året 1908, vendte Stor-Hans både sine og moderlandet Sverige ryggen for godt, og tok opphold i Norge. Grunnen til dette er det også flere gjetninger om. Et er at han under en løsøreauksjon kjøpte et strykejern. Etter noen drammer under auksjonsfesten skulle han ha røket uklar med en kar, og brukte strykejernet slik at karen hadde mistet bevisstheten. Stor-Hans trodde han hadde slått karen i hjel, og av den grunn stukket av og over til Norge.

Dette synes lite trolig, da det ikke synes å passe godt til Stor-Hans’ mer fredsommelige lynne, slik vi senere får vite.

Fiskerikonsulent Halvarsson har befattet seg med grunnen til at Stor-Hans så tvert forsvant, og skriver således: «Stor-Hans vistades med sin familj i Råndalen innan han avvek til Norge. På hösten 1907 kom han hem med en börda älgkött. Huruvida han själv hade deltagit i den olagliga jakten, eller om han fått köttet av någon annan har ej med säkerhet kunnat fastställas. Med tanke på hans jaktiver torde detta förstnämda inte kunne uteslutas, utan verka ganska troligt.

Kerstin blev mycket förskräkt när hon fick se köttet og vegrade först at ta befattning med detta. Hon var säker på, at Stor-Hands skulle åka i fängelse för tjuvjakt. Hun lugnade sig så i småningom, men värre var, att hon inte kunne hålla tyst om saken, och historien ble känd i hela bygden.

På grund av detta ble också Stor-Hans betänksam, höll sig gärna borte från bebygde trakter, och avvek också sedan, i början av år 1908 til Norge.

Detta är berättat av bröderna Hans og Anton Dahl, som nu (1971) äro 79 og 81 år gamla. De kände Stor-Hans väl.

Stor-Hans’ egen skildring och älgjakten:

En gong Stor-Hans söner besökte honom i Norge berättade han för dem om omhandlade äljakt. Enligt hans skildring så försvann en ko för en bonde i byn ved tidspunktet for älgjakten. Ryktet gick, att det var denne och inten älgen som hade skjutits. Stor-Hans ble rädd för dessa rykten, och dette skulle vara anledningen till at han inte tordes stanna längre.

Kon hade återfunnits påföljabnnde vår, hon hade gått ned i et kärr och druknat.»

Dette skjedde, som vi forstår, før yngste sønnen Gustav ble født. Stor-Hans oppholdt seg siden i Norge og fikk av lensmannen i Røros flyttingsbok, hvorav det fremgår at han var født 8. april 1870, at han hadde blondt hår og skjegg, og en høyde på 184 cm. Hans tittel er skogsarbeider. (Denne boka er i behold.)

Det ble lenge før det oppsto kontakt mellom far og sønnene. Første gang kom eldste sønnen Johan, som da var voksen kar. På Røros fikk han underretning om at Stor-Hans holdt til et sted i ødemarka på sørsiden av Femund, langs Røavassdraget, et sted. Han tok med rutebåten Femund 2 søretter. Om bord kom han i snakk med en kar han forsto var riktig godt kjent i disse trakter, og spurte om han tilfeldigvis hadde hørt om en kar under navnet Stor-Hans? «Ja, det er nog jag det», svarte karen. «Er det så, da er jag sånen din,» sa Johan og rakte sin far hånden.

Siden kom sønnen Ola, som da var gift og hadde sin kone med. De ble noen dager hos Stor-Hans i bua på Røvollen. Harald og Gustav reiste også dit for å se sin far.

Per Emanuel Pålsson i Høgvålen er 80 år (1971), har et uvanlig godt minne og forteller til Halvarsson følgende:

«Jag minns Stor-Hans mycket väl. Han kom til min hemby Ransundet första gongen omkring året 1905. Han sysslade i hovudsak med skogs- och flottningsarbete, och bodde en tid i damkojan vid Ransundsjöens avlopp. Sedan flyttade han till Ransundet och ble dräng hos bonden Mattias Olovsson. Der deltok han i varjehanda arbeten som fannes på gården, under sommaren bl. a. i slåtter och myrodling. Sonen Harald föddes i Ransundet under den tid hans far var dräng der.

Stor-Hans var en trävlig kar, glad och skämtsam. Han spelade gärna fiol, och var en god dabsør som kunna hålla igång hela nätterna utan uppehåll. Han spottade ej i glaset, men var även då glad och uppspelt och ofredade ingen. En flicka från Hede som hette Anna Frisk beslöt en gång at Stor-Hans skulle få dansa så att han blev nöjd. Hon bjöd opp honnom och de dansade flere timmar i den tidens vilda rytmer. Till slut blev Anna så trött att hon bad att få slippa och vacklade ut från danslokalen. Stor-Hans fortsatte som om intet havde hänt.
Historien ble vida känd, och Stor-Hans rykte som oövertreffad dansare ble allmänt bekänt.

Stor-Hans’ kvinna var från Överberg. Hon var mycket snäll och beskedlig. Hon hade det besvärligt sedan Stor-Hans reiste til Norge, men i småningom kom barnen till familjer i Långå.

Ved ett tilfälle kom Kerstin till mig och bad att jag skulle hjälpa henne att skriva brev till Stor-Hans. Brevet skrevs, men om det kom fram, eller om svar erhölls, är det ingen som vet.»

Stor-Hans kom først til Røros, hvor han arbeidet i koppergruvene en tid. Derfra ble det en tur inn i Femundsmarka, hvor han i ødet fant det land som virkelig passet for hans lynne. Etter disse års omflakkende liv slo han seg endelig til ro. Kanskje i det mest barske og karrigste landskap han hittil hadde sett.

Sommer og vinter ble han, og gjennom jakt og fiske vristet han ut av karrigheten det han trengte til livets opphold.

Når sommerstormene raste over fjell og rabber, satt Stor-Hans lunt i sin gamme og hadde det godt. Godt fordi han hadde funnet sinnets trygge ro, og derfor hadde tid til å «ri stormene av».

Han hadde gode venner i folkene på gården Nordviken ved Femund. Her hadde han alltid et rom stående med tilbud om å bruket når som helst, og så lenge han hadde lyst. Stor-Hans gjorde nok bruk av tilbudet, men det var ikke ofte. Han kom gjerne om natten, og om morgenen da folkene sto opp, var han gjerne borte.

I enden av nedre Roasten, på sørsiden, satte Lorch opp en stor hytte hvor Stor-Hans hugg og fraktet fram alt tømmeret. I tilknytning ble det også bygget et nøst for båtene. I enden av dette ble det laget i stand et rom, forsynt med ovn og inventar, slik at Stor-Hans kunne holde til der. Han lå der bare en natt, og klaget om morgenen over at de underjordiske hadde holdt ham våken hele natten. Foran neste natt laget folkene i stand seng for ham inne i den ferdigbygde hytta. Også denne natt ble søvnløs for Stor-Hans. «Det var for høyt oppunder taket» - var grunnen denne gang. Siden lå han alltid ute når han var der og hjalp til med noe arbeid.

Etter at krigen var slutt tok Stor-Hans til å skrante noe med helsa. Derfor ble det ordnet slik at han fikk overta en brakke tyskerne hadde etterlatt seg ca. 2 km sør for Nordviken. Tyskerne nyttet brakka når de vinterstid drev øvelsesskyting med kanoner sør etter Femundisen.

En dag i november året 1946 kom følgesvennen til Stor-Hans, hunden Jerp, alene frem til Nordviken. Folkene skjønte da at det var noe galt fatt med Stor-Hans. Henrik Nordviken fant ham da også. Han lå med en tue til hodepute, en vedstokk og en øks ved siden – Stor-Hans var død.

Han ble begravet på Hådalen kirkegård 7. november, og takknemlige sportsfiskere har reist minnesmerke på grava hans.

Ludvig Raaness hadde i anledning begravelsen skrevet nedenstående:

Ved Stor-Hans’ båre

«Det kom så trist og rar beskjed,
den la seg over sinnet,
Men fulgtes av en selsom fred,
som senket seg i minnet.
Det var et ønske, gamle gutt,
at når det engang led mot slutt,
når livets mange rare trinn
var trasket ut til siste rest,
- og helst en natt i måneskinn -
da kom han, livets siste gjest.

Du var så redd for gamlehjem
og for hvert fattigstyre.
Så slapp du da å bli et «lem»
og budsjettet fordyre.
Nu er det tyst ved Røa elv,
- det sikler stilt i bekker små,
og værbitt furu står der grå
og undres på - - -
Men Røvoll-veiens jord og rot
forgjeves venter på din fot.

Du gikk så rolig, bred og trygg
med meisen på din sterke rygg.
Du ble slik venn med dem som kom
med store håp og kopper tom.
Du åpnet liksom favnen vid,
- det føltes som: velkommen hit!
Og tusener fra fjern og nær
har fått deg kjær.

Du gikk til hvile hver en dag.
Det var som da du stilt din mund
til Femundsmarkens våte barm
og strøk den med en visnet arm
og kysset den i dødens blund.
- Som ofret du for stort og smått,
det som var vondt, det som var godt.

Så ligger Rødalen der den lå
med stein og mose, lyng og hå.
De gamle furu står som før
men «Muspelheim» har stengt sin dør.
Men i fra skog, fra vann og voll,
der høres nynn i dempet moll.»

Collapse text